Trenger vi kvinnedagen 8. mars?

Kvinnedagen 8. mars ble etablert for å underbygge kvinners rettigheter og støtte opp om allmenn stemmerett for kvinner. Internasjonalt står det igjen store utfordringer. Nasjonalt har vi kommet langt, men ikke lenger enn at vi fremdeles må jobbe blant annet for at kvinner i enkelte bransjer skal ansettes i hele stillinger, og vi må få en slutt på verdsettingsdiskrimineringen, det at kvinner tjener 80 prosent av en manns lønn.

Historisk

Den utbredte deltidskulturen som eksisterer i helse- og omsorgsyrker i dag, er et resultat av en historisk utvikling. På 1930-tallet var det vanlig med arbeidsuker på 70–80 timer i helse- og omsorgsyrkene, og arbeidet var ofte betraktet som et kall. Det var først og fremst de ugifte kvinnene som var yrkesaktive.

Arbeidstiden ble gradvis redusert på 1950- og 1960-tallet, men fortsatt var det vanlig at pleiepersonell arbeidet fulltid. Etter hvert som det på 1970-tallet ble mer vanlig at sykepleiere fortsatte som yrkesaktive etter at de giftet seg og fikk barn, vokste det fram en deltidskultur. Bakgrunnen var at velferdsordningene ikke var så godt utbygd som i dag.

Fødselspermisjonen var bare 12 uker fra 1946 og fram til 1977. I 1977 ble permisjonen øket til 18 uker. Lange ventelister til barnehager vitnet om at sykepleiere ønsket å være yrkesaktive (NOU 1996: 13).

Kort foreldrepermisjon, og få barnehageplasser, gjorde derfor at mange kvinner som fikk barn på 1970- og 1980-tallet, etterspurte deltidsstillinger. Årsakene til at ansatte i helse- og omsorgsyrker arbeider deltid, er imidlertid endret siden da. Mens sykepleiere på 1970-tallet etterspurte deltidsstillinger, etterspør de i dag hele stillinger.

Fulltid gir bedre fagmiljøer

Sykepleier og førsteamanuensis i sykepleiefag ved Fakultet for sykepleie og helsevitenskap ved Nord universitetet, Kari Ingstad, skriver i boken Turnus som fremmer heltidskultur om viktigheten av å arbeide for å etablere en heltidskultur, med utgangspunkt i fire ulike perspektiver: pasient-, arbeidstaker-, arbeidsgiver- og samfunnsperspektivet.

For å ivareta den faglige kvaliteten på arbeidet og pasientsikkerheten er det behov for kompetente ansatte. Når ansatte arbeider fulltid, vil man lettere kunne utvikle gode fag- og læringsmiljøer.

Å bygge heltidskultur vil være viktig for at helsepersonell skal være i stand til å møte morgendagens behov. En stor økning i antallet personer over 80 år, kombinert med en reduksjon i aldersbæreevnen – forholdet mellom den yrkesaktive befolkningen og den eldre delen av befolkningen – innebærer at det vil bli færre til å behandle flere syke og gamle.

I en heltidskultur vil ansatte i større grad opparbeide seg fulle arbeidstakerrettigheter, samtidig som de vil få forutsigbar lønn, arbeidstid og fritid. Med en full, fast stilling vil man også lettere kunne få lån for å skaffe seg en bolig.

Ansatte i hele stillinger blir en sterkere del av arbeidsfellesskapet, og vil dermed ha mer innflytelse på arbeidsforholdene på egen arbeidsplass. For arbeidsgivere vil en heltidskultur medføre færre ansatte å forholde seg til, noe som kan gi mer tid til å utøve ledelse.

Påvirker deltidsansattes pensjon

I et likestillingsperspektiv vil det være avgjørende å kunne tilby hele stillinger. Deltidsstillinger innebærer at man ikke opptjener fulle pensjonsrettigheter, noe som i hovedsak rammer kvinner, siden det er dem som oftest arbeider deltid.

Etter pensjonsreformen i 2011, hvor alle 30 år teller (tidligere de 20 beste år), rammes dermed kvinner, som har hele eller deler av yrkeslivet sitt i deltidsstilling, hardt. Etter enighet 3. mars i pensjonsforhandlingene vil alle år i hele yrkeskarrieren telle likt. Dette vil i enda større grad påvirke størrelsen på pensjonen til deltidsansatte.

Ja, i Norge har vi mulighet til å leve gode liv. Men i et kvinneperspektiv er det fortsatt viktig å sette fokus på kvinners rett og mulighet til å kunne forsørge seg selv. Den utbredte deltidskulturen innen pleie og omsorg taler for seg selv.

8. mars er fortsatt en viktig dag!