Ingen er dement
Språket former hvordan vi ser på mennesker med demens. Når vi kaller noen «dement», risikerer vi å redusere dem til en sykdom og overse deres menneskelige verdi.
«Moren min er dement.» Har du noen gang hørt denne setningen i mediene eller kanskje sagt den selv? Ordet «dement» har blitt en vanlig del av språkbruken vår. Men hva om vi har misforstått hva det egentlig innebærer?
Hva om språket vi bruker om dem som er rammet av demens, faktisk gjør mer skade enn vi tror?
Det er vedvarende uvitenhet
Å omtale noen som dement, kan virke uskyldig. Det høres ut som et enkelt, beskrivende ord. Men i virkeligheten reduserer det et menneske til kun en dødelig hjernesykdom. Det er på høy tid å legge bort denne språkbruken og erstatte den med noe mer presist og medmenneskelig.
Nesten ti år har gått siden en pensjonert språkprofessor forsvarte bruken av ordet, blottla sin uvitenhet om sykdommen og fremla fornuftsstridige argumenter til at ordet var «innafor». Men det som er mer synd enn en professorers manglende forståelse, er at ordet fremdeles brukes regelmessig i dag.
For fortsatt omtaler vi mennesker som demente – både leger og sykepleiere som burde vite bedre, men det er også utbredt i mediene og i dagligtale. Når vi sier at noen er «dement», gjør vi urettmessig sykdommen om til en del av personens identitet og glemmer alt det fine som fremdeles finnes hos en person som har blitt uhelbredelig syk.
Å bli rammet av demens er nesten aldri selvforskyldt.
Utdaterte ord skal ut av språket
Når vi sier at noen har kreft eller at de lever med diabetes, hvorfor skal det da være greit å si at noen er demente? Å bruke adjektivformen på denne måten gjør noe mer enn å gi en medisinsk beskrivelse. Det stempler personen som om det er sykdommen som definerer dem. Som helsepersonell, pårørende og medmennesker har vi et ansvar for å bruke språket på en måte som ivaretar menneskers verdighet når de rammes av en demenssykdom. Språkbruk er ikke bare et verktøy for kommunikasjon. Det former våre holdninger, våre handlinger og vårt forhold til andre mennesker.
Forskning viser at språkbruk som reduserer mennesker til sykdommer, kan føre til lavere empati, økt distanse og i verste fall diskriminering, for når utdaterte og stigmatiserende begrepsbruk skal ut av norsk lovverk som «sinnssyk» og «åndssvak», bør det gjelde også for dement.
Dement er et ord som fratar den syke verdighet. Mennesker som lever med demens, er mer enn diagnosen sin. Vi må huske at de har egne liv, egne relasjoner og egne minner. Det finnes dessuten bedre alternativer til å si «dement». Som er mer respektfulle:
«Moren min har en demenssykdom.»
«Faren min er rammet av demens.»
Disse formuleringene gjør det klart at sykdommen er noe personen har, ikke noe de er. Og de setter personen først, ikke diagnosen. Vi bør alle være mer bevisste på hvordan vi omtaler de som lever med demens, enten det skjer i medier eller blant helsepersonell.
Ingen er sin sykdom. La oss starte nå med å sørge for at språkbruken vår gjenspeiler nettopp det.
3 Kommentarer
Toe Erling Dahl
,Gammelt nytt. Denne typen språkbruk har man kjempet imot siden 1990-tallet.
Barbara Borozan
,Å oppleve verden som en person med demens er ekstremt utfordrende.
Å observere bevegelsene og handlingene til personer med demens fikk meg først til å lure på hva de opplevde, eller kanskje hvor de var?
Jeg er enig i at et menneske ikke er sin egen sykdom.
Jeg mener det er nødvendig å investere mye mer tid og krefter i utdanning og plastisk representasjon av opplevelsen av verden til en person som lider av demens.
For å forstå, må vi kunne gå inn i tidsløkken til det uendelige «Nåværende øyeblikk».
Å bli med de stille reisende som er fortapt i minnene om sine tidligere selv.
Håkon Mosseby
,Hvis jeg sier at Per er enarmet eller at Gudrun er syklist. Sier jeg da at monobrachialiteten til Per er det ENESTE viktige ved ham, eller at Gudrun KUN er en eques velocissimus? Nei. Jeg omtaler dem ved et av adjektivene som passer på dem ut i fra hvem de er, altså hva NOE av identiteten deres er. Det er på samme måten med 'dement'. En demenssyk person er dement, men hen er også f.eks. Trine som har tre barn, to barnebarn, et langt liv som bussjåfør og entusiastisk fluefisker. Skal jeg ta med alt det siste også, dersom hovedtemaet er hvordan Trine har det på sykehjemmet?
Ved å snakke om "hvor trist og sårende" det må være for noen å bli omtalt som dement bidrar man til to ting: For det første legger man stein til byrden ved å gi dem en grunn til å være lei seg, selv om den som brukte ordet aldri mente noe negativt med det. For det andre gir man en unødvendig skyldfølelse til de av oss som syns ordet er en grei beskrivelse av våre kjære. Man skaper en situasjon som mest sannsynlig aldri var der. Og ikke minst; man har tatt bort oppmerksomheten om det som FAKTISK ble sagt: "Leif lider på sykehjemmet fordi han som dement ikke klarer å falle til ro der og fordi det aldri er noen som har tid til ham!"
Dette med å desavuere bruken av dement i omtalen av folk med demens er - som forfatteren er inne på - en gjentagende kampanje for å definere selve språket, ikke for å beskytte noen eller for å bedre omsorgen for de syke blant oss. Og det bør vi slutte med, fordi det er ikke hvorvidt folk er demente eller 'folk med demenssykdom' som er viktig. Det som er viktig er:
- Vi må få mer forskning på å både dempe symptomene, stanse/fjerne sykdommene og å bedre behandling av demente.
- Vi må få mer folk til de ulike hjelpeordningene (sykehjem, hjemmetjeneste, omsorgsboliger) og forhøyet bemanningsnorm.
- Vi må få mer penger til eldreomsorgen - de demente trenger dette!
Jeg er pårørende til en far som er dement. På tiende året. Hver eneste gang noen ser skjevt på meg for å si at min far er dement får jeg lyst til å gjøre unevnelige ting med dem fordi de tillegger meg en masse ting de ikke har grunnlag for. Det er nok det samme som skjer med dette innlegget.
Dette innlegget er skrevet av en 'lege og forfatter' som påberoper seg å være ekspert på fagfeltet til en professor i språkvitenskap. Gadd vite om legen og forfatteren hadde akseptert at Sylfest Lomheim (en av vår mest kjente språkeksperter her til lands) hadde komme inn med tyngde og kjeftet på Edvard Moser for at han sier at hjernen har en 'indre GPS'? Lomheim skal etter sigende være både ufornuftig og uvitende (om medisin), men Lomheim gjorde det klart at han uttalte seg på språkvitenskapens grunnlag. Lomheims uttalelser er ingenting av det Rosness så nonchalant avfeier det som - det er en betimelig vitenskapsbasert korrigering på lingvistisk grunnlag.
Doktor Rosness hevder til og med å referere til 'forskning' som belegg for at 'dement' ikke bør brukes. Etter hva jeg kan se sier ikke artikkelen han lenker til et eneste ord om 'dement', men om en hel rekke ANDRE ord.
Ja, Rosness har rett i at språk skaper virkeligheten. Dette korstoget mot 'dement' og 'demente' er et forsøk på å skape en virkelighet hvor språkbruk er viktigere enn folk med omsorg og nok penger. Det er ikke jeg med på, en slik virkelighet bidrar ikke til noe som helst bortsett fra å gi folk som burde vært opptatt av helt andre ting en følelse av å være et godt og moralsk menneske, og samtidig gi de samme menneskene et redskap til å deflektere oppmerksomheten bort fra det som faktisk er viktig:
Mer forskning, mer penger og mer folk.
Det er en stund siden man skjønte hvor uviktig det var å omtale folk som bor på sykehjem som 'beboer' eller 'tjenestemottager'. Nå er de jevnt over 'pasienter' fordi de er syke, akkurat som folk med demnssykdommer er demente.