Sykepleiere bygger broer for tidligere innsatte

Rehabilitering av tidligere innsatte er en utfordrende, men essensiell oppgave i et helsevesen som stadig stilles overfor komplekse samfunnsutfordringer. I ettervernet – overgangen fra fengsel til frihet – kan sykepleiere spille en sentral rolle. Ikke bare som fagpersoner, men som brobyggere mellom systemet og individet. 

Hva skjer når vi bruker sykepleierens yrkesetiske retningslinjer som veiviser i dette arbeidet? Kan vi møte tidligere innsatte med den verdigheten og helhetlige omsorgen de fortjener – og samtidig utfordre fordommer i oss selv og samfunnet?

Dette innlegget utforsker hvordan sykepleierens kjerneverdier – respekt, empati og faglig samarbeid – kan bidra til vellykket rehabilitering. 

Et komplekst landskap

Mange tidligere innsatte sliter med psykisk helse, avhengighet, økonomisk ustabilitet og dårlig nettverk. Dette er ikke bare statistikk, men realiteter som forsterker hverandre i en negativ spiral. I tillegg viser forskning at tidligere innsatte har dårligere levekår enn befolkningen ellers relatert til somatisk helse, utdanningsnivå og arbeidserfaring. Kan vi som samfunn virkelig akseptere at rehabilitering ikke er mer prioritert?

Min opplevelse er at det ikke bare handler om individets vilje til forandring, men om at systemet rundt dem ofte er fragmentert. «Glippsonen» – det øyeblikket fengselsdørene åpner seg – kan bli en dyp fallgruve uten rett støtte og nettverk. Sykepleierens yrkesetiske retningslinjer og sykepleiens grunnlag utfordrer oss til å møte denne glippsonen med omsorg, helhet og verdighet.

Yrkesetikk i praksis

I møte med voldsdømte eller personer med bakgrunn i misbruk, har jeg kjent på egne følelsesmessige reaksjoner. Det er her etikken blir en veiviser – en påminnelse om at min jobb og mitt yrke handler om omsorg og ikke dom og straff. 

Hvordan møter vi disse menneskene? Min erfaring er at vi må begynne med relasjonell kompetanse og tilnærming. Det handler om å se bak handlingene, finne mennesket og dets verdi og etablere tillit. Det krever mot, ydmykhet og tid. Vi må våge å lytte til deres egne mål og ønsker, og min erfaring er at det nytter lite å sette mål på deres vegne som de ikke føler eierskap til. 

Kulturell forståelse som en brobygger

Straffedømte kommer fra ulike bakgrunner, med unike verdier og erfaringer. I arbeidet med minoriteter har jeg opplevd hvor avgjørende kulturell forståelse er for å etablere et solid grunnlag for omsorg. Hva betyr det for eksempel for en person fra en annen kultur å «starte på nytt»? Å jobbe kulturelt sensitivt handler om å være nysgjerrig og åpen og tilpasse min praksis slik at den skaper tillit og sikrer relevant og effektiv omsorg.

Stigmaet har makt

Stigmatisering er kanskje den største utfordringen for tidligere innsatte. Negative holdninger låser dem fast i fortiden. Skammen blir en ekstra mur å klatre over. Hvordan kan vi som helsepersonell bidra til å rive ned disse murene?

Jeg tror på holdningsarbeid, både internt og eksternt. Gjennom dialog og utdanning kan vi utfordre fordommer og skape en mer inkluderende samfunnskultur. Dette arbeidet starter i oss selv. Hvordan snakker vi om innsatte? Hvordan møter vi dem under og etter straffegjennomføringen? Våre handlinger og holdninger sender signaler – både til dem og til samfunnet rundt oss.

Samarbeid er nøkkelen

Som sykepleiere må vi samarbeide på tvers av instanser – leger, psykologer, Nav, utdanningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner. Samtidig må vi være pådrivere for bedre kommunikasjon mellom nivåene. For ofte opplever jeg at viktige tiltak faller mellom stoler, noe som skaper unødvendige hindre for tidligere innsatte.

Hvordan kan vi bruke tverrfaglighet for å sikre sømløse overganger? Jeg mener vi må bygge broer mellom fengsel og frihet, mellom teori og praksis, mellom individet og samfunnet. Dette er dessverre ikke nye tanker. Allerede i stortingsmelding 37 (2007–2008) ble det lagt vekt på behovet for bedre soningsforhold, sterkere ettervern og et verdig tilbud til alvorlig psykisk syke i fengsel. Men hvor står vi i dag? Hvor langt fremover har vi beveget oss på 20 år? Når vil politiske løfter bli til praktiske løsninger som faktisk gjør en forskjell for det sårbare enkeltindividet?

Hver dag vi venter med tiltak, mister flere tidligere innsatte muligheten til en ny start. Nå er tiden inne for handling – ikke flere rapporter og kartlegginger, men reelle endringer som gir resultater.

Muligheten til å bygge en ny fremtid

Gjennom yrkesetiske retningslinjer, kulturell forståelse, familiefokus og tverrfaglig samarbeid kan sykepleieren bidra til å gi tidligere innsatte en reell sjanse til å bygge en ny fremtid. Samtidig utfordres vi til å vokse som fagpersoner – til å se bak fordommene, til å bygge broer, ikke nye murer. Kompetente hjelpere med tilstrekkelig tid og ressurser kan bidra til et samfunn hvor alle får muligheten til å bli sett – og til å finne sin plass igjen.