DID-debatten: – Mitt håp er at flere pasienter kan få best mulig behandling for sine lidelser

Det har kommet mange og til dels kraftige reaksjoner – både i kommentarfeltene på Facebook og direkte til meg – etter at Sykepleien publiserte min fagartikkel om dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID).

Hensikten med min artikkel var å sette fokus på et viktig tema og skape en saklig debatt i et polarisert fagmiljø. Mitt håp er også at flere pasienter kan få best mulig behandling for sine lidelser.

Sykepleiens redaktør om DID-debatten: – Det må være lov å mene noe annet enn de fleste gjør

Les også: – Sykepleien publiserer stigmatiserende holdninger om personer med dissosiative lidelser
Les også: – Vi må bli ferdig med gamle myter om dissosiative lidelser

Artikkelen berører temaer som er tabubelagt og fryktelig skamfulle. Uansett hvilken diagnose pasienten har eller ikke har, er det åpenbart at pasientene jeg skriver om, har et stort lidelsestrykk, noe jeg har stor forståelse for, og som skal tas på alvor.

Flere og nyere referanser

Viktigst for meg å formidle her er at artikkelen i sin opprinnelige form var over dobbelt så lang og inneholdt flere og nyere referanser som støtter mitt syn. Imidlertid tillot ordrammen ikke en så lang referanseliste, ei heller en så lang artikkel, noe som er forståelig sett fra tidsskriftet Sykepleien sitt ståsted.

Derfor er referanselisten i sin helhet vedlagt her.

Leseren har imidlertid også alltid med seg en forforståelse inn i et arbeid, og denne forståelsen vil alltid være preget av leserens personlige syn. I en fagartikkel tillater man dette i større grad enn i en fagfellevurdert forskningsartikkel, noe min artikkel ikke er.

Ingen fasitsvar

Når det er sagt: Det finnes fortsatt pasienter som simulerer dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), uavhengig av om vi liker å høre om det eller ikke. Det finnes også bevis for at det er en sammenheng mellom diagnosene jeg omtaler.

Ved å benekte dette gjør vi både oss selv og pasientene våre en bjørnetjeneste. I vårt fag finnes det ikke fasitsvar, og derfor er det viktig ikke å stoppe å undre seg og heller ikke stemple de politisk ukorrekte som dårlige mennesker.

Inflasjon av diagnoser

I denne sammenhengen er det verdt å nevne professor i psykiatri Allen Frances, som ledet arbeidsgruppen som utarbeidet den fjerde revisjonen av DSM-IV. Han var også gjesteforeleser på psykologidagene 2015 i Norge.

Frances har uttrykt sterk kritikk av at grensene for psykisk sykdom stadig blir mer hvisket ut. En inflasjon av diagnoser som kanskje representerer normal atferd, fører til sykeliggjøring og overbehandling, mener han.

Frances mener at DID er en dramatisk og beleilig måte å forklare og uttrykke sine motstridende følelser og tanker på. Diagnosen blir et holdepunkt og noe å identifisere seg med. Han benekter ikke at det finnes sjeldne DID-tilfeller, men han konkluderer med at DID stort sett alltid er skuespill.

Etter mange års erfaring med DID-pasienter ønsket Frances egentlig diagnosen fjernet fra DSM.

Utstrakt hånd

Min mening med denne artikkelen var aldri å såre eller krenke noen. Det er beklagelig hvis så har skjedd.

Jeg håper imidlertid at jeg kan ha hjulpet noen også, og at noen kan se på artikkelen min som en utstrakt hånd eller en utvei.

Referanselisten

Acocella, J. Creating hysteria. Women and Multippel Personality Disorder. San Francisco: Jossey-Bass; 1999.

Adetunji BA, Basil B, Mathews M, Williams A, Osinowo T, Oladinni O. Detection and management of malingering in a clinical setting. Primary Psychiatry. 2006;13(1):61–9.

Aldridge-Morris R. Multiple personality disorder. An exercise in deception. London: Lawrence Erlbaum Associates; 1989.

Anstorp T, Benum K. Traumebehandling. Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget; 2014.

Bass E, Davis L. The courage to heal. A guide for women survivors of child sexual abuse. London: Ebury Publishing; 1989.

Brand BL, Chasson GS. Distinguishing simulated from genuine Dissociative Identity Disorder on the MMPI-2. Psychological Trauma: Theory, Research, Practice, and Policy. 2015;7(1):93–101. DOI: 10.1037/a0035181

Brand BL, Tursich M, Tzall D, Loewenstein RJ. Utility of the SIRS-2 in distinguishing genuine from simulated Dissociative Identity Disorder. Psychological Trauma: Theory, Research, Practice, and Policy. 2014;6(4):308–17. DOI: 10.1037/a0036064

Brick SS, Chu JA. The simulation of multiple personalities: a case report. Psychotherapy. 1991;28(2):267–73.

Bækkelund H, Berg AO. Kartlegging og diagnostisering av traumerelaterte lidelser. I: Anstorp T, Benum K. Traumebehandling. Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget; 2014.

Caselli I, Poloni N, Ielmini M, Diurni M, Callegari C. Epidemiology and evolution of the diagnostic classification of facticious disorders in DSM-5. Psychology Research and Behaviorist Management. 2017;10:387–94.

Feldman MD. Playing sick? Untangeling the web of Munchausen syndrom, Munchausen by proxy, malingering and facticious disorder. England: Routledge; 2013.

Feldman MD, Ford CV, With TR. Patient or pretender. Inside the strange world of facticious disorders. Canada: John Wiley & Sons; 1994.

Feldman MD, Yates GP. Dying to be ill. True stories of medical deception. New York: Routledge; 2018.

Fisher J. Behandling av oppsplittet personlighet etter kronisk traumatisering. I: Anstorp T, Benum K. Traumebehandling. Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget; 2014. s. 249–63.

Foote B, Spiegel S, Solomon D. Dissociative identity disorder: epidemiology, pathogenesis, clinical manifestations, course, assessment, and diagnosis. uptodate.com. 2018. Tilgjengelig fra: https://www.uptodate.com/contents/dissociative-identity-disorder-epidemiology-pathogenesis-clinical-manifestations-course-assessment-and-diagnosis (nedlastet 31.07.2020).

Frances AJ. Saving normal. An insider’s revolt against out-of-control psychiatric diagnosis, DSM-5, big pharma, and the medicalization of ordinary life. New York: Harper Collins Publishers; 2013.

Freud S. Bruddstykker av en hysterianalyse / Bruchstück einer Hysterie-Analyse. 2. utg. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2007.

Friedl MC, Draijer N. Dissociative disorders in Dutch psychiatric inpatients. Am J Psychiatry. 2000 juni;157(6):1012–3.

Gharaibeh N. Dissociative identity disorder: Time to remove it from DSM-V? Examining the logic behind arguments to perpetuate a controversial diagnosis. Current Psychiatry. 2009 september;8(9):30–6.

Grohol JM. Was Sybil faking multiple personalities? PsychCentral. Tilgjengelig fra: https://psychcentral.com/blog/was-sybil-faking-multiple-personalities/ (nedlastet 31.07.2020).

ICD-10: Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer. Oslo: Direktoratet for e-helse / Verdens helseorganisasjon; 2019. Tilgjengelig fra: https://ehelse.no/standarder/ikke-standarder/icd-10-den-internasjonale-statistiske-klassifikasjonen-av-sykdommer-og-beslektede-helseproblemer (nedlastet 23.06.2020).

Ingeberg MH, Tallaksen DW, Eide B. Mentale knagger. En innføring i psykisk helsearbeid. Oslo: Akribe; 2006.

Kierkegaard S. Enten – eller. Samlede verker bind 2. København: Gyldendal; 1843.

Libbrecht K. Hysterical psychosis. A historical survey. 1. utg. New Jersey: Transaction Publishers; 1995.

Lofthus E. The myth of repressed memory: false memories and allegations of sexual abuse. New York: St. Martin’s Griffin; 2013.

McHugh P. Resolved: Multiple Personality Disorder is an individually and socially created artifact. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry. 1995;34(7):957–62.

McHugh P, Putnam F. Dissociative Identity Disorder: debate by Putnam and McHugh: Iatrogenic or PTSD? Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry. 1995;34(7):957.

Michael JJ. Secrets unraveled. Pathtotruth Press; 2010.

Noll R. When psychiatry battled the devil. Psychiatric Times. 2013. Tilgjengelig fra: https://www.garygreenbergonline.com/w/wp-content/uploads/2013/12/Psychiatric_Times_-_When_Psychiatry_Battled_the_Devil_-_2013-12-06.pdf (nedlastet 31.07.2020).

Phillips K, Oldham JM, Riba MB. Somatoform and factitious disorders. Washington, DC: American Psychiatric Association Publishing; 2001.

Piper A. Multiple Personality Disorder: witchcraft survives in the twentieth century. Sceptical Inquierer. 1998;22(3).

Reinders AATS, Willemsen ATM, Vos HPJ, den Boer JA, Nijenhuis ERS. Fact or factitious? A psychobiological study of authentic and simulated dissociative identity states. PLOS ONE. 2012;7(7):10.

Ross CA, Ferrell L, Schroeder E. Co-occurrence of dissociative identity disorder and borderline personality disorder. J Trauma Dissociation. 2014;15(1):79–90.

Sar V, Akyüz G, Doğan O. Prevalence of dissociative disorders among women in the general population. Psychiatry Res. 2007;149(1–3):169–76.

Sar V, Yargiç LI, Tutkun H. Structured interview data on 35 cases of dissociative identity disorder in Turkey. Am J Psychiatry. 1996;153(10):1329–33.

Shirar L. Dissociative children: bridging the inner and outer worlds. New York: W. W. Norton; 1996.

Showalter E. Hystories: hysterical epidemics and modern culture. New York: Columbia University Press; 1997.

Sinason V. Attachment, trauma and multiplicity: working with dissociative identity disorder. Routledge; 2002.

Skårderud F. Uro. En reise i det moderne selvet. Oslo: Aschehoug; 1998.

Spanos N. Multiple identity enactments and multiple personality disorder: a socio-cognitive perspective. Psychol Bull. 1994;116(1):143–65.

Yates BD, Nordquist CR, Schultz-Ross RA. Feigned psychiatric symptoms in the emergency room. Psychiatr Serv. 1996;47(9):998–1000.

Yates GP, Mulla MM, Hamilton JC, Feldman MD. Factitious disorders in medical and psychiatric practices. I: R. Rogers R, Bender SD, red. Clinical assessment of malingering and deception. 3. utg. New York: The Guilford Press; 2018. s. 212–35.