Feltsykehuset i Kabul: – Å måtte forlate teamet var helt forferdelig

Om kvelden den 19. august 2021, fire dager etter at Taliban inntok Kabul, reiste akuttsykepleier Berit Karita Mørseth hjem. Da hadde hun vært del av det norske feltsykehuset siden mars, og planen var å bli til oktober. 

Men etter at Taliban tok tilbake makten i Afghanistan ble det bestemt at sykehuset skulle trekkes ut innen 31. august.

De siste dagene ble dramatiske. 

Tok på vest og var i gang

15. august falt Kabul og den amerikanskstøttede regjeringen kollapset.

– Det begynte som en helt vanlig dag, forteller Mørseth.

Hun hadde frivakt og hadde sittet på soltaket med en kollega og slappet av. Hun hadde trent, vært på kafé og i butikker inne i militærleiren. Da hun kom tilbake til sykehuset, hadde kollegaen hentet vest og hjelm. 

Noen hadde skutt inn i leiren.

Mørseth gikk til akuttmottaket og fulgte ordre. I dagene som fulgte jobbet de døgnet rundt og hadde strenge restriksjoner på å bevege seg utenfor sykehuset.

– Da jeg tok på meg vesten, tenkte jeg at nå er vi gang, forteller Mørseth.

De trodde det ville ta lengre tid før Taliban skulle ta over. Men nå måtte de over i et annet modus. Og det hadde de øvd på.

Trene og trene igjen

Nettopp det å øve er hun veldig opptatt av. Å trene på det som kan skje, slik at hun vet hva hun skal gjøre. Det hadde personellet på feltsykehuset gjort, igjen og igjen, hver eneste hverdag.

Hun følte seg komfortabel med at hun ville kunne løse de tingene som traff henne.

– Og dette er viktig: Summen av all treningen vi gjorde der, og den støtten vi fikk hjemmefra både før og etter, er grunnen til at vi klarte det så bra som vi gjorde.

Ifølge Forsvarets sanitet behandlet feltsykehuset i dagene 15. til 26. august 258 pasienter. 41 prosent av dem, eller 4 av 10, var kritisk skadd med skudd-, stikk- eller brannskader.

I dag, på frigjøringsdagen 8. mai 2025, blir personellet hedret for denne innsatsen. Berit Karita Mørseth får Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner med forgylt laurbærgren.

– Hva betyr det for deg?

– Veldig mye. Jeg et utrolig stolt av meg selv og oppdraget jeg var en del av.

Hun mener en slik anerkjennelse er viktig ikke bare for den enkelte som får medalje, men også for Norge som nasjon i det internasjonale samarbeidet.

– Og for fremtiden og for å vise at vi kan levere når det trengs.

En forkjærlighet

Berit Karita Mørseth er akuttsykepleier og har blant annet jobbet i akuttmottak og på ambulanse. Det første utenlandsoppdraget var i Tsjad i regi av FN. Nå er hun ansatt i Forsvarsmateriell.

Hun innrømmer at materiell er noe hun har en forkjærlighet for. Rettere sagt: Rett materiell til rett funksjon, til rett tid og til rett pris.

Det kan være alt fra sokker og truser, skuddsikre vester til medisinsk utstyr, våpen og pansrede kjøretøy.

– Et oppdrag kan ikke løses med soldatenes kunnskap alene. Man må også ha riktig materiell for å løse det på best mulig måte.

Kom i pandemien

Noe av det hun husker best fra feltsykehuset i Kabul, er teamtreningen og samholdet. 

– Og å få lov til å hjelpe til i et område jeg høyst sannsynlig aldri vil få reise til på egen hånd, forklarer hun.

Den første tiden i Kabul handlet nesten bare om covid. Det var fremdeles pandemi, og en viktig del av jobben var å begrense smitten. 

Sykehuset ligger på Hamid Karzai-flyplassen, i fysiske bygninger bygget opp av Nato. Hun sier at det inne kunne se ut som et sykehus hvor som helst. Utenfor var det sand og snødekkede fjelltopper i det fjerne. De var rundt 1800 meter over havet.

Kaos og fortvilelse

Talibans overtakelse førte til kaos og fortvilelse i Kabul. Nyhetsbilder viste sivile som klamret seg til hjulene på fly som var i ferd med å ta av. Tusenvis tok seg til flyplassen i forsøk på å komme ut av landet, og krysset den sivile flystripen over til den militære. 

De nærmet seg porten til sykehuset.

Styrkesjefen for det norske feltsykehuset, oberstløytnant Bent Anders Salberg, har tidligere fortalt dette til NRK:

«Før vi visste at det ikke var talibanere som ville oss vondt, må jeg si at jeg opplevde en sterk indre uro og bekymring for meg og mitt personell. Det var en spent natt.»

«Hva om jeg må bruke den?»

Berit Karita Mørseth sier det var et øyeblikk hun tenkte at dette kunne gå galt.

Hun kjente på en bekymring for at sykehuset skulle bli angrepet og at de måtte forsvare seg.

– Og var det da desperate, vanlige mennesker som jeg i ytterste konsekvens måtte skade for å beskytte meg selv?

Som sanitetspersonell har hun en plikt til å beskytte seg selv og pasientene. 

Hun bar et håndvåpen, en pistol.

– Jeg tenkte: «Hva om jeg må bruke den?» «Hva vil det gjøre med meg?». 

Hun svarte seg selv: «Jeg må bare følge ordren jeg får, når jeg får den og så gjøre det».

– Det er en del av oppdraget jeg har signert på, sier hun.

Det gikk ikke så veldig lang tid før de fikk beskjed om at det var kontroll, og de gikk tilbake i jobbmodus.

Fikk et ansvar

26. august behandlet feltsykehuset 60 pasienter etter et selvmordsangrep mot flyplassen. Halvparten var amerikanske soldater, resten sivile afghanere. 

13 av de amerikanske soldatene og et ukjent antall sivile afghanere døde. 

Styrkesjef Bent Salberg har sagt til NRK at det var ekstremt hektisk, men at de er proffe. Og: «Vi har øvd på dette mange ganger.»

Da selvmordsangrepet skjedde, var Berit Karita Mørseth tilbake i Norge. 19. august fikk hun og en kollega beskjed om at de fikk særskilt ansvar for en skadet pasient som var operert på feltsykehuset og skulle til videre behandling på et norsk sykehus.

– Hvordan var det å forlate Kabul da?

– Tosidig. Det var greit å komme seg ut av et krigsområde med stor usikkerhet. Samtidig føltes det helt forferdelig å forlate teamet og ikke være der som en støtte for kollegaene mine, sier hun.

De hadde en pasient som trengte følge. 

– Vi forsto at oppdraget krevde at vi måtte dra. Men å måtte reise fra gruppen er noe av det verste jeg har gjort.

Fra en verden i oppløsning

Ved ankomst Norge sto ambulanse klar og ventet på pasienten. Mørseth og kollegaen ble kjørt i buss til Lily Country Club på Kløfta.

– Jeg hadde Forsvarets joggedress og turkise crocs i tillegg til den møkkete uniformen min, forteller hun. 

Det var rart for henne å komme fra en verden i oppløsning og inn i luksus og spa.

– Men det var deilig med buffé.

I ett døgn var hun til avsjekk og oppfølging med blant annet lege og psykolog. Så kom sjefen hennes i Forsvarsmateriell. Da fikk Mørseth den første viktige klemmen. Den andre viktige klemmen fikk hun av mannen som kom for å hente henne.

De dro rett i barnebursdag.

– Jeg var så sliten, men kom inn, fikk sitte på en stol og bare se på denne normale verdenen, sier hun.

Det alt handlet om

Summen av det de fikk til, var det hun opplevde som sterkest mens hun var i Kabul. 

– For meg var mottoet vårt viktig. One team, one mission var veldig sterkt for meg, sier hun og forklarer:

– Når du er i en militær avdeling, så aksepterer du at det er andre som bestemmer for deg og sørger for at forutsetningene er lagt til rette for at du kan gjøre jobben din. Å tenke militært kan være utfordrende for folk som jobber i det sivile. For meg handlet alt om mottoet vårt, det var det vi skulle være lojale mot. 

– At vestlige land trakk seg ut av Afghanistan har fått sterk kritikk i etterkant?

– Når du reiser på en sånn type oppdrag, så må du forstå oppdraget ditt, og forholde deg til det, hvis ikke blir du sprø, sier Berit Karita Mørseth.

For eksempel: 

– Sykepleieren i meg skulle ønske vi hadde mulighet til å bidra når jenteskolen ble angrepet av IS. Men den militære meg skjønner at oppdraget mitt var et annet, og da må jeg forholde meg til det, påpeker hun.

– Fordi konsekvensene av at jeg går utover oppdraget mitt, kan være kjempestore.

– Det er ikke noe å forhandle om?

– Nei. Det du får ordre om, det skal du gjøre. Det er ikke alltid du liker det, men sånn er det.

– Synes du det er tøft?

– Nei. Hvis jeg hadde tusen millioner, kunne jeg brukt dem på hva jeg ville og løst hva jeg ville. Men som del av et oppdrag er det bra å ha rammer, for det gjør at jeg vet hva jeg har lov til og hva jeg skal gjøre.

Hun trekker en linje til sitt daglige virke i Forsvarsmateriell. Både der, og da hun var i Kabul, utgjorde hun en liten bit av et stort puslespill.

– Den biten skal jeg løse så godt jeg kan. Hver dag. Det er det dette handler om.