Tatt hjertet mitt med storm

Vi kjenner alle følelsen, sommerfugler i magen og spontane gledesutbrudd. Et ønske om å tilbringe mest mulig tid sammen, og et intenst savn når man er fra hverandre. Forelskelse! Ingen følelse er vel bedre enn det? Jeg er forelsket. Hjelpeløst og fortapt. Forelsket i tanken på at jeg snart er sykepleier.

Dette fantastiske yrket som har tatt hjertet mitt med storm, gjort meg til et bedre menneske og gitt hverdagen så uendelig mye mening. Aldri hadde jeg vel trodd at det var dette som skulle gjøre meg hel. Men det er altså her jeg hører hjemme. I sykepleieryrket, blant pasienter og pårørende finner jeg gløden min. Der finner jeg den jeg er, og vil være. Kanskje er det et kall, kanskje er det bare et yrkesvalg med mening. Men for meg har det vært en snart 4 år lang reise i å finne meg selv.

Det er så mange forbilder

Uendelig ydmyk og stolt over å snart få tilhøre denne gruppen av mennesker som setter andres behov fremfor sine. Det er så mange forbilder, så mange som har gått denne veien før og ryddet for oss som kommer etter. Som har kjempet for hver eneste pasient, for hver eneste lønnsøkning og ikke minst for faget. Alle disse som har stått i stormen og bygget opp en profesjon sten for sten. Det har vært dårlige vilkår, og trange tider. Vi har langt igjen til målet, men det dere har bygget til nå skal vi som kommer etter, forvalte etter beste evne og fortsette å legge sten for sten. Aldri skal jeg ta for gitt de goder jeg har, for jeg vet hva det har kostet, og hvordan dere har kjempet.

Blikk for de aller svakeste

Når det har stormet som verst, og maktesløsheten har vært størst har dere fortsatt vært der for de som er de viktigste. Pasientene. Aldri har trusselen om dårlige arbeidstider og dårlige lønninger fått påvirke hva dere har gjort for pasientene. Aldri har det umenneskelige presset dere har vært under påvirket forholdet til pasientene. I storm og i stille har fokuset vært på det viktigste. På de aller svakeste, de som trenger hjelp uavhengig av hvilke arbeidsvilkår dere har vært underlagt.

Trenger et sykepleierløft

Dere jobber med hendene, hjertet og hodet. Trygge og varme. Noen ganger gråter dere i skjul, andre ganger må dere holde igjen latteren. Noen ganger gråter dere sammen, og ler sammen. Dere holder hender, og teller puls. Dere prater med pårørende, får kjeft av pårørende og tryller frem smil der håpløsheten har satt seg fast. Dere er nærmest pasienten, alltid. Dere er der dere skal være. Men får likevel tid til å kjempe for grunnleggende rettigheter som arbeidstaker.

Sterke sykepleiere som kjemper for det de tror på, rake i ryggen og klar i sin tale. Vi trenger et sykepleierløft!

Rak i ryggen og trygg i hjertet

Om noen få måneder er det jeg som skal stå der, rak i ryggen og trygg i hjertet. Jeg skal kjempe for hva vi er verdt, og jeg skal gjøre det mens jeg viser pasienten at han er den som er viktigst tross alt, her og nå. Aldri skal jeg glemme hvorfor jeg ble sykepleier. Den dagen jeg slutter å kjempe for faget og mine pasienter, det er den dagen jeg slutter å leve.

Det skylder jeg dere. Alle som har gått opp løypa for meg. Det skylder jeg pasientene, som aldri ba om å bli syke, men som akkurat da trengte meg mest.

Etter 4 år med glede, tårer, blod og svette skal jeg snart få si: Hei! Eg heita Kari, og eg e sykepleier.