Rekordmange helseansatte mottar AAP

Mange av oss som jobber i helse og omsorgstjenesten er kvinner med kvinnesykdommer og plager.Som ikke leger har så meget kunnskap om ,og som ikke jeg føler blir tatt på alvor.Siden vi har en tung jobb både psykisk og fysisk ,så er det noe vi føler på kroppen. Og vi jobber virkelig for pengene.Problemet er atvi ikke føler at vi får gjort nok ,sjelden kommer i mål .vi har for få ansatte i forhold til det arbeidet som skulle ha blitt gjort..Vi går med en følelse av utilstrekkelighet,på jobben.Vi får dårlig samvittighet ,for vi tenker på det vi skulle ha gjort.som vi ikke rakk.En god dag på jobben er når vi er nok folk på jobb.en elendigxdag er da vi løper rundt og ikke blir ferdig med arbeidsoppgavene.ikke rekker å dusje noen .lar pasientene ligge i senga ,få liggesår og ikke få nok drikke ,våte bleier ,full av avføring ,skitne senger.Dårlig mat ,kjedelig mat.ikke rekker å gå på do selv .ikke rekker å ta spisepause ,ikke rekker å prate med pasientene... Og så synes folk det er merkelig at vi er syke.

Jeg er mannlig sykepleier innen akuttmedisin og etter 32 år som yrkesaktiv har jeg de siste månedene fått angstanfall før jeg skal på jobb - fordi arbeidsbelastningen bare øker, spesielt emosjonelt.

Jeg forskyves til nattevakter hele tiden fordi det er stort sykefravær på natt fordi det er enorm pasientpågang de fleste netter. De fleste pasienter er ikke akutt syke men de mener det selv og behandler oss helseansatte svært dårlig. Det har vært stor økning i fysisk utagering og verbal "psykisk vold" hvor pasienter og pårørende er svært stygge i munnen og prøver å manipulere oss og sette oss ut mest mulig ved å anklage oss for å ikke ta pasienter alvorlig og ikke skjønne at de er døden nær når vi våger å påstå at de ikke er det. Dette stjeler mye tid til de som faktisk er syke - for de orker vanligvis ikke å krangle og kjefte og forsvinner bak de som roper høyest.

Den emosjonelle belastningen og stadig økende empatitrøtthet har gjort at jeg nå gruer meg til å gå på jobb, spesielt i helgene hvor bemanningen er på absolutt minimumsnivå og pasientpågangen er økende. Jeg har fast deltidsstilling - heldigvis - for jeg trenger en uke for å hente meg inn etter tre nattevakter gjennom helgen hvor jeg har følt at jeg blir slitt i stykker. Jeg har ingen planer om å øke stillingsprosenten og for tiden har jeg ikke lyst til å ta på meg ekstravakter selv om det er skrikende behov. Jeg må tenke på egen helse nå for å unngå at jeg må sykemeldes og ende opp på AAP selv.

Mange kommuner og fylkeskommuner er tilknyttet IA-avtalen. Ideen bak var å unngå lang tids sykefravær og/ eller uførhet. Den vektlegger det å utnytte arbeidsgivers, og arbeidstakers ressurser på best mulig måte med støtte fra bla. NAV. Det er desverrre slik at bordet fanger når fraværet drar ut i tid. Det blir stadig vanskeligere å komme tilbake i arbeid. Jeg tror arbeidsgivers innsats for å tilrettelegge kunne vært større. Det kunne vært jobbet mer aktivt på arbeidsmiljø og holdningsskapende arbeid.
Sykepenger ved sykefravær er et nødvendig sosialt gode. Arbeidsgiver trenger et økonomisk incitament for å få arbeidstaker tilbake raskest mullig, Jeg tror etter arbeidsgiverperioden på 16 dager er det for få krav som stilles til lege, arbeidsgiver, NAV og ansatt. Tilbud om hjelpetiltak og støtte må følges av et ris bak speilet for å ansvarliggjøre alle partene. Det er ikke i noens interesse med unødig langt sykefravær. Arbeidsgiver sitter med nøkkelen og har et koordineringsansvar for å få partene på banen. Hvis man ser nøkternt på sykefravær er det ofte restarbeidsevne eller mulighet til å utføre andre oppgaver hos den sykmeldte. Noe kreativitet må til for å forebygge langtidsfravær og uførhet.

Hva med å behandle de sykemeldte raskere. Ortopedisk ventetid for vurdering er 26 uker ++ og deretter ventetid for behandling/ oprasjon . Da går 52 uker Forte Helsepersonell blir ikke friske med lengre vakter . Lengre vakter er betingelser for 100 % stilling i kommune Norge.

For det første har de fleste kvinner balanserer de hus og hjem og familie og jobb på en annen måte enn de fleste menn. Det er «slitasje/sårbarhet» K seg selv. Deretter kom Corona,- der i alle fall jeg ikke gjorde noe annet enn å jobbe, og var knapt hjemme. Opplevde at mange mange den perioden jobbet ekstra fordi kollegaer var syke, el ikke fikk lov å være på jobb, og i tillegg var det ekstra behov for mental helsehjelp i de jobbene. Selvsagt blir det konsekvenser av et allerede i utgangspunktet et sårbart system som har spart penger ved å skalere ned behandlingsplasser og bemanning og kursing og ekstramidler her og der. Alt blir slitasje som til slutt ikke går. Kvinner er derfor i hovedsak i denne gruppen. På toppen av det som omhandler kvinnesykdommer som legene ikke finner ut av. De tror ikke helt på at det er fysisk, selv om de fleste kjenner egen kropp, og ikke hadde tillatt at noen av sine nærmeste hadde gått i årevis slik systemet i Norge nå er. Vente her og vente der, og avvisning der og misforståelser der. Ingen med det hele bildet,annet enn kanskje en fastlege som trenger at spesislister ser på det. Så ja,- dette er kostbart for Norge.

Det som skrives i kommentarfeltene her er viktig å ta innover seg og reflektere rundt. Jeg er på AAP og får utbetalt 1/3 av en deltidsstilling. Livet mitt er totalt forandret. Hadde jeg bare lyttet til kroppen og blitt tatt på alvor av fastlegen så kunne jeg kanskje hatt god helse og et godt liv i dag.