Med så mange oppgaver må vi trekke i samme retning

Den siste tiden har det dukket opp mange innlegg om sykepleiere og hvilke oppgaver de blir satt til å gjøre i løpet av en arbeidshverdag. Mange mener de bruker tid på oppgaver som kunne vært utført av andre faggrupper. På sykehus er helsefagarbeiderne nærmest utryddet, og sykepleiere gjør mange oppgaver de kanskje føler seg overkvalifisert til.

I kommentarfeltene på Facebook får sykepleiere kritikk fra folk som åpenbart tilhører andre faggrupper. «Hvorfor skal sykepleiere slippe å gjøre alt det kjipe?» og «Skal sykepleiere aldri ta kjøkken eller skyllerom?», er kommentarer jeg har registrert. Det er antakelig rettferdighetsprinsippet som trer frem: Hvorfor skal ikke sykepleieren også ta sin del av kjedelige oppgaver?

Åpen om oppgavene

Jeg er ikke helt uenig i spørsmålet. Man bør for øvrig ha god innsikt i sykepleieres ansvar og funksjonsområde før man kan stille slike krav. Det aller viktigste – tror jeg – er at vi jobber åpent og trekker lasset sammen. Og at vi faktisk viser hva vi gjør. For det finnes helt sikkert late sykepleiere som mer enn gjerne snor seg unna de mer rutinepregede oppgavene. Og da skjønner jeg godt at andre faggrupper kan gå til streik.

På den annen side er det ofte sånn at dagene blir helt annerledes enn det man har sett for seg, kanskje fordi prioriteringen «rett kompetanse på rett sted» tilsier at sykepleiere ofte har de sykeste pasientene.

Min arbeidshverdag i hjemmesykepleien består av det meste. Jeg utfører helt elementære oppgaver som å hjelpe pasientene med personlig hygiene, lage mat og administrere medisiner. Og siden jeg er ressursperson for kreftpasienter, har jeg støttesamtaler fra tid til annen. Ellers varierer dagene mine.

Vaske gulv og strø sand

Det kan være at jeg trenger å vaske gulv fordi noen har glemte å lukke urinposen på kveldsvakta eller måke trappa for snø så ikke pasienter, kolleger eller jeg skal miste balansen og falle. Og det kan hende jeg trenger å strø gårdsplassen. På sommeren vil jeg kanskje smøre inn pasienter med solkrem i tillegg til å minne dem på å drikke godt. Eller sette frem rikelig med fristende drikke, sette meg ned og slå av en prat mens jeg påser at de får i seg drikken før jeg går.

Jeg kan bruke tiden min på å ringe pårørende. Som når jeg ringer en datter for å fortelle henne at farens kjøleskap nesten er tomt for mat samtidig som jeg spør henne om hun kan følge faren sin til en legetime. Datteren lufter samtidig sin bekymring. Hun lurer på hvor mye lenger faren kan bo hjemme.

Følge opp fastleger

I eksempelet med far og datter noterer jeg bekymringen og sender den i en elektronisk melding til fastlegen. Samtidig tar jeg vitale målinger. Jeg vurderer om medisineringen er riktig. Eller om det kan gjøres justeringer slik at pasienten får det bedre. Basert på min rapport og datterens observasjoner er det nå opp til fastlegen å følge opp pasienten.

Av erfaring vet jeg at fastlegen nødvendigvis ikke fanger opp de elektroniske meldingene. For sikkerhets skyld ringer jeg legekontoret for å si at meldingen bør leses før fredagens legetime. Jeg ber om at det skrives en liten epistel under evaluering av tjenester slik at tildelingskontoret er klar over at det kan være behov for høyere omsorgsnivå i nær fremtid. Til slutt noterer jeg, grundig, i rapporten hva jeg har gjort, videre plan og hva som bør følges opp.

Jeg kan ikke vite for sikkert at ting går av seg selv. Derfor må jeg ta høyde for at – til og med – jeg kan brekke benet og bli borte i morgen.

Dusje og rulle hår

Så er det bare å komme seg videre til neste pasient. Det er et enkelt oppdrag: Ta på støttestrømper og konversere litt om vær og vind. Så bærer det videre. Jeg kvitterer raskt ut for «utført oppdrag» i journalen.

Neste dame på lista skal dusjes. Hun sier selv at hun har dusjet, men jeg registrerer at kluter og håndklær henger slik de gjorde dagen i forveien og konkluderer med at hun ikke snakker sant. Med list og lempe motiverer jeg henne så godt jeg kan. Hun er på gli. Hennes største bekymringen er håret.

Damen har permanent, og ved hårvask blir hun seende ut som en ustelt puddel. Jeg frister med hårruller selv om vi egentlig ikke gjør slikt, og hun blir med i dusjen. Etterpå ruller jeg håret hennes. Hun forteller om livet sitt og om sin store sorg; hun mistet et barn så altfor tidlig. Jeg tenker for meg selv at denne opplysningen – som er en viktig del av hennes total pain – hadde jeg ikke fått kjennskap til hadde det ikke vært for hårrullingen.

Uventet krisehåndtering

Tapet av barnet kom tilbake med full kraft da damen med hårrullene ble stillesittende. Hun fikk altfor god tid til å tenke. Nå er hun nedstemt, og jeg tenker at hun trenger ekstra omsorg.

Hun trenger å sette ord på det som skjedde for lenge siden. Jeg forstår at dødsfallet ble feid under teppet og at livet hennes bare skulle fortsette som om ingenting hadde skjedd. Med dagens kunnskap om krisehåndtering og oppfølgingen som gis til mennesker i krise, tenker jeg at hennes krise er ubearbeidet. Den har vokst seg til en betent byll.

Vi reflekterer rundt hendelsen, og hun klandrer seg selv for noe hun mener hun kunne gjort annerledes. Jeg setter det litt i perspektiv, og vi snakker om det ingen kunne forutse skulle skje. Hun sier seg enig i at hun kanskje ikke kunne gjort noe annerledes. Og hun sier at det var godt å få pratet om det. Jeg får en god klem og et stort takk for tiden min når jeg skal gå. «Du er god å prate med du», sier hun. Det tok ikke mer enn den tiden det tok å rulle opp håret hennes. Neste gang jeg besøker henne, lyser hun opp som om vi er gamle kjente.

En dag på kontoret

Det er kontordag. Hele formiddagen går med til å gå gjennom elektroniske meldinger. Fastlegen fra i går har svart på henvendelsen og takker for opplysningene. Han skal ta en god prat med pasienten og datteren hans. Samtidig skal fastlegen ha en gjennomgang av medisinene. Det letter mitt hjerte.

Det vil sannsynligvis komme inn en ny melding etter legetimen. Da vil vi få ansvaret for å endre medisineringen, følge opp blodtrykk og foreta observasjoner i dagene fremover. Fastlegen ønsker tilbakemelding etter noen dager, og vi avtaler ny legetime om 14 dager. Jeg registrerer det i systemet.

Jeg har fått en melding fra sårpoliklinikken på sykehuset. Den gjelder omfattende endringer i en sårprosedyre og daglig skifte av bandasjer fordi sårene væsker mye. Jeg får sårprosedyren inn i tiltaksplan, og jeg skriver ut prosedyren så vi har den lett tilgjengelig når skift skal utføres.

Drøfte pasienter

Et par pasienter har vært til INR-kontroll. Det er ingen endring i dosering. Det er bra, for da slipper vi å hente inn eksisterende dosetter samt rette opp i de som allerede er gjort klar til neste utlevering. Jeg legger nyeste dosering inn i pasientens medisinkort. Det må vi alltid gjøre – endringer eller ei.

Min gode hjelpepleierkollega trenger å drøfte en pasient hun er bekymret for. Hun har utført alle nødvendige målinger, og jeg stoler på hennes kliniske vurderinger. Dessuten er det hun som kjenner pasienten og som er best egnet til å vurdere situasjonen.

Fastlegen får en elektronisk melding med rapporten. Jeg vet at denne fastlegen sjekker meldinger jevnt og trutt, så jeg ringer ikke opp legekontoret denne gangen. Det er tilstrekkelig med hjelpepleierens rapport i journalen og et notat om at meldingen er sendt.

Ute i felten igjen

Han er blitt ustø, den gamle staskaren. Han er vant til å stå på egne ben og stritter imot av redsel når jeg skal flytte ham fra seng til stol. Det er nærmest umulig å klare dette alene. Han elsker å synge, og heldigvis har jeg fått Taube inn med morsmelka. Vi synger Sjøsala vals. Jeg trenger bare å starte, så synger han med av full hals.

Han glemmer å være redd, så jeg avbryter sangen et lite sekund for å si «du, nå må vi få deg over i rullestolen». Han lystrer og er mest opptatt av å komme raskt over i stolen så vi kan finne neste vise. I det han reiser seg, synger han av full hals; «You raise me uuuuup», og vi ler så vi griner mens han snur seg og setter seg igjen.

Jeg holder meg tett inntil ham. Jeg kan ikke ta ham imot om han faller. Det er han for tung til. Men jeg har lært meg fallteknikk og – i verste fall – kan han skli ned på benet mitt om han mister kraften i bena. Om ikke annet enn for å gi ham en skånsom landing. Det skjer heldigvis ikke denne gangen.

113

En dame har falt på gulvet. Hun er redd og anspent, og hun blør fra et kutt på armen. Jeg setter meg på huk og snakker litt med henne. Jeg finner en pute og legger den under hodet hennes. Jeg får henne ikke opp fra gulvet før kollegaen min kommer. Jeg undersøker damen, og når jeg skal flytte henne forsiktig bort fra veggen, fordi hun ligger så vondt, så hyler hun til. Benet er vondt. Jeg ser at det er utadrotert og forkortet. Det ser dessverre ut til at det kan være et brudd.

Jeg setter meg ned på gulvet sammen med henne, og sier at jeg dessverre tror at vi må ringe ambulanse. Hun skjønner selv at noe er galt. Jeg ringer 113 og beskriver situasjonen kort; hvor jeg befinner meg, hva som har hendt og forteller at pasienten er våken og klar. De får navn og fødselsnummer. Jeg får beskjed om at bilen er på vei. Vi kan ikke annet enn å vente.

Kontakte pårørende

Den eldre damen er redd, og jeg holder hånden hennes. Kollegaen min kommer og istedenfor å løfte damen opp, gjør hun seg klar til å ta imot ambulansepersonellet. Hun geleider dem opp i leiligheten. Pasienten er lei seg. «Det vil vel ta sin tid før dette blir bra igjen?», sier hun. Jeg spør om hun, etter forholdene, ligger ok og får et bekreftende nikk til svar. Jeg spør om hun ønsker at jeg kontakter pårørende. Det vil hun. Hun har en datter og en sønn. Jeg pakker noen av tingene hennes og finner frem medisinoversikten som ambulansepersonellet alltid vil se.

Jeg assisterer ambulansepersonellet når paracet i.v skal henges opp. Hun får i tillegg morfin, og etter hvert er vi klare til å få henne over på en båre. Vi er fire personer som får henne skånsomt over på båren med slides. Så er hun trygt på vei til sykehuset. 

Først ringer jeg datteren, så sønnen. De synes det er fryktelig leit å høre om moren og har spørsmål rundt hendelsesforløpet. Datteren bor nærmest og reiser umiddelbart til sykehuset. Begge takker for hjelpen så langt, og vi blir enige om å holde kontakten frem til det er aktuelt med hjemreise. 

Re seng og rydde

Det er klart for sengestell – en oppgave jeg skal utføre sammen med min gode hjelpepleierkollega. Pasienten er svak og orker ikke å prate eller bevege seg særlig mye. Vi jobber sammen i rytmisk samspill når vi bytter det flekkete lakenet, skifter stikklaken og kladd samt bytter bleie. Vi gjøre det uten å veksle et ord.

Damen i sengen orker ikke mer enn lett munnstell samt en lett vask i ansiktet og på hendene. Vi lufter rommet, rydder og gjør det pent rundt henne. Så vasker vi over nattbordet, kniper av de visne blomstene og gir dem vann. Damen – som alltid har vært så opptatt av estetikk – ser fornøyd ut. Hun sender oss et svakt, men tilfreds smil. Hun visker: «Dere er gode. Tusen takk».

Mye på programmet

Ny dag. Og jeg har mye på programmet. Jeg sitter med en liste med oppgaver som er typiske for sykepleiere fra andre faggruppe enn min egen. Jeg skal pleie stabile pasienter i form av et par tunge stell, og jeg skal dusje en pasient. Ingen har noe spesielt å klage over, og de fleste har pårørende de kan prate med. Jeg trenger knapt å skrive rapport. Alt er utført etter tiltaksplanen, og jeg kan bare kvittere ut. 

Alt er fint. Listen min krever lite jobb, og dermed tåler den å være desto fullere av oppdrag uten at det går på forsvarligheten løs. Sløs med sykepleierressurser? Ja, hvis vi er for få. Men ellers byr det på en deilig pause for en sykepleier. Denne dagen går jeg hjem uten å bekymre meg over at jeg har glemt noe eller burde ha oppdaget noe. 

Vanskelig å skille oppgaver

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skille sykepleieroppgaver fra ikke-sykepleieroppgaver. Jeg kan fange opp mye nyttig informasjon i jobben bare ved å rulle opp håret til en pasientene samtidig som jeg gir god og helhetlig sykepleie. Selvfølgelig vasker jeg gulvet om noen har vært uheldig med urinposen.

Å være drillet i sengestell er viktig, også på tunge og stabile pasienter, slik at jeg er rustet til å gjøre skånsomt sengeskift med pasient i seng hos de aller sykeste.

Jeg trenger å trene det kliniske blikket, og jeg vil gjerne se de ulike brukerne våre når de er i normaltilstand. Da kan jeg mye lettere vurdere dem når noe ikke er som det skal. Den muligheten får jeg når jeg får en liste uten de helt store komplekse tilfellene.

Viktig å hjelpe hverandre

Hverdagen i hjemmesykepleien er omfattende. Og oppgavene flyter i hverandre. Derfor tenker jeg at det er viktig at vi er et team som hjelper hverandre. Jeg – alene – kan ikke ta på fem par støttestrømper, tilberede frokost til tre og gjøre akutte vurderinger samtidig. Mange pasienter trenger ikke sykepleie hver dag. Mange oppgaver krever heller ikke en sykepleier.

Jeg er ikke redd for å ta i et tak, og det er ikke sånn at jeg anser meg selv som overkvalifisert til enkelte oppgaver. Men det er heller ikke rettferdig at jeg skal ta min del av de «kjedelige» oppgavene om det er slik at oppgaver som krever min kompetanse står i kø.

Det kjipeste jeg vet er når mine kollegaer i andre faggrupper ikke ser helheten og all ekstrajobb jeg må gjøre fordi jeg er sykepleier. Om man bare teller antall oppdrag – en dusj til meg og en dusj til deg – ser man ikke det store bildet. Én dusj kan ta 20 minutter, en annen to timer. Noen pasienter er det greit å forlate, mens andre har lidelser som treffer meg rett i sjela og må bearbeides.

Må trekke i samme retning

Det er kjipt når folk feilberegner egen arbeidskapasitet og ikke påtar seg litt ekstra jobb etter pause, spesielt om jeg sårt trenger å bruke tiden min på alt jeg skal følge opp. Når kolleger sier de ikke har tid, samtidig som jeg ser de sitter og hygger seg i en halvtime, blir jeg provosert. Ikke at jeg ikke unner folk å ha det hyggelig, men jeg vil også være med på det hyggelige. Eller for eksempel ha tid til å snakke litt med noen om pasienten jeg ikke helt klarer å slutte og tenke på.

Om alle bretter opp ermene og drar lasset i samme retning, kan vi ha det hyggelig – alle sammen – i 10 minutter. På sånne vakter, hvor jeg har ansvarsvakt, sender jeg med glede folk hjem litt før tida som takk for innsatsen. På vakter hvor alle har kjørt sitt eget løp må jeg innrømme at jeg overser dem som bare sitter og venter på at klokka er slagen. Man gir, og man tar. Jeg er ikke storforlangende tror jeg. Jeg liker bare tanken om at alle trekker i samme retning.

Vi er best sammen

Sykepleiere på jobb kan sammenliknes med det å danse. Man bare veksler på å føre og bli ført: Jeg tar litt for deg, og du tar litt for meg. Så rekker vi å få gjort unna jobben. Man gjør nemlig ikke en god jobb helt alene.

Har jeg tid så tar jeg gjerne en prat, ruller hår eller tilbereder middag for pasientene. Og har jeg klart å samle alle løse tråder og landet en pasient, gir det meg en sykt god følelse. Det svake smilet og takken fra damen etter sengestell og vanning av blomster, betyr mye. Stort sett elsker jeg sykepleiertilværelsen og bærer skiltet mitt med stolthet enten jeg har kvittert ut en runde med 10–15 pasienter på lista, eller om jeg bare har hatt en eller to svært komplekse pasienter som jeg har klart å lande.

Les også Sykepleiens bokasin #Hva er egentlig sykepleie?