Løp, sykepleier, løp!

De siste ukene har Sykepleien publisert en rekke saker som kartlegger såkalte lokketilbud i kommunene. Sakene viser hvordan kommunene nå for fullt har startet kampen om sykepleierkompetanse. 

Utfordringen er at kommunene sliter med å beholde sykepleierne sine. Denne tendensen gjenspeiles i Norsk Sykepleierforbunds medlemsundersøkelser, der en betydelig andel av medlemmene svarer at de ønsker å bytte arbeidssted og til og med yrke. En stor majoritet av disse svarer at belastningen er for stor der de er. 

Det hjelper ikke at kommunene klarer å rekruttere sykepleiere med lokketilbud om de ikke samtidig klarer å beholde sykepleierne de allerede har. Og er det rart at vi sykepleiere får nok av mangelfull satsing på tjenestene vi arbeider i?

Hekkeløp i uniform

«Hva, får ikke sykepleiere betalt for varme arbeidsklær?» sa anleggslærling Yegor Pedersen til Sykepleien nylig. Han skjønte lite av at sykepleiere i hjemmetjenesten ikke får dekket varme klær om vinteren.

Det er ikke lett å forstå hvorfor sykepleiere er på jobb uten annet enn en pysjliknende tynn bomullsdrakt i snøstorm, i 20 kuldegrader og i regn. Arbeidsgiverne har ingen argumenter for hvorfor det er slik. Har de virkelig ikke tenkt over dette? Samtidig får menn i industriell sektor arbeidstøy som naturligvis er tilpasset været og omgivelsene de jobber i. 

Det legges ut flere slike snubletråder eller hekker i karriereløpet vårt. Mangel på arbeidstøy er bare én av dem. Utdaterte regler for yrkesskade. Turnuser som er uforenlige med familieliv og mangel på fleksibilitet. Vi har for mange hekker som hindrer oss når vi skal framover.

Jaktstart fra sofakroken

Etter koronapandemien har det vært mye snakket om at hjemmekontor er et viktig gode som gir arbeidstakere fleksibilitet. Muligheten til å starte dagen litt senere, lage seg en god kopp kaffe, spise varm lunsj og jobbe fra lenestolen. De opplever mindre stress når de får slippe morgenlogistikken, kø og rush i kollektivtrafikken. 

Vi sykepleiere leser også om denne fleksibiliteten, men få av oss får ta del i den, og det blir en fjern drøm. Det trigger noe i meg. For selv om det ikke er alle oppgaver som kan løses fra sofakroken, er det jo mye annet enn hjemmekontor vi kunne tilbudt helsepersonell for å sukre pillen?

Skattejakt på speed

Etter å ha lest alle Sykepleien-sakene om alle de ulike godene kommunene tilbyr oss, så sitter jeg igjen med at mulighetene er mange. Utfordringen blir likevel at det blir et lappeteppe av løsninger. Sykepleiere er som arbeidstakere flest. Ingen har plikt til å bli værende i en stilling om andre kommuner eller private aktører tilbyr noe bedre. Det er ikke sykepleieres ansvar, men et politisk ansvar å hindre sykepleierflukt. Helsepolitikerne må ta kompetanseflukten på alvor. Den vil ramme kvaliteten og pasientsikkerheten i vår felles offentlige helsetjeneste. 

Vi vet at når arbeidsgivere ikke tar vare på folkene sine, fører det til ansatte som ikke makter hele stillinger, eller som slutter helt og unge som velger bort helse- og omsorgssektoren. Løsningene er da overtid og stor bruk av innleie. Det er dyre løsninger for samfunnsøkonomien og feil bruk av ressursene. Dette bør bekymre ikke bare helseminister Ingvild Kjerkol, men også statsminister Jonas Gahr Støre. Og hele Regjeringen og Stortinget for den del.

Et produktivt løp

Norges store friidrettstalent Jakob Ingebrigtsen er god på produktive løp. Når han løper 5000 meter, gir han ikke alt i første runde. Han sparer på kreftene og har energi til sluttspurten. Hvordan kan sykepleiere få mer produktive løp slik at de ikke forlater løpet etter de første rundene? 

I januar kunne vi lese om hvordan redusert arbeidstid i et IT-firma hadde gitt overraskende positive effekter. Ved å gå fra fem til fire dagers arbeidsuke hadde firmaet oppnådd økt trivsel og mindre fravær blant de ansatte. Det var dessuten flere som ville jobbe i virksomheten. 

Ikke så rart, tenker du kanskje? Nei, hvem ville vel ikke arbeidet et sted hvor man hadde fått mer fritid. Men tiltaket hadde effekt på bunnlinja også. «Vi økte omsetningen vår med om lag 30 prosent, til tross for at vi jobbet færre timer», fortalte lederen. 

Jeg tror vi må bli mer opptatt av hva som er produktivitet i vår sektor. Helsetjenesten må med andre ord bli mer fokusert på resultatene for pasientene. «Sykepleie tar tid», skriver Kari Martinsen. Tid er blitt en knapphetsressurs i helsetjenesten, men er det produktivt og hvem tjener på det?

Det fremstår som at sykehusenes mål er å få pasientene raskest mulig ut til kommunene. Vi vet at det både kan skape komplikasjoner og pasienter som blir re-innlagt på sykehusene. Det er dyrt for samfunnet og alvorlig for den enkelte pasient. 

Evig stafettløp uten nok utøver og premier

Helse- og omsorgstjenestene er i konkurranse med andre sektorer hvor det tilbys goder som hjemmekontor, fleksibel arbeidstid, kortere arbeidsuke, faglig utvikling og ikke minst bedre lønn. Det virker som stadig flere kommuner har begynt å skjønne dette. Danmark har med sin nye nasjonale lønnspott skjønt det. 

Men Norges helseminister har fullstendig berøringsangst for lønn som virkemiddel for å rekruttere, beholde og mobilisere sykepleiere. Kjerkol sier nærmest som en robot: «Det er partene sitt ansvar å forhandle lønn.» 

Nå nærmer vi oss april med stormskritt. Da skal vi møte partene, ha tarifforhandlinger og forhandle lønn. Kanskje blir vi enige med arbeidsgiverne. Kanskje blir det mekling. Og kanskje blir det streik. Uansett er det sikkert at det store løftet som trengs i helsesektoren, også krever handlekraftige politikere. De må inngå i et bredt og tverrpolitisk helseforlik som inkluderer en lønnspott. 

Generelt må det snakkes mer om hva som skal til for å beholde oss sykepleiere i det lange løpet – ikke bare sprint for sprint.