Sprøyteskrekken tok henne

Wenche Helene Lesja har hatt sprøytefobi siden hun var liten. - Det har vært et rent helvete.
Da Wenche Helene Lesja var tre-fire år, skulle hun ta blodprøve. Hun grudde seg ikke. Hun hadde tatt sprøyter før uten problem. Mor og farmor var med.
To eldre sykepleiere skulle ta prøven.
– Da jeg kom dit, ville de holde meg fast. Mor sa at det ikke var nødvendig. Jo, mente de, det er så mange barn som reagerer.
Så de holdt. Etterpå hadde lille Wenche blåmerker på armene.
– Jeg ble veldig redd. Det satte dype spor.
Siden har hun flere ganger svimt av bare ved tanken på en
sprøyte. – Du må jo ha tatt noen sprøyter i årenes løp? – Ja, og det ble ikke bedre da jeg skulle ta vaksiner på
skolen. Vaksineringen foregikk i et rom på bakkenivå. Utenfor vinduet
sto de andre elvene og fulgte med. Der kunne de se Wenche besvime,
med beina i været. – Så det ble en del erting. – Hva sa helsesøstrene? – Jeg husker ikke at de sa noe spesielt. – Var det smerten du var redd? – Nei. Ikke for blod heller. På ungdomsskolen ventet den beryktede vaksinen. BCG-en. – Da ble jeg kjempeglad for det var en jente til som var redd.
Hun var mye mer hysterisk enn jeg. – Du var mer stille? – Ja. Men for henne rant det over. «Fint», tenkte jeg, «nå kan
de bry seg om henne, så får jeg være i fred.» – Hva skjedde da du tok BCG-vaksinene? – Jeg husker ikke engang. Ut av kroppen-opplevelse Ofte tenkte hun: «Håper jeg aldri får diabetes.» Hun fikk ikke
diabetes. Men hun fikk Bechterews sykdom. Som også krever
selvmedisinering med sprøyter. Hun var 21 år da hun fikk
diagnosen. Ti år senere fikk hun hjelp for sin sprøytefobi. I fagartikkelen
på de neste sidene forteller psykologspesialistene Torkil Berge og
Elin Fjerstad hvordan de gikk til verks med kognitiv terapi. Tilbake til BCG-en: Merket på armen er der, men Wenche Helen
Lesja erindrer ikke at hun ble vaksinert. – Det var en «ut av kroppen-opplevelse». Jeg stengte fullstendig
av. Det var en forsvarsmekanisme. Terapien har vært å lære å være
til stede. – Har du liknende reaksjoner på andre områder også? – Nei, det er bare den sprøyteskrekken. Det var legespesialisten på Diakonhjemmets sykehus, der hun var
for sin revmatisme, som henviste henne til psykologene. – Jeg visste ikke at det fantes et sånt tilbud. Jeg er heldig
som fikk den muligheten. Sykdommen krever medisinering for å unngå
regnbuehinnebetennelse. I begynnelsen fikk hun tabletter. Så fikk
hun sprøyter hun skulle sette selv. Den første varianten sprøyte
krevde at hun måtte blande medisinen. Hun prøvde å sette sprøytene
selv. Det gikk ikke. – Mamma måtte gjøre det. Det var halvannen times reise til
henne. Hver 14. dag dro jeg dit. Da hun traff ham som hun nå er gift med, overtok han. I to
graviditeter hadde hun opphold i medisineringen. Da den eldste
datteren ble født i januar 2007, fikk hun penn i stedet for den
gamle sprøyten. – Det hjalp. Jeg trengte ikke lenger å blande medisinen og slapp
den eksponeringen. Likevel har dette vært et rent helvete for meg.
Jeg grudde meg i 14 dager. – Og hvordan er det nå? – Kjempebra. Sprøyten blir aldri min bestevenn. Men nå gjør jeg
det selv, tenker nesten ikke på det. Bare noen timer før begynner
jeg å forberede meg mentalt. Mannen min har ikke satt en eneste en
etter at behandlingen var ferdig. Litt følsom er jeg fortsatt, men
det er en ny verden. – Frykten må bearbeides – Det er ikke bare revmatismen som krever sprøytestikk? – Jeg har hatt to keisersnitt. Det ble en del medisinering av
et. Og jeg tar blodprøver en gang i måneden for å sjekke
betennelsesnivået. Sprøyter er ikke mulig å unngå i min
situasjon. – Er det ikke bare å bli stukket og bli ferdig med det? – Den mentaliteten er vanlig. Men i stedet for å knipe øynene
sammen og la det stå til, må man bearbeide frykten, så det ikke
blir frykt mer. Det var det som fungerte for meg. Lesja påpeker at det er stor forskjell på dem som ikke liker å
ta sprøyte og dem som faktisk er redde. – For de første snakker vi om ubehag, men de som er redde føler
de er utenfor sin egen kropp. Jeg er opptatt av at helsepersonell
skal ha innsikt i hvordan det er. For Lesja har det vært vanskelig å velge strategi: Skal hun si
at hun har sprøytefobi, slik at helsepersonellet tar hensyn? Eller
er det bedre å la være, for å unngå at de blir så usikre at de ikke
tør å sette sprøyten? De verste episodene har hun hatt på sykehus. – På laboratoriene driver de med stikking hele døgnet.
Usikkerheten er mye større blant personalet på sykehus. Der er de
mer presset på tid også. Det kan bli ganske utrivelig. – Hva er hovedbudskapet ditt til sykepleierne? – Ikke prøv å kurere fobien i løpet av to minutter. Det blir
bare verre av det. – Hva skal de gjøre? – De beste opplevelsene har vært når jeg har sagt fra og de
sier: «Ok, har du lyst å legge deg ned?» Det skal ikke så mye til
før jeg føler imøtekommenhet. Jeg tror jo ikke de vil skremme
vettet av folk. Det er jo ikke hyggelig at pasientene besvimer. – Fins det fortsatt sånne sykepleiere som du traff den
gangen? – De var godt voksne med grått hår og stive uniformer. Det er 30
år siden. Hendelsen hører fortiden til. I dag ville det blitt kalt
overgrep. Bevisstheten er blitt større. – Er det ulike former for sprøyteskrekk? – Ja, mange tåler ikke blod, og noen er redd smerter. «Tenk om
det skjer noe galt», har vært min greie. Krisetanker. Tenk om noe
faller i hodet på meg. Jeg har tenkt det aller verste, det er ingen
grenser. – Men ikke nå lenger? – Jeg tar blodprøver på legesenteret. Det er uproblematisk. Men
det er alltid spennende hvis det er nye folk der. Jeg sier ikke noe
om at jeg har hatt sprøyteskrekk. Jeg bruker teknikkene. Lesja har også prøvd akupunktur. – Det gikk ikke så bra. Så jeg er ikke helt i mål. Men jeg
eksponerer meg mer og mer. Bruker det jeg har lært.
Les om
hvordan sprøyteskrekk kan kureres her.
Skumle vaksiner
Mor satte sprøyten
– Mange tåler ikke blod
0 Kommentarer