Den fryktede beskjeden

Oktober 2015:

Toget stanset, og vi hørte vi at alt ble slått helt av. Dette var ikke et vanlig stopp på stasjonen. Noe hadde åpenbart skjedd. 
I stillheten som fulgte, ventet jeg bare på at den fryktete beskjeden skulle komme over høyttaleranlegget:

«Finnes det helsepersonell om bord?» 

Ganske riktig. 

Gruet meg

En mann var blitt alvorlig dårlig lengst fram i togsettet. Jeg satt bakerst, hoppet ut på perrongen og løp til den forreste vognen. Det var et fryktelig langt tog. I alle fall føltes det slik. 

Jeg vet jo at jeg som sykepleier har et ansvar og må hjelpe, men helt siden studiene hadde jeg gruet meg for dette øyeblikket. Jeg var redd for at jeg skulle glemme noe vesentlig. Ikke vite hva jeg skulle gjøre. 

Mannen lå rett innenfor dørene. Han svarte ikke på tiltale og slet åpenbart med å puste.

Operasjonsarr

Jeg rakk å gjøre en rask undersøkelse før det kom en lege inn gående. Sammen fikk vi undersøkt mannen grundigere og fant et stort operasjonsarr i hodet, noe vi antok hadde noe med saken å gjøre.

Mannen fikk deretter et epilepsianfall og var fremdeles ikke kontaktbar. Han ble blå i ansiktet fordi han ikke pustet, og jeg sto klar til å begynne med hjerte-lunge-redning før han endelig fylte lungene igjen. 

Et ubesvart anrop på mobilen fra kona gjorde at vi kom i kontakt med henne. Hun fortalte at han hadde vært operert for en hjernesvulst tidligere i år. 

Konsentrer deg om det viktigste

Vi ventet på luftambulansen i de lengste ti minuttene noen gang. 

Dagen etter ringte kona og takket for at jeg hadde hjulpet til. Hun fortalte at alt foreløpig gikk bra. Han hadde kommet til seg selv, men de ventet på flere prøveresultater. 

Det er noe med det plutselig å stå i en slik situasjon når du ikke er på jobb. I de første sekundene var det akkurat som om jeg glemte alt jeg hadde lært, før det raskt kom tilbake til meg. Jeg følte også på ansvaret man automatisk får og den forventningen folk rundt har til at du skal kunne alt og skal reagere riktig og raskt i enhver situasjon. 

Men du kan ikke alltid vite alt. 

Mitt råd er at man ikke tenker på alt man ikke kan, men konsentrerer seg om det viktigste, som de fleste sykepleiere tross alt kan godt.