fbpx – Talibans døtre blir sykepleiere og jordmødre Hopp til hovedinnhold

– Talibans døtre blir sykepleiere og jordmødre

SYKEPLEIERE I AFGHANISTAN: To afghanske kvinner under utdanning på Helsefagskolen i Gardez tidligere i år. Liv Kjølseth (bildet til høyre), er generalsekretær i Afghanistankomiteen og har erfaring med å samarbeide med Taliban. Begge foto: Afghanistankomiteen

– Vi er svært bekymret for alle våre kvinnelige ansatte, sier generalsekretær Liv Kjølseth i Afghanistankomiteen. Men hun tror det fremdeles er mulig å utdanne kvinnelige sykepleiere og jordmødre i Afghanistan.

Siden 2002 har over tusen kvinner og menn studert på høyskoler støttet av Afghanistankomiteen for å bli jordmødre, helsesøstre, sykepleiere, farmasøyter, bioingeniører og fysioterapeuter.

Komiteen har stått bak utdanningen til om lag 15 prosent av Afghanistans sykepleiere og jordmødre.

I dag studerer over 250 ungdommer helsefag på de tre statlige høyskolene støttet av Afghanistankomiteen. Disse ligger i byene Jalalabad, Gardez og Kapisa.

 

– Kan dere fortsette å utdanne sykepleiere og jordmødre under et Taliban-regime?

– Vi har utvidet vårt tilbud om helseutdanning i de senere årene, og vi er egentlig ikke så bekymret for videreføring av dette utdanningstilbudet. Elevene er i stor grad Talibans døtre, skriver Liv Kjølseth i en e-post til Sykepleien.

– Kan dere samarbeide med Taliban?

– Vi er i dialog med Taliban om utdanning for yngre jenter, og vi bruker nettopp det argumentet at det ikke vil bli jordmødre eller kvinnelige sykepleiere til deres koner og barn, dersom ikke jenter kan fullføre sin niårige skolegang. Dette har hatt godt gjennomslag så langt, skriver Kjølseth.

– Hvordan opplever de 800 ansatte dere har i Afghanistan, det som skjer nå?

– De færreste har tro på at Taliban har forandret seg, og har derfor ikke tillit til at lovnader fra Talibans ledelse vil bli respektert på bakken.

Som de aller fleste afghanere er mange av våre ansatte redde og bekymret

Liv Kjølseth, generalsekretær i Afghanistankomiteen

– Vi er svært bekymret for alle våre kvinnelige ansatte – flere er i ledende stillinger og er avgjørende for vår drift. Vi har i lengre tid jobbet i distrikter som har vært kontrollert av Taliban og opplever at vår tilstedeværelse i landet er ønsket, forteller Kjølseth.

– Det jeg er mest bekymret for, er kvinner som ikke jobber som lærere og jordmødre, det vil si yrker som er akseptert av Taliban fordi kvinnene stort sett forholder seg til sitt eget kjønn, skriver Kjølseth.

Må akseptere noen av Talibans regler

Afghanistankomiteen har en pragmatisk tilnærming, og vil på kort sikt akseptere at kvinnelige ansatte i enda større grad enn tidligere må ha mannlig følge – selv om det må være ydmykende å ha en bror eller sønn sittende utenfor kontoret på jobben. Kravet om mannlig følge vil dessuten også ramme dem som ikke har en mann, bror, eller sønn til å følge seg til jobb – da de er hovedforsørger for familien.

– Denne bekymringen gjelder selvfølgelig ikke bare for våre ansatte, men for alle kvinner i offentlig og privat sektor, ifølge Kjølseth.

Frykter fremmedkrigerne mest

Det som nå skaper størst frykt blant Afghanistankomiteens ansatte, er fremmedkrigerne, som ikke kjenner Afghanistankomiteens historie i Afghanistan, ikke snakker lokale språk, ikke tar hensyn til lokal kultur og heller ikke bryr seg om lokale behov og forhold.

All utdanning på en gang

I mange av de områdene Taliban kontrollerer, har ikke jenter hatt mulighet til skolegang utover sjette klasse. Afghanistankomiteen har derfor programmer for jordmorstudenter og andre helsefagarbeidere, slik at de kan gjennomføre nødvendig skolegang samtidig som de tar sin fagutdanning. 

PÅ SKOLEBENKEN: Elever og lærer på Helsefagskolen i Gardez i Paktiaprovinsen, tatt i januar 2021. CHNE (på veggen til venstre) står for Community Health Nurse Education. Foto: Afghanistankomiteen

– Har dere hatt kontakt med Taliban-regimet etter Kabuls fall?

– Taliban har tatt kontakt med oss etter at de tok Kabul, og sagt at de ønsker at vi skal fortsette vårt arbeid. De har også sagt at våre ansatte er trygge. Det er selvsagt lett å si, og det gjenstår å se om det stemmer, men foreløpig har dette gått langt bedre enn vi fryktet, forteller Kjølseth.

– Det siste året har vi erfart at det er mulig å gå i dialog med Taliban lokalt og sikre tilgang for våre ansatte og drifte programmer innen utdanning, helse og matsikkerhet, sier Kjølseth. 

I AFGHANISTAN I 1993: Merete Taksdal har vært flere turer i Afghanistan. Foto: OUS, Faksimiler fra Sykepleien

Spesialsykepleier Merete Taksdal har vært i Afghanistan i regi av Afghanistankomiteen ved flere anledninger. Sykepleien skrev om hennes reise i 1993.

Sist hun var i landet var for tre år siden, da hun evaluerte CHNE-utdanningen (Community Health Nurse Education).

I dag jobber hun i Nasjonal kompetansetjeneste for TSB (rus- og avhengighetsmedisin) på Gaustad i Oslo.

Jordmor og lege

– I et land med svært dårlige helseparametre, og stor mangel på helsepersonell, er det kanskje bare en jordmor som er tilgjengelig kvinnelig helsepersonell. Hun blir oppsøkt for alle problemer, naturlig nok blir hun betraktet som lege. Derfor ble det laget en utdanning som har elementer av sykepleier og helsesøster, slik at de skal være bedre egnet til å fungere på landsbygdnivå, forteller Taksdal.

I Afghanistan dør 36 av 1000 levendefødte (blant de fem verste i verden). I Norge dør ett barn av 1000, ifølge FNs tall. Tallene er fra 2019.

– Møtte du folk fra Taliban på dine reiser i landet?

– Jeg har møtt Taliban. Jeg jobbet i en pashtunsk landsby med folk, som står for de samme grunnleggende verdiene som Taliban. En konservativ holdning til religion, kjønnsdeling i samfunnet, og manglende impulser fra verden utenfor fordi det er analfabetisme og få muligheter til å reise, sier Taksdal.

– Taliban er ikke en så enhetlig bevegelse som mange omtaler det som, og det er stor forskjell på om Taliban er i områder de har et forhold til og kjenner lokalt, eller om de kommer som helt utenforstående myndighetspersoner, forteller Taksdal.

– Har du hatt noen kontakt med folk du kjenner i landet den siste tiden?

– Jeg har kontakt via e-post og på nettet med folk i Afghanistan, men også afghanere i Norge som har slekt og familie i Afghanistan. Mange er bekymret, sier Taksdal.

Landminer og vellykkede fødsler

– Hva er det sterkeste inntrykket fra oppholdene dine i landet?

– Noe av det som har gjort mest inntrykk, er landmineskader, særlig blant barn. Det er oppløftende når det er fødsler som går bra for både mor og barn. Ingen tar det som en selvfølge.

Hun kom i kontakt med komiteen i 1985, av ren politisk interesse. Fordi hun var i gang med spesialutdanning i anestesi, fikk hun aksept for å være med på et mobilt helseteam til Ghazni provins i Afghanistan.

– Jeg kan godt tenke meg å besøke Afghanistan igjen, helst i forbindelse med et jobboppdrag. Det blir nok ikke lett å reise «på besøk» eller som turist på en stund, sier Merete Taksdal.

Den norske Afghanistankomiteen
  • Komiteen ble formelt dannet på Askøy utenfor Bergen etter den sovjetiske invasjonen av landet den 27. desember 1979. Parolen var: «Sovjet ut av Afghanistan-full støtte til frigjøringsbevegelsen».
  • I 1983/84 fikk komiteen for første gang pengestøtte fra Utenriksdepartementet. Norad er i dag den viktigste bidragsyteren.
  • Fra 1986 hadde de hovedkontor i Peshawar i Pakistan og fra midten av 1990-tallet også kontor i Kabul. Fra 2002 har de operert fra Kabul.
  • Helse og utdanning er bærebjelkene til komiteen i dag.
  • Organisasjonen har rundt 800 ansatte i Afghanistan i dag.
  • Komiteen fikk rundt 53,5 millioner kroner i støtte i 2020, hoveddelen av pengene er fra NORAD, FN, EU og Verdensbanken.

Kilde: Afghanistankomiteen

Krigens helter

RAPPORTERER: Kristin Solberg er korrespondent for Aftenposten, og skriver om hvordan konflikt rammer samfunn, kvinner og barn. Foto: WESTON, STIG

Kristin Solberg skriver om lidelsene utenfor statistikken.

Få ting er så urettferdige som krig og konflikt, sier Kristin Solberg.

Som korrespondent for Aftenposten rapporterer hun jevnlig fra konfliktfylte områder langt hjemmefra. Nå er hun aktuell med bok om en jordmorskole i Afghanistan.

– Jeg er ikke en reporter som flyr etter kuler, sier hun, på snarvisitt i Norge. 

Solberg er interessert i de andre historiene, historiene om hvordan krig og konflikt rammer samfunn, kvinner og barn.

Farlig

Da hun begynte på boken, var det 200 ganger større sjanse for at en afghansk kvinne døde av komplikasjoner ved graviditet enn at hun ble skutt. Siden er mødre- og barnedødeligheten gått noe ned, men er ennå blant de høyeste i verden.

– På grunn av krigen er det mangel på helsepersonell og ofte for farlig å ta seg til sykehus. Men de som dør fordi de manglet jordmor kommer ikke i noen statistikk over krigsofre.

Boken hennes heter Livets skole, og er historien om de afghanske kvinnene som risikerer alt for å redde liv. Skolen ligger i Wardak, en naboprovins til Kabul. I to år bodde Solberg i Kabul.

– For å skrive med autoritet, måtte jeg være der, sier hun.

Å bo i Wardak var ikke aktuelt, det var for farlig. Hun ble frarådet i det hele tatt å reise dit, og på de siste turene var hun så redd at hun er glad det er over.

Helt

Doktor Khadija Safi, en kvinnelig afghansk lege, er sjef for jordmorskolen. Hun lærer også jentene om fred og menneskerettigheter, som motvekt til krigskulturen hun mener preger landet. Da doktor Khadija leste manuset, var hun glad for at hennes historie var korrekt fortalt og at Solberg hadde fått fram hva hun står for. Men hun sa i beskjedenhet: «Du har gjort meg til en helt». «Du er en helt», svarte Solberg.

Hun var lei av at afghanske kvinner ofte kun blir framstilt som ofre, uten egen vilje, styrke og mot.

– Da jeg kom dit første gang, slo det meg hvor sterke og modige de er. Jeg har møtt politikvinnen som får bank av ektemannen fordi hun jobber, men som fortsetter å gå på jobb hver dag. Og jordmødre som vandrer i snøen, på veibombebefengte veier for å hjelpe til under fødsler. De gjør en utrolig viktig jobb, og de fascinerer meg.

Usikkerhet

Jordmorskolen i Wardak er utsatt. Det er ikke godt å vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Da Solberg vurderte faren for å bli kidnappet på reisene dit, kom hun til at sju ulike grupper kunne tenkes å stå bak.

Det er en usikkerhet innbyggerne og elevene på jordmorskolen må leve med hele tiden. De kan aldri helt vite hvem som står bak når noe skjer. Det kan være Taliban, det kan være opprørere, det kan være vestlige styrker. I den usikkerheten må de leve livet så normalt som mulig.

– Hvilke følelser har du skrevet boken med?

– En periode fikk jeg tårer i øynene hver gang jeg snakket om jentene. Jeg ble så glad i dem, de inspirerte og motiverte meg. Jeg prøver å forstå hvor motet deres kommer fra.

– Blir du sint?

– Jeg er stort sett sint hele tiden over urettferdigheten jeg ser. Men jeg prøver å finne en måte å leve med det sinnet. Skolen ga meg håp og det er viktig. Den viser at det nytter.

Tillatt

I Afghanistan får jenter på landsbygda ofte ikke lov eller mulighet til å utdanne seg. Jenteskoler blir bombet og familier presses til å ta døtre ut av skolen. Jordmorskolen befinner seg i en gråsone.

– Fordi mannlige leger ikke skal undersøke kvinner, er det behov for jordmødre. Menn, også i Taliban, erfarer at kyndig fødselshjelp kan redde koner, svigerinner og døtre fra å dø i barsel. Derfor kan det tillates at kvinner utdannes til jordmødre. Men synet på dette kan variere fra dal til dal, avhengig av hvem som har makt i praksis.

Mange betaler en høy pris for å gå på skolen. I boken forteller Solberg blant annet om broren til en av elevene, som ble truet på livet fordi søsteren går på skolen og må sette seg i gjeld til Taliban for at hun skal få fullføre.

Individer

De fleste hun skriver om, omtales med eget navn.

– Det er en viss risiko forbundet med det, men de har fått lest opp manuset og er klar over at boken kan bli oversatt og lest av folk som vet hvem de er.

«Vi gjør ikke noe galt, vi har ingenting å skamme oss over», sa jordmødrene til Solberg.

– Dette skulle være en bok som viste afghanske kvinner som de individene de er. Da tror jeg det var viktig for dem å stå fram med navnet sitt. De vurderte selv risikoen som liten sammenliknet med alle andre farer de utsettes for.

– Er du bekymret for dem?

– Ikke på grunn av boken, men for forholdene de lever under. Afghanske kvinner er veldig utsatt. De tar ikke for gitt at de lever om ti år, sier Solberg.

– Det gjør meg rasende at vi har vært så lenge i Afghanistan uten å bygge opp samfunnet. Vi har ikke brydd oss nok om sivilbefolkningen.

Urettferdig

I arbeidet med boken var hun på ulike sykehus.

– Jeg så mye som ikke kom med i boken. Jeg glemmer ikke en baby på sykehuset i Kabul. Det var en gutt født i uke 28. Han var så liten, og lå under en varmelampe og skalv. Han gråt ikke, men når jeg lente meg helt inntil ham, hørte jeg lav gråt likevel. Han hadde ikke navn, bare et nummer. Han ble ikke registrert noe sted.

En lege sa: «I vesten ville han overlevd, her dør han».

– Det var veldig sårt. Han var rett og slett født på feil sted. Etter 35 år med krig, er ikke Afghanistan der landet skulle ha vært.

Jeg er stort sett sint hele tiden over urettferdigheten jeg ser.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.