Artikkelen presenterer en evaluering av den såkalte tospannsmodellen: En praksisordning hvor to og to studenter deler veileder og går sammen til pasienter i hjemmesykepleien.

Innvandrere, voksne med liten utdanning og de som står utenfor arbeidslivet, er blant dem so sliter mest med å forstå skriftlig helseinformasjon.

Praksisveilederne ser på akademisering av spesialutdanningene som en naturlig følge av samfunnsutviklingen.

Sykepleiernes psykososiale utfordringer gjøres til noe privat og personlig i stedet for å løses på et overordnet nivå i organisasjonen.

Makten og avmakten som ligger i rollene der legen er ekspert og pasienten hjelpetrengende, påvirker kommunikasjonen og samhandlingen under legevisitten.

Sykepleiere beskriver at sykepleie til døende i sykehjem krever «mer av alt», og de føler seg «alene om alt». Situasjonen må tas på alvor både organisatorisk og fagpolitisk.

De observerer blikkontakt, trøsting og atferd basert på erfaring uten å bruke anerkjente metoder. Også muligheten for fagutvikling, mange arbeidsoppgaver og tverrfaglig samarbeid påvirker vurderingene.