– Forskning må utfordre praktisk sykepleie

Det tar tid å forske. Arbeidet er stillesittende, og du jobber med hodet. Det er veldig ulikt det å jobbe med praktisk sykepleie.

Forskningen jobbes fram i ulike faser. Tid går med til å samle og sette seg inn i materiale, analysere, planlegge, skrive og publisere. Å skrive søknader tar en stor del av arbeidstiden. Forskere må samarbeide med andre forskere og med feltene der forskning utføres, både nasjonalt og internasjonalt.

Datainnsamling har jeg oftest gjort ved å intervjue pasienter, individuelt eller i gruppe. Noen ganger har jeg fått hjelp av sykepleiere.

De fleste forskere har ikke full forskningstid. Jeg underviser ved høyskolen på bachelornivå og masternivå og bruker tid på å veilede studenter med masteroppgaver og doktorgradsstipendiater. Veiledningen er ofte tett relatert til min egen forskning.

Det er ikke alltid så lett å disponere tiden mellom forsking og undervisning. Jeg har en 40 prosent forskningsstilling og må passe på at jeg får brukt den tiden. Å skrive godt er krevende, så jeg kan sitte lenge med en tekst. Jeg publiserer på norsk og engelsk, og har hatt noen artikler i Sykepleien.

Jeg elsker å lese og var en teoretisk sykepleier. Ferdig utdannet leste jeg til ex phil. og master i sykepleievitenskap samtidig som jeg jobbet turnus på sykehus.

Jeg er nysgjerrig, grundig og liker å fordype meg. Og stiller spørsmålet: Hva er det som er sant?

Kombinasjonen forskning og undervisning er utrolig spennende. Forskningsmetode er viktig på masternivå, og veiledning av studenter gir mye tilbake til egen forskning.

Klinisk sykepleie trenger forskning. Vi må utfordre praksis og ikke sitte fast i tanker og mønstre, men finne nye måter å løse oppgaver på til beste for pasientene.

Å jobbe med forskning er ikke en 8 til 16-jobb. Helgen går ofte med til arbeid. Det er stor konkurranse om forskningsmidler i miljøet og press for å publisere. Du skal bevise at du er god.

Det er som å være oppe til eksamen hele tiden.