Overvant sprøyteskrekken

– Blodårer synes jeg var ekkelt, jeg klarte nesten ikke se ned på min egen arm engang. Det verste var å se nåla gå inn i huden. Hvordan skulle jeg da kunne bli sykepleier, tenkte Veronika Døli.

Hun hadde funnet ut at sykepleierdrømmen antageligvis måtte bli liggende på hylla.

Hoppet i det

Døli arbeidet på den tiden som omsorgsarbeider. Men hun fikk mer og mer lyst til å lære mer, gjøre mer og kunne gi pasientene bedre svar. Også kollegaer oppmuntret henne til å bli sykepleier. Stadig holdt skrekken for sprøyter og blod henne tilbake.

Litt tilfeldig, men med drahjelp fra en venninne som også hadde litt sprøyteskrekk, begynte hun likevel på sykepleierstudiet.

– Jeg prøvde ikke å tenke på stikkene som skulle komme, og bare hoppa i det, sier Døli.

Kvalme og gråt

Første året gikk greit. Det var lite blod og sprøyter. Så kom dagen for injeksjoner og perifert venekateter (PVK). De fikk valget om å stikke en dukke eller hverandre.

– Selv om jeg var kvalm og gråt, så valgte jeg både å stikke en annen og å bli stukket selv. Du må pushe deg selv til å gjøre det. Og når du gjør det, vil du etter hvert merke at frykten går over, sier Døli.

Hun forteller om første praksis som eksempel. Hun var redd for å prøve seg fram.

– Det hjalp da jeg møtte en sykepleier som brukte god tid på å være åpen med meg om at jeg synes å stikke andre var ubehagelig.

Helt våt i håret

Sykepleieren var bestemt på at Døli skulle få til å stikke, og ble med henne inn til en pasient som synes det var greit at hun øvde på henne.

– Etter to bomstikk, sa jeg til pasienten at hun skulle få slippe. Men hun lot meg ikke gå før jeg hadde truffet. Sykepleieren sa det samme og heiet på meg. Jeg var helt våt i håret.

Døli husker hun var der i en time.

– Men til slutt klarte jeg det, og det var en utrolig mestringsfølelse. Det var egentlig et lite vendepunkt for meg. Jeg ble flinkere til å kaste meg ut i det når jeg fikk muligheten og fikk erfare at det gikk bra, sier Døli.

Skrekk og fobi

­– Frykt for sprøyter og blod kan kureres, sier psykologspesialist Elin Fjerstad.

Sammen med kollega Torkil Berge har hun skrevet om å være redd for sprøyter og blod.

– Hva er sprøyteskrekk?

– Sprøyteskrekk er å være redd for sprøyter. Når angsten er så sterk at man gjør alt man kan for å unngå å ta sprøyter, snakker vi om sprøytefobi. Mange vegrer seg for å ta sprøyter og opplever det ubehagelig, men det er ikke nødvendigvis en fobi. Vi snakker om fobi når angsten du føler er så sterk at den ikke står i forhold til situasjonen.

LES OGSÅ: Sprøyteskrekken tok henne

Ved sprøyte- og blodfobi er frykten knyttet til sprøyter og til å se blod. Ofte frykter man også panikken som man vet vil komme, og mange er redde for å besvime, miste kontrollen eller gjøre noe som er flaut eller pinlig. Noen føler sterk avsky og er redde for å kaste opp, skriver Berge og Fjerstad.

Eksponeringsterapi

– Hva skjer med kroppen?

– Angst er veldig fysisk. Man kan begynne å hyperventilere, svette, bli svimmel, få hjertebank, blodtrykksfall og kjenne prikking i fingrene, sier Elin Fjerstad.

Hun forteller at eksponeringsterapi er det som anbefales som behandling mot fobier generelt. Det innebærer å gradvis nærme seg det man er redd for. Ved sprøytefobi starter man for eksempel med å være i samme rom som sprøyten, for deretter å ta den frem, se på den, ta på den, og så videre.

– Pasienten må få informasjon om hva som skjer i kroppen ved sterke angstreaksjoner, og om hvordan tanker, følelser og handlinger påvirkes. Kjenne angsten komme uten å kjempe imot den, for å så kjenne den avta. Angstsenteret i hjernen skjønner ikke ord så godt, men må erfare gjennom handling at det ikke er farlig. Det hjelper altså lite å si «det er ikke farlig». Man må erfare det, forklarer Fjerstad.

Hvis man har en sprøytefobi som for eksempel gjør at man unngår å ta viktige medisiner, bør man be om å få behandling, sier Fjerstad. Hun anbefaler at man da går til fastlegen sin og spør om henvisning til psykolog.

– Mange synes det er flaut og tåpelig å være redd for å ta sprøyte. De blir selvkritiske og kan nærmest begynne å mobbe seg selv. Da gir man seg selv det motsatte av hva man trenger, nemlig støtte og forståelse. Det krever mye mot å tørre å utsette seg for det man er redd for, sier Fjerstad.

Stikker hver dag

Sommeren 2015 var Veronika Døli ferdig utdannet sykepleier. I dag jobber hun på avdeling for kreft- og blodsykdommer på Sykehuset Telemark. Her stikker hun flere ganger om dagen.

– I dag er det helt naturlig for meg. Alt ble mye bedre da jeg fikk mer kunnskap om hvordan man stikker, hva som skjer. Det kliniske blikket.

Kvier seg

Om lag ti prosent av pasienter i medisinsk behandling rapporterer om angst og bekymring for å ta sprøyter, ifølge en fagartikkel fra psykologspesialistene Berge og Fjerstad.

– Tror du flere kvier seg for å gå sykepleie på grunn av sprøyteskrekk?

– Ja, flere jeg har snakket med har det samme problemet, sier Døli.

Etter at Døli hadde stukket og blitt stukket for første gang på sykepleiestudiet, la hun ut et blogginnlegg om skrekken sin.

– I etterkant, og nå flere år etter, er det en del som har tatt kontakt og sagt at de vurderer yrket, men ikke helt tør. Da har jeg oppfordret dem til i hvert fall å prøve, sier Døli.

– Kan bli sykepleier med sprøyteskrekk

– Kan man bli sykepleier med sprøyteskrekk?

– Ja, for jeg tror de fleste klarer å overvinne det. Det er ganske utrolig hvor rolig jeg er nå, sier Døli.

Noen av de sykepleierne som stikker mest, er helsesøstre. Camilla Rørtveit, som er helsesøster på Ullern videregående skole, er enig med Døli.

– Ja. For sprøyteskrekk kan man jo bli kvitt. Det kan også være veldig nyttig i jobben, for man kommer jo til å møte på mange med sprøyteskrekk. Da kan man snakke med dem om hvordan man selv klarte å bli kvitt skrekken, sier Rørtveit som også nevner eksponeringsterapi.

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg valgte å hoppe i det og gikk sykepleien. Jeg føler jeg har valgt veldig rett yrke, oppfordrer Døli.