Samarbeid må til for å løse helsekabalen

Den 5. november lanserte helseminister Jan Christian Vestre en fempunktsliste over tiltak han vil innføre for å løse bemanningskabalen. «Alle» er enige om kabalen som skal løses. Etterspørselen etter helsetjenester overskrider ressurstilgangen. Større uenighet er det om hvordan kabalen skal løses. 

Den 31. oktober deltok jeg på konferansen FutureHealth 2024 i regi av blant annet Fredrikstad Medtech. Formålet med konferansen var å samle aktører fra offentlig og privat sektor, innovatører, akademikere, helsepersonell og bransjeaktører for å dele innsikt, vise frem banebrytende løsninger og diskutere muligheter for samarbeid. 

Det er behov for endring

Ett av Vestres punkter er «teknologiløft». Tematikken for den nevnte konferansen var nettopp digitalisering i helsetjenesten. Innleggene omhandlet innovasjoner generelt, bruk av roboter og kunstig intelligens (KI), digital hjemmeoppfølging og rehabilitering, simulering og spillteknologi med både nasjonal og internasjonal tilnærming. 

Viktigheten av samarbeid på tvers kom tydelig frem: Innovatører kan ikke utvikle nyvinninger uten å forankre det i brukernes behov, det være seg pasienter, pårørende og helsepersonell, men også eventuelt ledere, administratorer eller beslutningstakere. 

Samtidig ble det tydelig at den digitale utviklingen innen helsetjenesten ligger langt bak de mulighetene som finnes teknologisk. Flere studier jeg selv og kolleger har utført, viser at digital teknologi ikke kan erstatte menneskelig kontakt. Men dersom alle demografiske framskrivinger er riktige, vil vi ikke ha noe valg i fremtiden. Vi må identifisere de oppgavene som kan løses teknologisk. Ikke bare som en støtte for helsepersonell, men også som en erstatning. 

Et sammensatt bilde

Et annet av Vestres punkter er «en sammenhengende helsetjeneste». Kabalen kompliseres av at helsetjenesten i Norge er fordelt på (minst) to nivåer: kommune- og spesialisthelsetjeneste (pluss private helsetjenester og frivillige organisasjoner) omfattet av egne lovverk og budsjett. 

Under kommunale helsetjenester ligger en rekke ulike tjenester, blant annet helsefremmende og forebyggende, svangerskaps- og barselomsorg, akuttjenester som legevakt og helsetjenester i hjemmet og ulike institusjonstjenester. 

Samhandlingsreformens fokus siden 2009 på desentralisering av tjenester fra spesialisthelsetjeneste til kommune, har ført til en variasjon i alternativer til sykehusinnleggelse. Tilsvarende omfatter spesialisthelsetjenesten en rekke ulike tjenester, som sykehus, spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet og transport. Vestre «lover» at dette vil bli fokus for en reform «dersom de vinner valget». 

Kan lære av positive resultater

I dette skjæringspunktet jobber også helsepersonell med ulik utdanningsbakgrunn, men ikke nødvendigvis veldefinerte ansvarsområder og oppgaver. Et annet av Vestres punkter handler nettopp om «bedre ansvars- og oppgavedeling» noe som også var sentralt i NOU 2023: 4 «Tid for handling-personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste».

Presentasjonene på nevnte konferanse forespeilet ulike muligheter og viste til flere tilbud som utvikles for å effektivisere tjenestene og potensielt redusere personellbehovet, som for eksempel digital hjemmeoppfølging. 

I Vestre Viken har de tatt i bruk KI for å vurdere røntgenbilder. På deres nettsider kan vi lese: «I løpet av det første året etter implementering har vi allerede spart over 300 døgn med ventetid for pasienter, og det er analysert bilder fra 31 000 pasienter. Årlig kan dette frigjøre 5500 legekonsultasjoner som kan brukes på de pasientene som trenger det mest». Når man viser til positive resultater ett sted, hvordan kan dette videreføres til andre steder? 

Det kreves samarbeid

Den brede sammensetningen av deltakere på konferansen illustrerer det politiske samspillet som kreves for å finne de gode løsningene. Dette ligger ikke kun til Helse- og omsorgsdepartementet, men også Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, Finansdepartementet, og sikkert flere. Ulike departement har politikk med store konsekvenser for fremtidens helse- og omsorgstjenester. Dette innebærer blant annet endring i utdanning av helsepersonell, nye arbeidsformer og endrede samfunnsmessige forventninger. 

For å løse fremtidens helsetjenestekabal kreves det samarbeid mellom helsepersonell, helsetjenestenivåer og organisasjoner, ulike aktører, som pasienter, pårørende, klinikere, akademikere, innovatører, teknologer, næringsliv og beslutningstakere og på tvers av ulike politiske departement. Et slikt samarbeid vil måtte pågå over tid og bør derfor kanskje være uavhengig av politiske skifter. 

Hvem tar ansvar for en felles retning fremover?