– En «harpy» er en stormgudinne, intet mindre

«… Men ord kan også ramme, skape frustrasjon og forvirring. Vi kan fort bli mistenksomme, og det er ingen god kilde til det overskuddet hverdagen krever. Det var dette jeg tenkte da jeg leste Nylendenes kronikk. Hva leder disse ordene til? For min del ble budskapet hans litt forvirrende», skriver lederen i Rådet for Sykepleieetikk, Mildrid Haugrønning Søndbø, i et innlegg i Sykepleien 08.01.22.

Haugrønning Søndbø viser her til mitt innlegg i Sykepleien 30.12.21. Jeg forsøker meg her på et tilsvar som forhåpentligvis kan lindre noe av forvirringen.

Ordenes mystiske makt

Nå ser jeg ikke på meg selv som noen stor profet, og det var derfor ikke noe annet budskap i den aktuelle teksten enn at «jo da, det er slitsomt, og det er tærer på. Selv for dem som kanskje ikke uttrykker det så veldig sterkt, eller kanskje ikke i det hele tatt.

Hvor vellykket det er, kan helt sikkert diskuteres.

Teksten ble skrevet, som jeg også påpeker i kommentarfeltet, etter en nattevakt. En meget travel sådan. Å grunne dypt over ordenes mystiske makt, halvskjelven og «kaffestein» er egentlig ikke så lett. Men det er ofte da jeg skriver. Hvor vellykket det er, kan helt sikkert diskuteres. Det er mulig ordvalgene med undertegnede i en annen tilstand ville vært annerledes. Noe jeg dog sterkt betviler.

Det er et skråblikk

Mitt innlegg ble nemlig ikke skrevet for å, nødvendigvis, skulle bli likt av absolutt alle. Noe den da heller ikke har blitt. Jeg påberoper meg heller ikke at min sansing av et situasjonsklima er lik alle andres.

Både som sykepleiere og mennesker ser, og oppfatter, vi situasjoner og informasjon ulikt. Det mener jeg det skal være rom for. Jeg hadde derimot trodd at teksten skulle forstås i sin helhet – som et skråblikk på den situasjonen vi er i, og ikke trenge fragmentering til en dypere analyse.

Haugrønning Søndbø frykter at hun skal oppfattes som blottet for humor i dette. Hun kan ta det med ro. Om hun leser teksten igjen, vil hun kanskje oppdage en gammel sykepleier som griner i dusjen. Dårlig med trim for lattermusklene der, altså.

Ikke meningen å støte

Når lederen i Rådet for sykepleieetikk støtes slik av bruken av ordet «jammer», er det litt underlig. Det er nemlig ikke et ord jeg reserverer for sykepleiernes beskrivelser av sin situasjon. Ei heller er det forbeholdt kvinner.

Jeg opplever her at Haugrønning Sundbø tillegger meg stemplingsbehov og sjåvinistiske motiver jeg ikke har. Jeg har nemlig aldeles frivillig jobbet i kvinnedominerte yrker i en mannsalder. Ja, også omgangskretsen fylles for det meste av kvinner.

'Jammer' er et ord som er flittig brukt i min dialekt.

«Jammer» er et ord som er flittig brukt i min dialekt som et annet ord for klaging; hvem som klager (han, hun eller hen) har ingen betydning for bruken av ordet. Ei heller her. Jeg kunne sikkert ha byttet ut «jammer» med «mange beskrivelser av slitsomme forhold», men det ville ikke ha stått seg med stilen jeg skriver i. Teksten var nemlig ikke ment å skulle være noen akademisk prestasjon heller.

Det var ment som et kompliment

Om nå vår utmerkede forbundsleder Sverresdatter Larsen finner det usmakelig (et ganske sterkt uttrykk) å ha bli kalt en «harpy», skal jeg være den første til å beklage ordvalget eller karakteristikken. Hun må gjerne sende meg en e-post eller ringe.

Det var ment som et kompliment til en tydelig, hardt arbeidende og svært dyktig leder. En som med nebb og klør kjemper for sine og andre. En stormgudinne intet mindre, Haugrønning Søndbø! Og en del av en allegori i teksten.

Ettersom harpyer er kvinnelige mytologiske vesener, ville det ikke vært naturlig for meg å kalle Bjørn Atle Bjørnbeth akkurat det. Men om han en dag viser seg like brennende engasjert i sykepleiernes vilkår som det Sverresdatter Larssen er, så skal jeg finne på noe til ham også.

«Sykepleiere som gruppe er nå inne i en positiv utvikling og det er stadig flere som ytrer seg. Endelig er det noen som tar bladet fra munnen, og det er ikke et øyeblikk for tidlig», skriver Haugrønning Søndbø. Jeg håper at jeg også kan få være en av disse. Selv med brillene litt langt nede på neseryggen.