Arbeidsbelastningen dreper gleden ved å være sykepleier

Som sykepleier i ambulansetjenesten, og som intensivsykepleierstudent på intensivavdeling, tenker jeg sjeldent over hvor privilegert både pasient og jeg er. Her har jeg som regel tid til å sette meg godt inn i pasientens situasjon og vie all min tid til å behandle og følge opp pårørende. Jeg får muligheten til å være den beste sykepleieren jeg kan være. Som sykepleier på post – på sykehus – er verken pasient eller jeg like privilegert.

Mangelfull rapport

Om mulig, tar jeg ekstravakter ved en kirurgisk post på sykehus ved siden av intensivsykepleiestudier og ambulansevakter. Som regel gleder jeg meg til ekstravaktene, men angrer bittert i etterkant. Nylig tok jeg en ekstravakt på en sengepost. Jeg så ingen hvitkledde i avdelingen ved adkomst. Ingen var klare til å gi rapport. Enda vi som kom på vakt, måtte starte vakten med å hjelpe avtroppende sykepleiere med forskjellige nødvendige, og tidskritiske, prosedyrer.

Når vi etter hvert fikk rapporten, var vi på etterskudd. Og på grunn av tidspress var rapporten mangelfull. En ufullstendig rapport om pasienter du aldri har møtt, og ikke kjenner bakgrunnshistorien til, setter deg som sykepleier i en skremmende situasjon. Du skal ta vare på pasientene og sørge for videre behandling. Pasientene var lykkelig uvitende om den usikre, allerede stressede, sykepleieren som kom inn for å hilse på dem ved vaktstart. 

Assistent på assistent

En økende tendens på sykehusene er ansettelse av assistenter. Dette er som regel sykepleiestudenter, medisinstudenter og av og til fysioterapistudenter som trenger å tjene til livets opphold. Hvorfor man ansetter assistenter istedenfor hjelpepleiere, er for meg ubegripelig, men av erfaring er jeg tryggere på jobb som sykepleier når jeg har en hjelpepleier å spille på lag med kontra en assistent. På denne ekstravakten skulle jeg ta vare på seks pasienter sammen med én assistent. 

Dette setter sykepleier, assistent og pasient i en uforsvarlig behandlingssituasjon. Pasientene blir offer for en ventekultur som man på enkelte sykehus og avdelinger har lagt seg til. En ventekultur som går ut på at pasienter – som er for syke til å hjelpe seg selv – kan sitte i opptil flere timer i sin egen urin. En ventekultur som går ut på at viktige medisiner må vente. En ventekultur som går ut på at nyopererte pasienter må ligge med lekkasje fra operasjonssår i timer før noen endelig hjelper dem.

Alt som må gjøres

Mine pasienter måtte vente denne vakten. De måtte vente fordi det var andre oppgaver og pasienter som måtte prioriteres. De måtte vente fordi jeg måtte behandle pasienter med truede vitale parameter. Fordi jeg måtte følge opp dem med lavt blodtrykk. Fordi jeg måtte finne, dosere og administrere riktige medisiner til de forskjellige pasientene. Fordi jeg måtte gi insulin til pasienten som hadde høyt blodsukker. Fordi jeg måtte ta imot, og få rapport om, den nyopererte pasienten fra intensiv. Og fordi jeg måtte sørge for at vitalia ble målt på den nye pasienten, at infusjoner ble startet.

For å gjøre dette, måtte jeg finne sprøytepumper og volumpumper som måtte stilles inn på riktig dosering og hastighet. Og jeg måtte få oversikt. Jeg måtte vite om det var noe å ta tak i. Om det var noe som måtte prioriteres før noe annet. Og jeg måtte skrive ut papirene til den utskrivningsklare pasienten som sto og ventet på å dra hjem.

Jeg måtte tisse. Jeg var sulten. Jeg måtte ha hjelp.

Hvem skal man hjelpe?

Men hvem skulle hjelpe? De andre sykepleierne som sto i samme situasjon som meg? Sykepleieren som sto i sårstell? Sykepleieren som hadde pasienten som holdt på å utvikle septisk sjokk? Han eller hun som blandet medisiner til sin egen pasients smertepumpe? Sykepleieren som var i visitt? Sykepleieren som hadde en pasient som holdt på å utvikle delirium? Eller sykepleieren som ivaretok pårørende til den palliative pasienten? For det er slike situasjoner vi som sykepleiere står i hver dag.

Noen ganger skjer alt på en gang, og da må vi finne en måte å sjonglere mellom pasienter og pårørende som trenger mer oppfølging enn det vi klarer å gi.

Hvem skal man så hjelpe? Assistenter kan til dels hjelpe. Assistenter er suverene på å dekke de basale behovene til pasienter. De følger pasientene på toalettet. De skifter på sår. De gir pasienter mat. De følger pasienter til undersøkelser. De følger pasienter til taxi. Og de måler vitale parameter. Men de kan ikke følge opp skjeve vitalia, gi medisiner eller ta kliniske vurderinger. Det må jeg som sykepleier gjøre. Assistenter kan ikke gjøre sykepleierelaterte oppgaver.

Når skulle jeg gå på toalettet? Når skulle jeg spise?

Det jeg ikke fikk tid til

Først må jeg gi de viktigste medisinene. Medisinene som haster. Medisiner som redder liv. Medisiner som ikke gjør pasientens situasjon verre enn den allerede er. Så må jeg skifte på operasjonssåret som blør. Etter dette må jeg sørge for at det tas kontrollmålinger av pasienten som hadde så lavt blodtrykk, sjekke om væskebehandlingen har hjulpet. Har sjokkleiet hjulpet? Så må jeg hjelpe hun som sitter i sin egen urin og venter på å bli vasket og skiftet på.

Og så kan jeg skrive rapport. En rapport som forteller om alt jeg ikke har fått tid til å gjøre. Jeg må nå – for første gang – innrømme at jeg ikke har vært god nok. Jeg har ikke fått gjort det jeg skulle gjøre. Det ligger arbeidsoppgaver og venter på neste vaktlag. Arbeidsoppgaver jeg burde ha utført.

Dårlig samvittighet

Som sykepleier, spør jeg meg selv: «hvorfor skal mine pasienter oppleve dette?». Jeg føler meg udugelig som sykepleier fordi jeg ikke rekker å gjøre alt det jeg er satt til å gjøre. Og da må jeg overlate arbeidsoppgaver til dem som kommer etter meg. For det var det jeg gjorde. Også denne vakta oppdaget jeg under rapporten at det var oppgaver som hadde passert i stillhet. Eller var det uvitenhet? Fordi jeg ikke hadde hatt tid til å sette meg inn i hva som skulle gjøres? Fordi det i vaktens hete ble oversett?

Det er ingen hemmelighet at jeg gikk hjem fra denne vakta med dårlig samvittighet. Utslitt og med tårer i øynene. Jeg var lei meg fordi jeg hadde vært vitne til at en pasient gråt fordi vedkommende hadde bedt om hjelp i nesten tre timer. Det var ikke noen som hadde tid til å hjelpe meg med å hjelpe henne. For etter kort tid på vakt innså jeg at jeg ikke klarte å holde hodet over vann. Jeg hadde mistet oversikten, og jeg måtte overlate arbeid til påtroppende vaktlag.

Hva gjør dette med meg?

Hva gjør dette med meg som sykepleier, lurer du nok på? Vel … jeg føler meg udugelig. Jeg revurderer hele min karriere som sykepleier. Jeg er redd for å bli pasient. Jeg er redd for å ikke få forsvarlig helsehjelp. Ikke fordi sykepleiere mangler kunnskap eller erfaring, men fordi de ikke har tid til å bruke sin kunnskap og erfaring i forsvarlige rammer. For hvordan kan vi det når systemet jobber mot oss? Når arbeidsbelastningen er så stor at vi kanskje hadde kommet oss gjennom alle arbeidsoppgavene om vi var tre sykepleiere og denne ene assistenten på vakt sammen?

For det er det vi trenger. Vi må ha flere sykepleiere per pasient. Vi må ha mer lønn og vi må ha mindre arbeidsbelastning for å forebygge sykemeldinger og frafall av sykepleiere. Vi må gjøre det attraktivt å jobbe som sykepleier igjen.

Stor arbeidsbelastning

Etter 1,5 timers overtid fikk jeg til slutt gått på toalettet. Og jeg fikk spist. Men det var mens jeg gråt på grunn av de følelsene jeg satt igjen med. Jeg følte meg udugelig. Jeg følte at jeg ikke strakk til. Og jeg var oppgitt. Jeg var redd for at jeg kanskje hadde gjort noe feil. Kanskje noen av pasientene mine ikke klarte seg fordi jeg ikke hadde klart å fullføre arbeidsoppgavene mine denne vakta.

Så … Lar jeg meg stoppe? Gir jeg opp karrieren min som sykepleier? Nei! Jeg har verdens beste jobb. En jobb hvor jeg hittil – etter seks år – aldri har gått hjem med samme følelse som jeg gjorde etter denne vakta på sykehuset. Jobben i ambulansetjenesten skal ta meg til min karrieres høydepunkt – å bli redningsmann.

Jeg skal ha en jobb hvor jeg ikke mister verdien i det å være sykepleier. Jeg skal ha en jobb hvor jeg har oversikt over mine arbeidsoppgaver. Jeg skal føle at jeg duger. Jeg skal gå hjem fra jobb å vite at jeg har gjort alt jeg kunne gjøre for pasientene mine. Jeg skal gå hjem fra jobb samtidig som jeg skal kunne være sosial med familien min fra dét sekundet jeg kommer inn døra. Jeg skal ikke gjemme meg – gråtende på toalettet – fordi arbeidsbelastningen har vært for stor. I min jobb skal jeg være den beste sykepleieren jeg kan være!