En annerledes førtiårsdag

September 1993:

En ung manns død skulle sette et sterkt preg på førtiårsdagen min. I ettertid kan jeg likevel kjenne stor takknemlighet for at det var nettopp jeg, en sykepleier, som var sammen med ham i dødsøyeblikket.

Ut og kjøre bil

Ulykken skjer dagen før selve bursdagen. Jeg har hentet min kjære onkel på flyplassen. Han forteller hvor trygg han alltid er med meg til stede. Jeg er jo sykepleier, det flotteste yrket han kan tenke seg. Med utallige sykehusinnleggelser bak seg, vet han hva han snakker om.

Han bruker en del medisiner – for blant annet astma, hjerte og blodtrykk – men har ikke alt med seg på denne turen. Jeg er jo der! 
Tåken henger tungt denne høstdagen. Det er som om skyene er trukket helt ned i den fuktige bakken og pakker oss inn i et grågult teppe. Da den lave solen til slutt slipper gjennom, er den blendende. 

Ulykken

Jeg kjører inn til siden og tar på meg solbriller. En bil kjører forbi, men etter noen minutter ser jeg den igjen. Den har smelt inn i en trailer rett etter en bakketopp. 

Trailersjåføren og føreren av en annen bil står lamslåtte og ser inn i vraket på en ung mann som kjemper for livet. 

Jeg får til slutt opp døren til passasjersetet og kryper inn for å kjenne om han har puls. Lyserødt skum kom ut av munnen. Som intensivsykepleier forstår jeg at dette vil han ikke overleve. 

Følelsen av maktesløshet er stor.

Slutten

Det er hensiktsløst å prøve å få ham ut. Det eneste jeg kan gjøre, er å holde kjevetak og be «Fadervår» for ham og  fortelle at jeg vil være hos ham hele tiden. 

Jeg ber trailersjåføren høre hvordan det går med onkelen min. Det går bra, for han er sikker på at der jeg er, der går alt bra. Men ikke denne gangen. 

Etter førti uendelige minutter, idet ambulansen ankommer, trekker den unge mannen pusten for siste gang. Da har pressen vært der en stund allerede og fotografert skamløst fra alle vinkler.

Tiden etterpå

Neste dag, altså på min egen førtiårsdag, treffer jeg de pårørende. Jeg tilbringer mye tid med dem, på sykehusets bårerom og hjemme hos meg etterpå. Jeg hjelper også til med å stelle i kapellet. De er selvsagt i fortvilet sorg over å ha mistet en sønn og en kjæreste, men samtidig takknemlige for at han ikke døde alene. 

I fjellsiden der han døde er det en plakett med navnet og en lykt man kan tenne lys i. Der plantes det fremdeles blomster 
– 23 år etter.