fbpx «Håp»-regissør Maria Sødahl fikk dødsdom: – Ikke kall meg sterk! Hopp til hovedinnhold

«Håp»-regissør Maria Sødahl fikk dødsdom: – Ikke kall meg sterk!

Portrett av filmskaper Maria Sødahl

Filmskaper Maria Sødahl synes det er en hån mot andre kreftsyke å påstå at viljestyrke bidro til at hun overlevde. Hennes personlige drama er nå blitt til filmen «Håp».

Det er en scene i «Håp» der hovedkarakteren Anja blir rådet til å gi barna ti prosent mer håp enn hun har selv.

– Men jeg er ikke blitt gitt noe håp, svarer hun oppgitt.

Filmen tar utgangspunkt i regissør og manusforfatter Maria Sødahls egen historie, slik hun husker den.

Virkelighetens hendelser var så intense at de måtte dempes i filmen.
Maria Sødahl

Lille julaften i 2012 fikk hun en sjokkbeskjed. Det hadde da gått rundt et år siden hun ble operert for lungekreft. Nå hadde djevelskapen spredd seg til hodet. Det så ikke bra ut. Virkelig ikke.

Filmen skildrer en barnerik families kaotiske reise gjennom en jul der alt som betyr noe settes i spill: Livet, kjærligheten, håpet.

Intens virkelighet

– Virkelighetens hendelser var så intense at de måtte dempes i filmen, forteller Sødahl.

«Håp» har ikke mye rom satt av til tårer og fioliner. Her må ting håndteres – både konkret og emosjonelt.

Parallelt med at høytidens familietradisjoner skal gjennomføres, forsøker Anja (Andrea Bræin Hovig) og hennes Tomas (Stellan Skarsgård) å hale ut svar fra et helsevesen på nedjustert julebluss:

Hva betyr egentlig diagnosen? Hva er verst tenkelig utfall? Hvordan kan hun forklare ting til barna? Er det mulig å operere?

Samtidig forsøker Anja og Tomas å finne tilbake til hverandre. For hvor ble egentlig kjærligheten av da livet skjøt fart med seks barn og to kunstneriske karrierer?

Stillbilder av Stellan Skarsgård og Andrea Bræin Hovig fra filmen "Håp".

En strøm av helsepersonell

I filmen ser vi hvordan Anja og Tomas forholder seg til en strøm av helsepersonell. De blir møtt med varierende doser informasjon, forståelse og empati.

– Jeg har blitt mer og mer klar over at mye står og faller på menneskelige egenskaper, også hos helsepersonell, sier Sødahl.

– Jeg traff så mange mennesketyper bak de hvite frakkene. Det er fort gjort å tenke at frakken skal gi svar, men alle har sine begrensninger. Og uansett hvor dyktige de er, vil de alltid være prisgitt hva pasienter bringer med seg.

Krevende som pasient

Sødahl tror hun selv var en temmelig krevende pasient.

– Jeg var så insisterende, så jeg tenker stakkars helsepersonell.

Hun forteller at hun var besatt av å få et konkret svar på hvor mye tid hun hadde igjen.

– Da jeg først fikk vite om spredningen, ble jeg forespeilet at det ikke fantes noe håp om overlevelse. Jeg fikk høre at dette var uhelbredelig.

De første dagene handlet det derfor bare om tid. Hvor mye som var igjen. Hvordan tiden skulle brukes.

– Håpet lå der, heller enn i overlevelse.

Halmstrået

Sjansen for at hun kom til å overleve ble ifølge Sødahl ansett som så minimal at den ikke ga synlig utslag i statistikken.

En lungelege fortalte at han i løpet av sine tretti år innen feltet hadde opplevd at pasienter med tilsvarende diagnose overlevde. Hvor mange var det snakk om? Vel, de kunne nok telles på én hånd.

– For meg innebar dette et gigantisk håp, mens mannen min så det helt annerledes. For ham var dette for en dødsdom å regne.

Noe av det verste med kreft er at det ikke er én hendelse du må forholde deg til, det er så mange.
Maria Sødahl

Halmstrået fra lungelegen opplevdes om et løft for Sødahl. Mange beskjeder har trukket henne den andre veien.

– Noe av det verste med kreft er at det ikke er én hendelse du må forholde deg til, det er så mange.

Det starter med symptomer som blir til mistanke, tester, resultater, diagnoser og prognoser. Så kommer behandling, venting på resultater og kanskje ny behandling. Og selv når alt ser ut til å ha gått bra, venter senskader mens risikoen for tilbakefall dingler over deg som et damoklessverd.

– Samlet sett gir det en voldsom slitasje på mentalhygienen. Man blir sterkere over tid. Nå har det for min del gått mange år, men fortsatt kan jeg kjenne meg veldig sårbar.

Ekte helsepersonell

Hele 17 av filmrollene innehas av mennesker som også er helsepersonell i det virkelige liv.

– Skulle jeg hatt skuespillere i alle disse rollene, risikerte jeg at det sto i veien for historien, særlig om det var ansikter publikum kjente igjen fra andre roller, sier Sødahl.

– Dessuten er det så mange fantastiske karakterer blant helsepersonell. De har med seg sine små særheter og personligheter.

Helsepersonell er også mennesker. De må hente i barnehagen og kan være satt ut etter en krangel hjemme.
Maria Sødahl

Filmskaperen synes profesjonelle skuespillere kan ha en tendens til å tillegge roller som helsepersonell ekstremt mye empati.

– Det er, etter min erfaring, ikke troverdig. Helsepersonell er også mennesker. De må hente i barnehagen og kan være satt ut etter en krangel hjemme.

– Når vi bruker ekte helsepersonell i rollene, så utviser de gjerne mer forståelse for realitetene i situasjonen. Jeg ville vise en annen side av helsevesenet enn ren Florence Nightingale-idyll.

En hån

Det tok Sødahl mange år å innse at døden var avlyst. Håpet vokste seg, nærmest umerkelig, større og større.

– For meg kom håpet stille og rolig. Det er ikke snakk om å være optimistisk, men å ha en iboende tillit.

I ettertid har hun ofte fått høre at hun er så sterk.

– Ikke kall meg sterk! Det synes jeg er en hån mot alle der ute som står i det og mot alle som havner på den andre siden av kreftstatistikken.

Sødahl skulle ønske folk slutte å snakke om å «vinne kampen mot kreft», som om det hele er en slags krig der styrke og strategi avgjør utfallet.

– Kreftceller bryr seg ikke om folks viljestyrke. Jeg hadde flaks.

1 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Egil Stray Nordberg

Pensjonist
1 year siden

En troverdig og flott film

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse