– Se til lokførere, sykepleier!

Ferietid er krisetid i norsk helsevesen. Tillitsvalgte forteller om «huller i turnusen». Det betyr at vaktene ikke er dekket og er et fast uttrykk i helsesektoren. Kommunene sier at de ikke klarer å rekruttere sykepleiere. Det kan de i stor grad takke seg selv for.

Det er helt normalt at planlagt bemanning ikke dekker vaktene med kvalifisert personale. Ledelsen planlegger turnuser med «huller» som må dekkes av innleie, tilkallingsvikarer og planlagt – altså ulovlig – overtid.

I ferien er det ekstra ille. Det hender at kommunen erstatter mangel på sykepleiere med skoleungdommer som trenger sommerjobb. De ser åpenbart på sykepleiernes fagkompetanse som unødvendig luksus.

Lokførere har bare hele stillinger

Lokførere jobber også turnus. For å unngå «huller» har de «rammetjeneste». Det vil si vakter der du ikke er satt opp til å kjøre tog, men møter på arbeidsplassen i uniform og er klar til tjeneste på kort varsel, også om natta. Selvsagt med full lønn.

Både lokførere og sykepleiere har et arbeid der feilhandlinger kan få alvorlige følger for tredje person og i verste fall koste liv. Lange vakter og lite hvile på grunn av underbemanning øker risikoen for feilhandlinger. Likevel er helsevesenet kronisk underbemannet og går i krisemodus hver sommer.

Jernbanen kan nok også ha problemer med ferieavvikling, men lokførerne blir ikke oppmuntret til å gå doble vakter for å få det til å gå rundt. Og det blir ikke satt inn ufaglært personale ved fravær. Lokførerne har bare hele stillinger, bortsett fra noen som ønsker redusert stilling av personlige grunner. Etter avtale skal lokførerne aldri ha mer enn to nattevakter på rad. Forbundet godtar inntil ti timers vakt på dagtid, med kjøre- og hviletid fastsatt i overenskomsten.

Sykepleierne må godta «heltidsfremmende» vakter

I kommunehelsetjenesten blir det sagt at det er nødvendig med både stillinger på 13 prosent og 14,5 timers vakter for at turnusen skal «gå opp». At turnusen ikke går opp, betyr at noen mener at det blir «for mange» på jobb dersom bemanningen øker. Hvis stillinger på 13 prosent ble omgjort til fulltidsstillinger, ville det vært litt flere på jobb noen timer i uka. I stedet for 0,71 ansatt per beboer på sykehjemmet ville det kanskje bli 0,91. Det er visst for mye.

Fagforeningene i helsevesenet har krevd rett til hel stilling og en slutt på utlysning av små deltidsstillinger. Arbeidsgiver vil heller snakke om «heltidskultur» og mener at problemet er ansatte som ikke vil jobbe mange nok helger og timer. Vil du ha fast hel stilling, kan du få beskjed om at du må godta «heltidsfremmende» vakter på 14 timer.

Hvorfor må sykepleiere betale så dyrt?

Hvorfor må sykepleierne betale så dyrt for en rettighet lokførerne regner som selvsagt?

Alt er ikke problemfritt for lokførerne heller. De som tror at markedet fikser alt, vil sette mer og mer av togkjøringen ut på anbud. Da kan færre heltidsstillinger og redusert reservebemanning gi konkurransefordeler – helt til alle i sektoren har innført det. Men foreløpig er lokførernes og sykepleiernes arbeidsvilkår svært forskjellige. Hvorfor er det slik?

I 2011 ga den svenske regjeringen Arbetsmiljöverket (Arbeidstilsynet) i oppdrag å undersøke hvorfor kvinner var mer utsatt enn menn for arbeidsrelaterte helseproblemer. De fant at problemet var forholdene i «kvinneyrkene». Arbeidsforholdene var dårligere i sektorer der flertallet var kvinner, og risikoen for helseskade var større både for kvinner og menn i disse sektorene.

Det er fordommer og myter om kvinners arbeid

Ved å sammenlikne typiske kvinne- og mannsarbeidsplasser ble forskjellene synlige. De sammenliknet for eksempel forholdene i hjemmetjenesten (flest kvinner) og de tekniske tjenestene (flest menn) i 59 kommunene. De tekniske tjenestene hadde store biler i varme garasjer, mens hjemmetjenesten kjørte egne biler som sto parkert ute. Belastningen på lederne var også forskjellig.

I hjemmetjenesten hadde de personalansvar for langt flere ansatte enn i de tekniske tjenestene.

Avdelinger og organisasjonsledd der flertallet var kvinner, var underfinansiert og underbemannet, både i offentlig og privat sektor. Arbeidstilsynets tradisjonelle inspeksjoner og pålegg på grasrotnivå kunne ikke rokke ved denne forskjellsbehandlingen.

Toppledelsen måtte stilles til ansvar: styrene i privat sektor, rådmann og kommunepolitikere i offentlig sektor. Det er de som fatter beslutningene om hvordan ressursene skal fordeles. De er preget av samfunnets fordommer og myter om kvinner og kvinners arbeid. Dårlige arbeidsforhold har alltid vært godt nok, ikke bare i helsevesenet, men også i varehandel, tjenesteyting og industrier med høy kvinneandel.

Vi bør lære av forskjellene

Typiske kjennetegn for arbeidsplasser der flertallet er kvinner, er lav lønn, lav status, flere ansatte per sjef, flere midlertidig ansatte, mer utrygge stillinger, høyere fysiske og mentale jobbkrav og mindre ressurser i form av utstyr og bemanning til å gjøre oppgavene.

Nyansatte må klare seg med kort opplæring. Det er få muligheter for faglig utvikling. Det er mange midlertidige ansettelser og små deltidsstillinger, og derfor er det lett å få ansatte til å jobbe noen timer ekstra.

Det er bortimot umulig å få arbeidsforholdene lagt til rette ved sykdom eller graviditet. Budskapet til de ansatte er at det er lett å erstatte dem.

Kommuner som ikke klarer å rekruttere sykepleiere, bør tenke over hva arbeidsforholdene de tilbyr, forteller om kommunens syn på «kvinnfolkarbeid».

Erfaringene fra Sverige forteller oss at tillitsvalgte og verneombud burde møtes på tvers av mannsyrker og kvinneyrker og lære av forskjellene. Det gjelder ikke bare sykepleiere og lokførere.

Dårlige vilkår er alltid godt nok for det bedriftsledere og politikere ser på som «kvinnfolkarbeid».

Innlegget ble først publisert i Klassekampen.