Sprøyteskrekken tok henne

Da Wenche Helene Lesja var tre-fire år, skulle hun ta blodprøve. Hun grudde seg ikke. Hun hadde tatt sprøyter før uten problem. Mor og farmor var med.

To eldre sykepleiere skulle ta prøven.

– Da jeg kom dit, ville de holde meg fast. Mor sa at det ikke var nødvendig. Jo, mente de, det er så mange barn som reagerer.

Så de holdt. Etterpå hadde lille Wenche blåmerker på armene.

– Jeg ble veldig redd. Det satte dype spor.

Les om hvordan sprøyteskrekk kan kureres her.

Skumle vaksiner

Siden har hun flere ganger svimt av bare ved tanken på en sprøyte.

– Du må jo ha tatt noen sprøyter i årenes løp?

– Ja, og det ble ikke bedre da jeg skulle ta vaksiner på skolen.

Vaksineringen foregikk i et rom på bakkenivå. Utenfor vinduet sto de andre elvene og fulgte med. Der kunne de se Wenche besvime, med beina i været.

– Så det ble en del erting.

– Hva sa helsesøstrene?

– Jeg husker ikke at de sa noe spesielt.

– Var det smerten du var redd?

– Nei. Ikke for blod heller.

På ungdomsskolen ventet den beryktede vaksinen. BCG-en.

– Da ble jeg kjempeglad for det var en jente til som var redd. Hun var mye mer hysterisk enn jeg.

– Du var mer stille?

– Ja. Men for henne rant det over. «Fint», tenkte jeg, «nå kan de bry seg om henne, så får jeg være i fred.»

– Hva skjedde da du tok BCG-vaksinene?

– Jeg husker ikke engang.

Ut av kroppen-opplevelse

Ofte tenkte hun: «Håper jeg aldri får diabetes.» Hun fikk ikke diabetes. Men hun fikk Bechterews sykdom. Som også krever selvmedisinering med sprøyter. Hun var 21 år da hun fikk diagnosen.

Ti år senere fikk hun hjelp for sin sprøytefobi. I fagartikkelen på de neste sidene forteller psykologspesialistene Torkil Berge og Elin Fjerstad hvordan de gikk til verks med kognitiv terapi.

Tilbake til BCG-en: Merket på armen er der, men Wenche Helen Lesja erindrer ikke at hun ble vaksinert.

– Det var en «ut av kroppen-opplevelse». Jeg stengte fullstendig av. Det var en forsvarsmekanisme. Terapien har vært å lære å være til stede.

– Har du liknende reaksjoner på andre områder også?

– Nei, det er bare den sprøyteskrekken.

Det var legespesialisten på Diakonhjemmets sykehus, der hun var for sin revmatisme, som henviste henne til psykologene.

– Jeg visste ikke at det fantes et sånt tilbud. Jeg er heldig som fikk den muligheten.

Mor satte sprøyten

Sykdommen krever medisinering for å unngå regnbuehinnebetennelse. I begynnelsen fikk hun tabletter. Så fikk hun sprøyter hun skulle sette selv. Den første varianten sprøyte krevde at hun måtte blande medisinen. Hun prøvde å sette sprøytene selv. Det gikk ikke.

– Mamma måtte gjøre det. Det var halvannen times reise til henne. Hver 14. dag dro jeg dit.

Da hun traff ham som hun nå er gift med, overtok han. I to graviditeter hadde hun opphold i medisineringen. Da den eldste datteren ble født i januar 2007, fikk hun penn i stedet for den gamle sprøyten.

– Det hjalp. Jeg trengte ikke lenger å blande medisinen og slapp den eksponeringen. Likevel har dette vært et rent helvete for meg. Jeg grudde meg i 14 dager.

– Og hvordan er det nå?

– Kjempebra. Sprøyten blir aldri min bestevenn. Men nå gjør jeg det selv, tenker nesten ikke på det. Bare noen timer før begynner jeg å forberede meg mentalt. Mannen min har ikke satt en eneste en etter at behandlingen var ferdig. Litt følsom er jeg fortsatt, men det er en ny verden.

– Frykten må bearbeides

– Det er ikke bare revmatismen som krever sprøytestikk?

– Jeg har hatt to keisersnitt. Det ble en del medisinering av et. Og jeg tar blodprøver en gang i måneden for å sjekke betennelsesnivået. Sprøyter er ikke mulig å unngå i min situasjon.

– Er det ikke bare å bli stukket og bli ferdig med det?

– Den mentaliteten er vanlig. Men i stedet for å knipe øynene sammen og la det stå til, må man bearbeide frykten, så det ikke blir frykt mer. Det var det som fungerte for meg.

Lesja påpeker at det er stor forskjell på dem som ikke liker å ta sprøyte og dem som faktisk er redde.

– For de første snakker vi om ubehag, men de som er redde føler de er utenfor sin egen kropp. Jeg er opptatt av at helsepersonell skal ha innsikt i hvordan det er.

For Lesja har det vært vanskelig å velge strategi: Skal hun si at hun har sprøytefobi, slik at helsepersonellet tar hensyn? Eller er det bedre å la være, for å unngå at de blir så usikre at de ikke tør å sette sprøyten?

De verste episodene har hun hatt på sykehus.

– På laboratoriene driver de med stikking hele døgnet. Usikkerheten er mye større blant personalet på sykehus. Der er de mer presset på tid også. Det kan bli ganske utrivelig.

– Mange tåler ikke blod

– Hva er hovedbudskapet ditt til sykepleierne?

– Ikke prøv å kurere fobien i løpet av to minutter. Det blir bare verre av det.

– Hva skal de gjøre?

– De beste opplevelsene har vært når jeg har sagt fra og de sier: «Ok, har du lyst å legge deg ned?» Det skal ikke så mye til før jeg føler imøtekommenhet. Jeg tror jo ikke de vil skremme vettet av folk. Det er jo ikke hyggelig at pasientene besvimer.

– Fins det fortsatt sånne sykepleiere som du traff den gangen?

– De var godt voksne med grått hår og stive uniformer. Det er 30 år siden. Hendelsen hører fortiden til. I dag ville det blitt kalt overgrep. Bevisstheten er blitt større.

– Er det ulike former for sprøyteskrekk?

– Ja, mange tåler ikke blod, og noen er redd smerter. «Tenk om det skjer noe galt», har vært min greie. Krisetanker. Tenk om noe faller i hodet på meg. Jeg har tenkt det aller verste, det er ingen grenser.

– Men ikke nå lenger?

– Jeg tar blodprøver på legesenteret. Det er uproblematisk. Men det er alltid spennende hvis det er nye folk der. Jeg sier ikke noe om at jeg har hatt sprøyteskrekk. Jeg bruker teknikkene.

Lesja har også prøvd akupunktur.

– Det gikk ikke så bra. Så jeg er ikke helt i mål. Men jeg eksponerer meg mer og mer. Bruker det jeg har lært.