«Som skapt til et hjem for syke»
Kysthospitalet i Hagevik er et moderne ortopedisk sykehus. Samtidig er det vernet av Riksantikvaren, og veggene kan vitne om 130 år med sterke historier.
Arthur fikk ikke komme hjem til jul.
Andre juledag 1905 døde åtteåringen i sin lille seng etter 1772 dager som pasient på Kysthospitalet i Hagevik.
Han var tre år da han kom hit første gang med tuberkulose i leddene.
Den vesle gutten var ikke alene i sin triste skjebne, kan vi lese i boken «Alt for pasientene» [pdf] som ble utgitt til hospitalets 125-årsjubileum i 2018.
Det døde barn på Kysthospitalet hvert år, og veggene der ute ved sjøkanten i Bjørnafjorden kommune sør for Bergen har vært vitne til mye lidelse, smerte og gråt. Men også mye glede og takknemlighet.
I dag er stedet et spesialsykehus for planlagt ortopedisk kirurgi og del av ortopedisk klinikk i Helse Bergen, men historien er langt fra glemt eller gjemt.
Les også – Du kan ikke kjøpe historie
– Et ærverdig sted
Å ankomme Kysthospitalet i Hagevik kan gi deg følelsen av å tre inn i en klassisk Agatha Christie-film. En smal, snirklete vei leder ned mot sjøen, gjennom en port og inn i en engelsk hage med fontene og velpleid vegetasjon. Så troner hovedbygget hvitt og mektig foran deg.
– Det gjør meg veldig stolt å ha en slik arbeidsplass, sier anestesisykepleier Turid Hagevik Heggeland.
– Jeg synes det er flott å se spor av hine hårde dager både ute og inne.
Det er ikke Hercule Poirot og en broket ansamling britisk overklasse med dulgte hensikter som møter deg innenfor dørene. Her finner du i stedet et moderne sykehus og kompetent helsepersonell.
Blant disse er altså Heggeland, som er nærere knyttet til sin arbeidsplass enn de aller fleste. Når hun skal fylle ut personalia i digitale skjema, kan hun bruke kopieringsfunksjonen flittig. Adresse: Hagevik. Arbeidssted: Hagevik. Mellomnavn: Hagevik.
Hun har vokst opp og bor fremdeles nærmest vegg i vegg med hospitalet, der hun har vært ansatt i nesten 40 år. I dag er tittelen seksjonsleder for ortopedisk service.
– Vi er lite sykehus der man kjenner hverandre på tvers av avdelingene, og mange kjenner en sterk tilhørighet til stedet. Det er et ærverdig sted med god atmosfære.
«Den friske salte sjø»
«Hageviken er som skapt til et hjem for syke, der kan helbredes. En vennlig lun bukt, en rik skogli mot nord, en liten elv ved siden, den friske salte sjø foran med skogbevokste ness og øer mot syd og vest.»
Det skrev Bergens Tidende etter den offisielle åpningen sommeren 1893. Året før hadde Kysthospitalet i Stavern stått klart, og snart ble tilsvarende institusjoner etablert i Tromsø og Vadsø.
Mens tørr fjelluft ble ansett å gjøre underverker for dem som var rammet av tæring, altså lungetuberkulose, skulle sjøluft være tingen for skrofulose, som er betegnelsen på tuberkulose i lymfeknutene.
Allerede på 1700-tallet ble behandlingssteder for skrofuløse etablert ved flere steder langs kysten av England, og senere fulgte mange andre etter.
Tuberkulose rammet, som så mye annet, fattige i uforholdsmessig stor grad. Hygiene, ernæring og trangboddhet spilte inn, og selv om Kysthospitalet i Hagevik hadde en sterk sosial profil, var det mange foreldre som ikke hadde råd til å betale én krone dagen i kostpenger for sine syke barn. Det utgjorde tross alt 365 kroner i året, og det i en tid der en gjennomsnittlig årslønn for arbeidere lå på rundt 500 kroner.
En del fikk riktignok utgiften dekket – av fattigvesenet i kommunen eller Komiteen for fri Sygehusforpleining i Bergen – men langt fra alle.
Skrofuløse barn
Den første pasienten ble skrevet inn ved Kysthospitalet i Hagevik 21. juni 1893. Hun het Frida, var ni år gammel og fra Bergen. Foreskrevet terapi var bading og dusjing.
Det gikk bra med Frida. Hun ble utskrevet drøyt to måneder senere, og journalen hennes er i dag utstilt i en av hospitalets korridorer, med etternavnet anonymisert.
Skrofuløse barn hadde fortrinnsrett, men også voksne og pasienter med andre former for tuberkulose kunne komme hit om det var ledig plass.
I løpet av det første driftsåret ble 35 pasienter behandlet, herav 21 voksne og 14 barn. Allerede i det andre året var barna i flertall, og fra og med 1897 var det utelukkende mindreårige pasienter på hospitalet, som lenge ble ansett som et av Europas mest moderne sykehus for behandling av tuberkulose.
Bading og mosjon
Barna ble vekket klokken sju om sommeren og en halvtime senere om vinteren. Deretter var det frokost, bading og mosjon, middag, mer bading og mosjon, mellommat, spaserturer, lek og sang før det bar i seng klokken 20. Skolepliktige barn fikk dessuten undervisning én time hver dag.
Livet her skulle være sunt og så godt som mulig, og hygienen ble tatt på alvor. Gulvene i sove- og oppholdsrom ble vasket hver dag. Bad og toalett ble rengjort kontinuerlig. Klær ble banket daglig og sengetøy skiftet ukentlig.
Kosten var solid og tradisjonell. Brødmat, kavring og melk til frokost. Til middag kunne det være blant annet lapskaus, kjøttsuppe eller fisk på menyen. Stek på søndager med rødgrøt til dessert. Da kunne det også vanke hveteboller.
I begynnelsen lå de unge pasientene her en snau måned i snitt, men etter hvert ble klientellet tyngre, ofte med flere former for tuberkulose samtidig.
En del hadde med tuberkulose i ryggsøylen, som tross langvarig og tøff behandling ofte medførte deformiteter.
I 1912 hadde gjennomsnittsoppholdet ved Kysthospitalet i Hagevik blitt nesten et helt år, og alvorlighetsgraden til dem som fikk plass, gjorde at også dødeligheten økte.
Besøk av slektninger tilhørte sjeldenhetene. Ofte kunne de bo langt unna, og personalet var skeptiske. I 1894 vedtok styret at «Forældre eller Paarørende tillades ikke at besøge de i Hospitalet liggende syge Børn mere end en Gang om Ugen».
Bygdas eneste heis
En dag på 1920-tallet kom det en ung kvinne fra Stad for å jobbe på hospitalet.
Hun traff en kar i bygda og ble værende. De fikk barn, som vokste opp her og fikk sine egne barn.
Et av disse barnebarna var Turid Hagevik Heggeland.
– Farmor og farfar hadde ei stue som de leide ut til pårørende som hadde pasienter på kysthospitalet, minnes hun.
– Diakonissene hadde en forening for barn, som jeg var med i. Da fikk jeg komme inn og ta heisen. Det var stas, for dette var den eneste heisen i bygda.
Hun husker parkanlegget som et sted der det kunne være yrende liv med masse barn.
– 17. mai kom alltid skolemusikken og spilte for de innlagte. Sankthansaften tente man bål. Vi var her da, sammen med barna som var pasienter, og feiret.
Men et sted voktet hun seg for: Kapellet på baksiden. Der kunne det ligge lik.
– Vi barna var livredde for å gå forbi der om kvelden, forteller Heggeland.
Påvirket yrkesvalget
Nærheten til stedet under oppveksten har nok påvirket Heggeland i yrkesvalget, og hun jobbet her flere somre før hun selv ble sykepleier.
Fra den tiden husker hun særlig en ung jente som hadde problemer med beina og ikke vært utendørs på flere måneder. En dag fikk Heggeland trille henne ut i sola.
– Hun var helt stum av inntrykk. Det var sterkt.
Dagens ortopediske pasienter er her ikke så lenge at de får benyttet uteområdene i særlig grad, men det er det andre som gjør.
Nesten daglig ser Heggeland mennesker utenfor som nyter de frodige omgivelsene. Det er også et yndet sted for bryllupsfotografering.
– Ortopedisk klinikk ved Haukeland har sommerfest her annethvert år, og området blir brukt også til sommeravslutning for ansatte på hospitalet.
Fra tuberkulose til ortopedi
Etter hvert som BCG-vaksinen ble utbredt og tuberkulose en sjeldenhet, forskjøv hovedvirksomheten seg mer over mot ortopedi.
– Pasienter med tuberkulose i leddene fikk ofte behov for ortopedisk behandling, og det var en glidende og naturlig overgang.
Det forteller sykehussjef Kari Indrekvam, som har jobbet her siden 1995.
Den siste tuberkulosepasienten ble skrevet ut i 1972, men fortiden er til stede omtrent hvor enn man beveger seg i sykehuset.
De er forpliktet til å ta vare på den, for fem bygninger samt parken og hageanlegget rundt er vernet av Riksantikvaren etter å ha blitt inkludert i Landsverneplanen for Helse- og omsorgsdepartementet i 2012.
Kysthospitalet fikk sitt vern «som eksempel på tuberkulosesykehus spesielt etablert for barn», og i begrunnelsen fremheves det blant annet at stedet er helhetlig bevart og unikt med «svært godt bevart park- og uteområde».
Videre heter det at sykehuset er et karakteristisk og viktig eksempel på sykehusarkitektur bestemt av medisinske behandlingsformer og tilstand i folkehelsen på slutten av 1800-tallet og tidlig i det 20. århundre».
I venterommet ved resepsjonen vises en film om stedets historie, og korridorvegger er prydet med sort/hvitt-fotografier fra forrige århundre.
Den eldste delen av hovedbygget er fra 1926, og interiøret et godt brukt, men også godt vedlikeholdt.
– Pasientene kommenterer ofte at det er så rent og pent her, sier Indrekvam.
– Renholdspersonalet setter sin ære i å gjøre en god jobb, og ansatte her er stolte av stedets historie.
Utfordrende vedlikehold
Vernet medfører også visse utfordringer.
– Vi kan jo ikke gjøre som vi vil, og det er ofte krevende å få nok midler til nødvendig vedlikehold, forteller Indrekvam.
Hensyn til fortiden kan fort komme i konflikt med nåtiden. Man må finne kompromisser som balanserer mellom vern og funksjon.
Indrekvam viser til gjerdet ned mot sjøen som et eksempel.
– Det viste seg at det ikke oppfylte nye sikkerhetskrav. Avstanden mellom metallstengene var for stor, men vernet gjorde at vi ikke bare kunne sette opp et nytt, moderne gjerde.
Etter en dialog med kulturminnemyndighetene fant man en løsning, og fikk støpt et nytt gjerde i gammel stil, men med reduksjon av avstanden mellom spilene.
Solskjerming har også bydd på utfordringer.
– Selv her på Vestlandet kan vi nemlig ha varme dager, sier Indrekvam.
Siden det er eksteriøret som er vernet på den gamle fløyen av hovedbygningen, ble dette løst ved bruk av innvendig skjerming i stedet for utvendige markiser. De gamle vinduene har man også fått byttet ut, men det måtte gjøres i dialog med kulturminnevernansvarlig i Sykehusbygg helseforetak.
Indrekvam understreker at hun tross alt er glad for vernet.
– Jeg regner meg som privilegert som får jobbe her. Det gir en helt egen atmosfære og mulighet for å bygge samhold. Historien er noe vi løfter frem og noe vi ønsker å ta med oss videre.
[Artikkelen fortsetter nedenfor bildene.]
Truet
Ledelse og ansatte har flere ganger måttet kjempe for sin arbeidsplass her ute.
Moderne helsevesen stiller strenge krav til ressursbruk, og det er ikke gitt at et hundre år gammelt vernet bygg langt ute på landet er det mest effektive stedet å drive et moderne, somatisk sykehus.
Flere ganger har Kysthospitalet vært truet av nedleggelse. På slutten av 80-tallet var det snakk om å gjøre det om til et rekonvalesenssenter, men planene ble stanset etter protester fra ansatte og pasientforeningen Kysthospitalets venner.
Den forrige store gjennomgangen av virksomheten ble foretatt i jubileumsåret 2018.
– Da kunne vi kunne dokumentere stor grad av både effektivitet, kvalitet og trivsel, forteller Indrekvam.
– Det ble konkludert med at vi fortsatt hadde livets rett, og nåværende direktør i Helse Bergen, Eivind Hansen, har lovet at vi skal bestå så lenge han sitter i stolen.
Djevelen i Hagevik
Nær hovedinngangen står en byste av Herman Gerhard Gade, som var overlege her fra 1898 og helt frem til 1946.
Går du en tur langs vannkanten, kommer du forbi et gammelt båtverksted og et lite naust. Begge deler er vernet. Enda lenger ut ligger et oppmurt basseng i fjæra. Det er ikke lenger i bruk, men var i sin tid fylt av barn som fikk sine daglige doser vannterapi her.
Følger du så skogsstien oppover og innover, vil du se formidable rododendrontrær som snor sine krokete, gamle grener rundt hverandre.
Overlege Gades bror var kaptein på et skip i utenriksfart og han brakte med seg eksotiske planter til Kysthospitalet, deriblant en sjelden type rododendron, som ikke vokser noe annet sted her i landet.
– Ansatte fra Bergen botaniske hage har flere ganger forsøkt å ta avleggere uten hell, forteller Turid Hagevik Heggeland.
– De kaller den bare Djevelen i Hagevik.
Går du enda lenger oppover i skogen, kommer du forbi en eldgammel, mosegrodd steinbenk i barnestørrelse, der de små har kunnet ta seg en pust i bakken.
Kanskje vesle Arthur også satt her en gang. Før han ble for syk.
Fortiden kan kjennes langt, langt borte, men er likevel alltid nær på Kysthospitalet i Hagevik.
1 Kommentarer
Astri Reppe
,Hei.
Jeg er født i 1964 og kom til Hagavik Kysthospital da jeg var ni måneder. Der var jeg i nesten to år og i løpet av den tiden ble jeg hofteoperert i begge hofter. Jeg har få minner fra denne tiden, bare følelser. Familien bodde langt borte og de møtte jeg ikke under oppholdet.Skulle gjerne hatt kontakt med folk som jobbet der i den tiden, uansett stilling, samt andre pasienter/pårørende som husker og kan fortelle fra den tiden. Kanskje kan jeg få puslet sammen noe av oppholdet mitt der. Jeg har vært I kontakt med en hjelpe/sykepleier men har dessverre mistet kontaktinfo på vedkommende. Takknemlig for all opplysning og eventuelt bilder fra perioden omkring 65 - 67.
Mvh Astri Reppe