Hva gjør du som sykepleier når du ikke liker pasienten?

Som sykepleier møter du noen ganger pasienter du helst ikke vil ha noe med å gjøre. Det kan være pasienter som du ikke føler du går overens med, pasienter som er spesielt krevende å forholde seg til av forskjellige grunner, eller pasienter som har gjort noe du synes er moralsk forkastelig. 

Det kan være den yngre pasienten som hele tiden maser om å få hjelp til ting vedkommende egentlig klarer selv. Det kan være den eldre pasienten man vet har en forhistorie som overgriper eller voldsutøver. 

Fire etiske prinsipper gjelder

Pasienters rett til forsvarlig og omsorgsfull behandling og pleie er ikke avhengig av om de er hyggelige personer eller har gjort noe galt. Sykepleiere skal etterstrebe de etiske prinsippene om velgjørenhet, autonomi, ikke skade og rettferdighet (1) i møte med alle pasienter. 

Sykepleien skal til enhver tid være faglig begrunnet. Sykepleiere må forholde seg profesjonelt til pasienter uansett hvor lite sympatiske pasientene er eller hvilken bakgrunn de har. De profesjonelle grensene som gjelder for sykepleier-pasient-forholdet, er forankret i lovverket. 

Pasient- og brukerrettighetsloven stadfester at pasienter har rett på å bli møtt med respekt for sitt liv, integritet og menneskeverd (2). Helsepersonelloven forplikter sykepleiere til å yte faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp (3). 

Dette er underinvolvering

Likevel kan sykepleiere oppleve å møte pasienter som de ikke klarer å føle omsorg for på samme måte som for andre pasienter (4). Dersom sykepleiere trekker seg unna enkelte pasienter, kalles det underinvolvering (5). Underinvolvering innebærer at sykepleieren setter egne følelser og behov foran pasientenes (6). 

Når sykepleierens følelser og behov får forrang over pasientens behov, skjer det en grenseoverskridelse i sykepleier-pasient-forholdet. Det blir en rollesammenblanding der sykepleierens behov for å trekke seg unna pasienten går på bekostning av faglige vurderinger av pasientens behov.

Underinvolvering er kjennetegnet ved manglende interesse for pasienten og forsømmelse av pleien (7). Eksempler på underinvolvering (8) kan være: 

• å utsette pleie eller behandling, for eksempel vente med å respondere på henvendelser eller forsinke administrering av medikamenter
• å unnlate å utføre alle pleieoppgaver, for eksempel ikke bistå med hjelp til daglig stell
• å klandre pasienten for manglende fremgang i behandlingen
• å håndtere pasienten på en hardhendt måte 
• å bruke respektløs, nedsettende, fornærmende eller nedverdigende språk eller tonefall
• å ikke ivareta pasientens bluferdighet under prosedyrer
• å trekke seg unna eller unngå pasienten slik at det påvirker pleien – for eksempel ved å endre fordelingen av pasienter for å unnslippe den spesifikke pasienten
• å holde tilbake informasjon som pasienter trenger for å ta informerte valg

Hva er konsekvensene av underinvolvering?

Eksemplene over illustrerer handlinger og holdninger som er i konflikt med de etiske prinsippene som skal veilede sykepleieres praksis (9). Underinvolvering bryter med prinsippene om respekt for pasientens autonomi, velgjørenhet, ikke skade og rettferdighet. 

Konsekvenser av sykepleieres underinvolvering vil kunne være at pasienten ikke får medvirke, at pasienten ikke oppnår bedring, at skader og lidelser forverres, og at pasienten blir urettferdig behandlet. Underinvolvering vil være i strid med pasient- og brukerrettighetsloven (2). 

Å trekke seg unna enkelte pasienter vil for eksempel kunne true pasientens rett til lik tilgang på tjenester av god kvalitet, mens å tilbakeholde informasjon vil være i konflikt med pasientens rett til medvirkning og informasjon.

Sykepleiere skal være bevisst sin profesjonelle rolle, erkjenne grensene for egen kompetanse, praktisere innenfor disse grensene og søke veiledning ved behov (10). Dersom sykepleiere opplever at egne følelser og behov står i veien for å yte faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, har sykepleieren en yrkesetisk plikt til å søke veiledning. 

Et eksempel kan være at en sykepleier med en personlig overgrepshistorie synes det er vanskelig å gi omsorgsfull hjelp til en pasient som hun vet er en overgriper. I slike tilfeller vil det være viktig å ivareta både sykepleieren og pasienten ved å finne løsninger som gjør at pasienten får ivaretatt sine behov på en profesjonell måte, samtidig som arbeidsgiver og kolleger også ivaretar sykepleieren. 

Støtte og forståelse fra kolleger kan i noen tilfeller bidra til at det blir enklere å yte sykepleie til pasientene man ellers ville forsøkt å trekke seg unna (4). Det er viktig at sykepleiere er åpne om hvilke pasientrelasjoner de opplever som spesielt utfordrende, slik at behandlingen kan tilrettelegges til pasientens beste.

Vi må skille person og handlinger

Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere (10) presiserer at det ligger til sykepleieprofesjonens verdier å ikke la seg påvirke eller begrense av forhold knyttet til alder, hudfarge, kulturell tilhørighet, etnisitet, funksjonsbegrensninger eller sykdom 

Sykepleiere skal heller ikke la seg påvirke av kjønn, seksuell legning, nasjonalitet, politikk, språk, befolkningsgruppe, religiøs tro eller livssyn – og juridisk økonomisk eller sosial status. Sykepleie skal være faglig forsvarlig og omsorgsfull, uavhengig av pasientenes identitet og bakgrunn. 

I de tilfellene hvor sykepleiere må forholde seg til pasienter de helst ikke vil ha noe med å gjøre, kan det være nyttig å lære av sykepleiere og andre som til daglig arbeider med personer med kriminell bakgrunn. I intervjuer forteller fengselsbetjenter at de skiller mellom person og handling for å kunne ha en humanistisk tilnærming til de innsatte (11). 

Å se pasienten som en person kan gjøre at sykepleiere klarer å anerkjenne pasientens sårbarhet (4). Ved å møte pasientene som de menneskene de er, uavhengig av handlingene de har gjort tidligere i livet, kan sykepleiere ivareta respekten for pasientenes menneskeverd.

Forfatteren oppgir ingen interessekonflikter.