«Sorry, sykepleiere, vi kunne ikke hjelpe dere»

I den britiske filmen «Sorry We Missed You» viser regissøren Ken Loach hvordan en vanlig familie kan gå i oppløsning, fordi de hele tiden blir stilt ovenfor krav de umulig kan innfri.

Familiefaren Ricki strever med etterdønningene av finanskrisen i Storbritannia, men klarer å kapre en jobb der han må kjøre som en gal for å få levert postpakker i Newcastle innenfor gitte tidsfrister. Kona jobber i hjemmesykepleien. Hun styres av et oppdragskontor med lite sympati for den tidsnøden hun opparbeider seg når pasientene egentlig krever langt mer av henne enn tiden gir henne anledning til.

Når alt går galt

Ricki, kona og deres to barn er en sammensveiset og nær familie, men mens paret fortvilet forsøker å holde seg innenfor oppdragsgivernes trange tidsrammer, havner barna i skikkelige problemer.

Filmen, på kino i disse dager, er et sterkt sosialrealistisk drama. Den viser alt som kan gå galt når politikere og næringslivet skyver ansvaret for kvaliteten på tjenestene ned til dem som er nærmest brukerne, pasientene og kundene. Som oppdragsgivere vil de ha jobben gjort, på kortest mulig tid. Men hva det gjør med dem som faktisk må gi tjenestene, er de ikke så opptatt av. At tiden aldri strekker til, er ikke deres problem.

Knyttneve mot samfunnet

Filmens tittel «Sorry we missed you», henviser til lappen som Ricki må etterlate til kunder som ikke åpner døra når han skal levere pakkene. Fritt oversatt «Beklager, vi kunne ikke hjelpe deg».

Men budskapet er også som en illsint knyttneve mot det britiske samfunnet. Empatien og omsorgen for «vanlige folk» med lave inntekter er blitt erstattet med en rungende likegyldighet til deres hverdag. Det har ført til en negativ spiral. Mens de rike i Storbritannia blir stadig rikere, og politikerne stadig fjernere, blir sykepleiere, bussjåfører, transportarbeidere og andre med lave inntekter mer og mer marginalisert. De må betale prisen for reformer som kom i kjølvannet av finanskrisen. 

Bærekraftig?

Heldigvis er forholdene i Storbritannia et stykke unna vår virkelighet. Eller er de det? I forrige uke la helseminister Bent Høie frem sin lenge bebudede Nasjonal helse- og sykehusplan. Planen skal gi retning og rammer for utvikling av spesialisthelsetjenesten og samarbeidet med den kommunale helse- og omsorgstjenesten de neste fire årene.

Høie ønsker å «realisere pasientenes helsetjeneste på en bærekraftig måte» og vil forberede tjenestene på det som kommer: At flere og flere blir eldre, mens de som pasienter vil kreve stadig mer.

Planene skurrer

Helse- og sykehusplanen er et vidunderlig dokument, en kraftpakke full av tydelige mål, optimisme og gode forsetter. De forskjellige nivåene i helsetjenesten skal samarbeide bedre, sykehuset skal i større grad komme hjem til pasientene, og teknologien skal utvikles for å nå målet om at stadig flere må få hjelp. Digitalisering vil bli en forutsetning for pasientenes helsetjeneste, med innføring av kjernejournal på tvers av virksomheter, regioner og nivåer.

Det er ingenting å si på disse planene, men det er en hake. Hele greia vil jo stå og falle på om det er nok mennesker og kompetanse for å yte de vidunderlige tjenestene som helseministeren legger opp til. Og det er der det skurrer for meg. Selv om deltidskulturen snus og blir til en heltidskultur, er det lite som tyder på at det blir nok sykepleiere og helsefagarbeidere til å utføre de jobbene vi vet må gjøres.

Høye forventninger

Regjeringen har ingen ambisjon om å øke antallet senger på sykehuset kraftig. Den har forventninger om at flere pasienter får sykehustjenester i hjemmet, men har heller ikke noe overordnet mål på i hvor stort omfang dette skal skje.

Leser jeg dette riktig, sammen med statistikken over den demografiske utviklingen i Norge, betyr det at pasientene som havner på sykehuset i fremtiden, vil være sykere enn dem som ligger der i dag. På samme tid vil også de som bor hjemme, være langt flere og sykere enn før. Da trenger du flere og flinkere folk til å bemanne tjenestene.

Overordnet problem

Dagens sykepleiermangel er imidlertid godt dokumentert, og regjeringen har selv sørget for pålitelige fremskrivninger i årene som kommer. Underskuddet av kyndige hender vil øke dramatisk.

I helse- og sykehusplanen legger helseministeren opp til at det skal bli flere og bedre utdannede helsefagarbeidere, slik at sykepleierne i større grad skal kunne konsentrere seg om det de kan best. Men verken flere helsefagarbeidere, smartere teknologi, mer forskning og/eller mer kunnskapsbasert praksis vil løse det som blir fremtidens overordnede problem: At det totalt sett vil være for altfor få mennesker i systemet som vil kunne yte helsetjenester til den standarden som Bent Høie lover i sine planer. 

Gjør opp regning uten vert

Bare få dager etter at helse- og sykehusplanen ble klubbet gjennom i regjeringen la Riksrevisjonen frem en rapport som viser at helseforetakene har svært alvorlige bemanningsproblemer. De klarer ikke å rekruttere og beholde jordmødre og spesialsykepleiere.

Fire av ti kliniske enheter fikk ikke napp da de utlyste sykepleierstillinger de siste tre månedene. Hver sjette jordmor og spesialsykepleier vil om kort tid bli pensjonert.

Disse problemene, som gjerne blir godsnakket til «utfordringer», vil ikke gå over av seg selv. Å få bedre oversikt over det fremtidige bemanningsbehovet vil i seg selv heller ikke hjelpe. Mye kan tvert om tyde på at helseministeren gjør opp regningen uten vert: I sykehusplanen forskutteres det at bemanningsproblemet skal løses, men planen fortoner seg mest som en visjon heller enn en konkret løsning.

Alltid for lite tid

Når problemet er at det er for få mennesker i en tjeneste, kan Høies plan fort bli en oppskrift for økt elendighet, det være seg for sykepleiere, leger eller helsefagarbeidere. «Sorry We Missed You» kan derfor bli Høies «Beklager, sykepleiere, vi kan dessverre ikke hjelpe dere» når den tid kommer. Forventningens bue blir ytterligere spent, og planene enda mer strålende, men sykepleiere står i fare for å måtte levere en «pakke» til sine pasienter som de neppe vil være veldig fornøyde med. Det vil alltid være for lite tid, akkurat som i Storbritannia.

Noen vil kunne hevde at vi allerede er der i dag. For det er ikke bare i vårt naboland at arbeidstakere fyker omkring, utstyrt med alskens tvingende digitale gadgets, fra bruker til bruker, fra frist til frist, i et evig pes for å rekke over alt som skal gjøres innen fristen.

Vi lukker kanskje øynene for det, men søppelet vårt blir allerede hentet av østeuropeere med stoppeklokka i hånda, og ansatte på callsentre må loggføre når de tar seg en kaffe eller går på do. Det er slett ikke sikkert at Newcastles hjemmesykepleie er så langt unna vår egen virkelighet. 

Omtanke

Høies helse- og sykehusplan er fin, den, men den burde ta høyde for at helsetjenesten bare kan «levere» hvis politikerne og byråkratene viser ordentlig omtanke og respekt for dem som skal levere «pakken» til pasientene. Det nytter ikke med gode planer hvis en ikke elsker dem som skal sette planene ute i livet.