Hjertepasienter tar ikke medisiner riktig
Pasienter med hjertesvikt som ikke tar medisiner som anbefalt har dårligere prognoser.
Medikamentetterlevelse er en vesentlig utfordring i behandlingen av hjertesviktpasienter. Tiltakene for å bedre etterlevelse dreier seg i hovedsak om informasjon og undervisning av pasienter og helsepersonell, og er relevante for flere ulike profesjoner innenfor helsevesenet.
Hjertesvikt er i dag den mest utbredte kardiovaskulære
sykdommen i verden, og forekomsten er stadig økende (1). Omtrent 2
prosent av den voksne befolkningen og 10 prosent av alle over 70
år har hjertesvikt (2), hvilket i Norge tilsvarer om lag
100 000 personer. Til tross for fremskritt i evidensbasert
behandling av hjertesvikt, forblir prognosen dårlig (3,4).
Medisiner
Etterlevelse omhandler i hvilken grad en pasient tar et
legemiddel som forskrevet av lege. Dersom pasienten tar for lite
eller for mye av et legemiddel, eller tar riktig dose, men til feil
tid, har pasienten dårlig etterlevelse (5). Studier viser at
omtrent 50 prosent av pasienter med kroniske sykdommer ikke tar
medisiner som forskrevet (5–7), og at 20–30 prosent av alle
resepter aldri fornyes (8).
Mangelfull overholdelse av hjertesviktregimer medfører
forverring av symptomer, reinnleggelser, redusert livskvalitet
(2,9) og dårligere prognose (10). Denne artikkelen har som mål å gi
økt forståelse for faktorer som påvirker etterlevelse i denne
pasientgruppen, og diskutere tiltak som kan iverksettes for å
bidra til bedre etterlevelse.
Hjertesvikt
Hjertesvikt defineres som et klinisk syndrom kjennetegnet av
typiske symptomer og tegn på unormal struktur eller funksjon av
hjertet, hvilket medfører redusert minuttvolum og dermed også
redusert leveranse av oksygen og næringsstoffer til krop-
pens øvrige organer. Typiske symptomer kan være dyspné,
ortopné, ankelødem, tretthet og redusert arbeidstoleranse. Når
pasienten har hatt hjertesvikt over tid ,anses den som kronisk (2).
Ond sirkel
Når en pasient utvikler hjertesvikt, kompenserer kroppen med å aktivere nevrohormonelle mekanismer. Dette fører blant annet til at hjertefrekvensen øker, hvilket videre øker behovet for oksygen til hjertemuskulaturen. Aktivering av Renin-Angiotensin-Aldosteron Systemet (RAAS) øker reabsorpsjon av vann og salter. Dette gir et større sirkulerende volum og dermed høyere blodtrykk, som igjen øker belastningen på hjertet. Dette blir en ond sirkel, som over tid fører til ytterligere skade (11). Den medikamentelle behandlingen ved hjertesvikt går ut på å hindre denne onde sirkelen (12).
NYHA
Hjertesvikt kan klassifiseres etter funksjonsnivå og grad av symptomer, og i den sammenheng er det vanlig å benytte New York Heart Assosiation (NYHA) sitt klassifikasjonssystem (12) (se figur 1). Pasienter med få eller ingen symptomer er i klasse 1–2, og pasienter med moderat til alvorlig grad av symptomer er i klasse 3–4 (2). Det er mange risikofaktorer for å utvikle hjertesvikt, og koronarsykdom er den hyppigste (13). Dårlig medikamentetterlevelse er også en betydelig, men ofte ukjent kardiovaskulær risikofaktor for alle pasientgrupper (3,14).
Behandling
Ubehandlet hjertesvikt gir alvorlig og ofte dødelig utfall (14). Dødeligheten er i tillegg 40 prosent høyere blant dem som ikke tar medisiner som forskrevet, enn blant dem med god etterlevelse (10). En rekke effektive medikamenter har blitt utviklet gjennom kliniske studier av kardiovaskulære sykdommer (14), deriblant sentrale legemidler som Angiotensin Converting Enzyme-hemmere (ACE), betablokkere, aldosteronantagonister (MRA), Angiotensin 2 Reseptor-blokkere (ARB), samt slyngdiuretika. Sistnevnte har imidlertid ikke vist effekt på dødelighet eller sykelighet, men brukes som symptomatisk behandling (2).
Bivirkninger
Målet med den farmakologiske behandlingen er å lindre symptomer, forebygge sykehusinnleggelse, forbedre prognose og redusere dødelighet (2,15). De fleste medikamentene skal startes opp i lav dose og økes så langt opp mot måldose som mulig før utskrivelse fra sykehus. Etter utskrivelse bør det være en plan for videre optimalisering av medikamentene (2). Medikamentene kan også gi bivirkninger. Kjente bivirkninger ved bruk av ACE-hemmere er blant annet tørrhoste, symptomatisk lavt blodtrykk, forverring av nyrefunksjon og i sjeldne tilfeller hevelser i munn og svelg (2). Ved oppstart med betablokker vil pasienter kunne oppleve økt dyspné, tretthet og tyngdefølelse i kroppen, samt redusert arbeidskapasitet. Vanligvis forsvinner disse bivirkningene innen sju dager, mens noen opplever å få varige plager (5). Fare for bivirkninger av medikamenter øker med alderen og ved tilleggssykdommer (16).
Etterlevelse
Etterlevelse er et stort problem verden over ved
langtidsbehandling av kroniske sykdommer (6). Dette gjelder også
pasienter med hjertesvikt, på tross av at pasienter i denne gruppen
selv rapporterer høy etterlevelse (17,18). Studier viser imidlertid
store forskjeller mellom selvrapportert og objektivt målt
etterlevelse (18,19). Blant annet viste en klinisk studie at
selvrapportert etterlevelse var hele 100 prosent, men objektivt
målt var det kun 76 prosent av de samme pasientene som tok
medisinene som forskrevet (18).
I tillegg til dårligere utfall for pasienten, medfører dårlig
etterlevelse økt ressursutnyttelse av helsetjenester og
helseøkonomiske kostnader (2,6,14). En nyere studie konkluderte
med at dårlig etterlevelse av medikamenter faktisk er den
viktigste årsaken til reinnleggelse i sykehus for pasienter med
hjertesvikt (1).
Årsaker
Eldre pasienter er en sårbar gruppe når det gjelder
medikamentetterlevelse (9). De har ofte flere diagnoser og må
forholde seg til komplekse medikamentregimer (4). Dårlig
etterlevelse kan være en bevisst eller ubevisst handling. Ubevisste
handlinger kan være forglemmelser eller misforståelser, og er mest
vanlig blant eldre og blant pasienter som tar mange legemidler
daglig (5).
Bruk av mange legemidler, redusert syn, hørsel, kognitiv
funksjon, sosiale og økonomiske ressurser eller kunnskap om egen
helse, er faktorer som kan komplisere eldres evne til å ta
medikamenter (4,20). Bevisste handlinger som fører til dårlig
etterlevelse kan dreie seg om skepsis, frykt for bivirkninger,
følelse av ikke å være syk, manglende effekt eller kostnader for
pasienten (5).
Etterlevelse av medikamenter og råd som blir gitt av
helsepersonell er også et problem blant yngre personer, og da
spesielt blant menn (20,21).
Tiltak
Tilnærminger for å overvåke og forbedre etterlevelse av medikamenter må være flerdimensjonale og tverrfaglige (7,9,20). Tiltak på politisk nivå handler blant annet om å redusere utgifter for pasienten ved økt dekning av reseptbelagte legemidler (22,23). Tiltak rettet mot helsevesenet dreier seg om å informere helsepersonell bedre om etterlevelse, å forskrive langtidsvirkende medikamenter (7) og å redusere doseringsfrekvens (7,14). Å involvere farmasøyt har også vist seg å være effektivt og anbefales som en del av tverrfaglig oppfølging hos denne pasientgruppen (24).
Poliklinikk
Et sentralt oppfølgingstilbud i dag er sykepleierledet hjertesviktpoliklinikk hvor pasienten settes i en læringsarena og får oppfølging over tid (25). Her er sentrale elementer optimalisering av medikamenter og opplæring til egenomsorg (12), deriblant medikamentetterlevelse og egendosering av diuretika (2). Denne type oppfølging har vist seg å forebygge symptomforverring, sykehusinnleggelser, dødelighet (12) samt bedret etterlevelse (26).
Multidose
Tiltak på pasientnivå retter seg blant annet mot økt opplæring, inkludert informasjon om hvor viktig etterlevelse er (7). Det er nødvendig at opplæringen starter allerede under sykehusoppholdet og fortsetter ved oppfølging etter utskrivelse (27). Tilbakemelding om etterlevelse fra helsepersonell (22), samt hjelpemidler som medisindosett eller multidose, har også vist seg positivt. Multidose er i dag blitt en vanlig erstatning for de tradisjonelle medisindosettene (5).
Diskusjon
Når pasienten føler seg frisk, kan det være vanskelig å se
behovet for å ta medisiner. Dette kan sees i sammenheng med
pasienter som er i lavere NYHA-klasser, som har få eller ingen
symptomer. Opplevelse av at medisinene ikke virker kan forstås ved
at medikamentene som brukes i behandlingen av hjertesvikt ikke
eliminerer symptomene etter kort tid, men virker langsiktig for å
forsinke den progressive utviklingen av hjertesvikten (2).
Skepsis til å ta medisiner og frykt for bivirkninger er gjerne
basert på rykter fra bekjente eller media. Samtidig ser vi at flere
pasienter opplever å få bivirkninger. Alternativet kan da være å
bytte til et annet medikament i samråd med lege, som for eksempel å
endre til ARB dersom pasienten ikke tolererer en ACE-hemmer (2).
Det er viktig at informasjon om vanlige bivirkninger blir gitt
før oppstart med et medikament (5). Det er derfor nødvendig at
helsepersonell kjenner til de ulike legemidlene, vanlige
bivirkninger og deres varighet. For å unngå å skremme pasienten
bør slik informasjon være balansert og legge vekt på de positive
effektene ved å ta legemiddelet. Det kan forebygge at vedkommende
avslutter behandlingen dersom han eller hun opplever ubehag (5).
Helsepersonell bør være spesielt oppmerksomme på bivirkninger hos
eldre og pasienter med flere diagnoser, ettersom de er mer
utsatte.
Diuretika
Diuretika kan gi praktiske og sosiale utfordringer for
pasienten. Å slutte med det kan gi alvorlige konsekvenser, som
utvikling av lungeødem. Opplæring til egenomsorg og egendosering av
diuretika, ut fra symptomovervåkning og daglige vektmålinger, kan
forebygge dette (2,5). Pasienten må også få informasjon om at
inntak av diuretika kan justeres ut fra planlagte sosiale
aktiviteter eller liknende (5).
Dette er en del av opplæringen som tilbys ved
hjertesviktpoliklinikkene, men sjelden på sengepostene.
Informasjon
En fellesnevner for utfordringene ved etterlevelse er med andre
ord behovet for informasjon og undervisning, og det er nødvendig at
nettopp denne type opplæring starter allerede under
sykehusoppholdet (27). Mange slutter med medikamenter når de
skrives ut fra sykehuset (7), hvilket understreker viktigheten av
tidlig intervensjon.
Det kan være utfordrende å få tid til samtaler og informasjon
på sengepost. Sykehushverdagen er ofte travel, legevisitter blir
korte, og det er begrenset tid til å lytte til pasientene (25).
Ved utskrivelse fra sykehus mottar alle pasienter en skriftlig
orientering som blant annet inneholder oversikt over videre
medikamentell behandling. Den skal ideelt sett forklares muntlig,
men i praksis er kvaliteten på slik gjennomgang tidvis variabel, og
av tidshensyn er det ofte ikke praktisk gjennomførbart med
utskrivingssamtaler. På tross av at orienteringen skal være
formulert på en lettfattelig måte og uten bruk av fagspråk,
inneholder den blant annet referanser til doseringsfrekvens. Dette
har enkelte pasienter problemer med å forstå og illustreres enkelte
ganger av at pasienter ber sykepleier om videre forklaring og
utdypning.
Det er vist at en time undervisning med sykepleier før
utskrivelse har ført til forbedret medikamentetterlevelse (28). For
at dette skal bli praktisk gjennomførbart må det tilrettelegges for
dette på systemnivå. Dårlig etterlevelse er ofte en viktig årsak
til reinnleggelser hos pasienter med hjertesvikt (1). På sikt kan
det dermed ligge god økonomi i å prioritere tid til informasjon,
slik at en sikrer at pasienten er innforstått med hvordan han skal
forholde seg til de medisinene han utskrives med. Bedre tid til
kommunikasjon og informasjon vil bidra til å fremme etterlevelse
basert på forståelse fremfor passiv overholdelse av et foreskrevet
regime.
Komplisert
Den farmakologiske utviklingen har resultert i et komplisert
medikamentregime (9). Forskrivning av medikamenter som er
langtidsvirkende og kan doseres en gang daglig er verdifulle for å
bedre etterlevelse, i de tilfeller pasienten tåler det (7,14).
Dette vil relativt enkelt kunne implementeres i praksis dersom lege
er bevisst på det under forskrivning av medikamenter.
I møte med eldre pasienter ser vi ofte at det er vanlig med
støtte fra ektefelle som bidrar med å administrere medisiner. I
andre tilfeller ønsker pasienten gjerne å få hjelpemidler som
medisindosett eller multidose. Dette kan være nyttig, spesielt for
pasienter med kognitiv svikt (5).
Ifølge en dansk studie (29), er multidose best egnet for
personer som bruker flere legemidler, i den grad dose og
medikamentbruk er stabilt over tid. Studien viste imidlertid at
medikamentendringer i mange tilfeller ikke registreres hos apotek
eller fastlege, hvilket kunne få alvorlige konsekvenser for
pasienten. Dette støttes av erfaringer fra vår egen praksis. Man
kan derfor spørre om multidose er et egnet hjelpemiddel til denne
pasientgruppen ettersom pasientene har hyppige innleggelser i
sykehus der justering av medikamenter ofte forekommer.
Oppfølging
Ved utskrivelse fra sykehus bør det være en plan for videre
oppfølging (2,27). Tidlig henvisning til hjertesviktpoliklinikk kan
sikre at opplæring og oppfølging av pasient blir ivaretatt. De
fleste blir henvist etter sykehusopphold, men det har også vært
påpekt at langt flere burde henvises fra allmennpraksis (12). For å
gjøre helsepersonell oppmerksomme på dette er det nødvendig at
slike tilbud er synlige både i primær- og sekundærhelsetjenesten.
Det anbefales også at farmasøyt involveres i oppfølgingen av
hjertesviktpasienter (24). Dette kan bidra til å øke pasienters
kunnskap om medikamenter, sikre optimalisering av behandlingen og
redusere fare for bivirkninger (4). I praksis er denne profesjonen
lite synlig i pasientbehandlingen, og det kan derfor være viktig å
tilrettelegge for slik involvering.
Barrierer
Som tidligere nevnt har selvrapportert medikamentetterlevelse vist seg å være meget høy blant hjertesviktpasienter (17,18), samtidig som den har vist seg å være betraktelig lavere ved bruk av objektive mål. Mulige forklaringer på dette kan være at forglemmelse er en fremtredende barriere mot å følge forskrevet medisin, eller at pasientene ikke ønsker å innrømme at de ikke har tatt medisin som forskrevet. Det er sjelden at pasienter selv forteller om dårlig etterlevelse, og det er derfor viktig at helsepersonell aktivt spør pasienten om det (5). Dette er også nødvendig for å kunne gi tilbakemelding om etterlevelse til pasienten, og på den måten bidra til å bedre etterlevelse (22). I kliniske studier vet pasientene at de blir observert. Man kan spørre seg om kliniske studier reflekterer den «virkelige praksis» eller om faktisk etterlevelse, uten observasjon, er enda lavere.
Konklusjon
Medikamentetterlevelse er en vesentlig utfordring i behandlingen
av hjertesviktpasienter. De ulike barrierene for etterlevelse
påvirkes av en rekke faktorer, både bevisste og ubevisste, hos
enkeltindivider så vel som på systemnivå. Tiltakene for å bedre
etterlevelse dreier seg i hovedsak om informasjon og undervisning
av pasienter og helsepersonell, og er relevante for flere ulike
profesjoner innenfor helsevesenet.
For å sikre optimal behandling er det nødvendig å øke kunnskap
om etterlevelse på alle nivåer. Tilrettelegging av tverrfaglig
samarbeid, tid til informasjon under sykehusopphold og videre
oppfølging er nødvendig for å sikre at pasienter skal kunne følge
behandlingen. Konkrete tiltak som for eksempel undervisning med
sykepleier før utskrivelse, vil kunne være nyttigevirkemidler
for å oppnå dette.
Referanser
1. Riegel B, Knafl GJ. Electronically
monitored medication adherence predicts hospitalization in heart
failure patients. Patient Prefer Adherence 2013; 8:1–13.
2. McMurray JJ, Adamopoulos S, Anker SD,
Auricchio A, Bøhm M, Dickstein K, et al. ESC guidelines for the
diagnosis and treatment of heart failure 2012. Eur Heart J
2012;33:1787-1847.
3. Bleumink GS, Knetsch AM, Sturkenboom MC,
Straus SM, Hofman A, Deckers JW, et al. Quantifying the heart
failure epidemic: prevalence, incidence rate, lifetime risk and
prognosis of heart failure: The Rotterdam Study. Eur Heart J
2004;25:1614–19.
4. Rich MW. Management of heart failure in
the elderly. Heart Failure Reviews 2002;7(1):89–97.
5. Nordeng H, Spigset O. Legemidler og bruken
av dem. 1.utg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2008.
6. World Health Organization. Adherence to
Long-Term Therapies: Evidence for Action 2003. Geneva: WHO.
Tilgjengelig fra:
http://www.who.int/chp/knowledge/publications/adherence_introduction.pdf
(16.01.2015)
7. Munger MA, Van Tassell BW, LaFleur J.
Medication nonadherence: an unrecognized cardiovascular risk
factor. MedGenMed 2007;9(3):58.
8. Haynes RB, Ackloo E, Sahota N, McDonald
HP, Yao X. Interventions for enhancing medication adherence.
Cochrane Database Syst Rev 2008;(2): CD000011.
9. van der Wal MH, Jaarsma T. Adherence in
heart failure in the elderly: problem and possible solutions. Int J
Cardiol 2008;125(2):203–8.
10. Hauptman PJ. Medication adherence in
heart failure. Heart Failure Reviews 2008;13(1): 99-106.
11. Stokstad O. Hjertesvikt, angina og
infarkt. I: Stokstad O, red. Kardiovaskulær intensivmedisin; 2.
utg. Latvia: Cappelen Damm AS, 2011:146.
12. Gullestad L. Hjertesvikt I
allmennpraksis. I: Forfang K, Istad H, red. Kardiologi- klinisk
veileder; 1. utg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2012:174–88.
13. Cleland JG, Swedberg K, Follath F,
Komajda M, Cohen-Solal A, Aguilar JC, et al. The EuroHeart Failure
survey programme – a survey on the quality of care among patients
with heart failure in Europe. Part 1: patient characteristics and
diagnosis. Eur Heart J 2003;24:442–63.
14. Frishman WH. Importance of medication
adherence in cardiovascular disease and the value of once-daily
treatment regimens. Cardiol Rev 2007;15(5):257–63.
15. Yancy CW, Jessup M, Bozkurt B, Butler J,
Casey Jr. DE, Drazner MH, et al. 2013 ACCF/AHA Guideline for the
Management of Heart Failure: A Report of the American College of
Cardiology Foundation/American Heart Association Task Force on
Practice Guidelines. Circulation 2013;128:240–327
16. Cheng JW, Nayar M. A review of heart
failure management in the elderly population. Am J Geriatr
Pharmacother 2009;7(5):233–49.
17. Martje HL, van der Wal MH, Jaarsma T,
Moser DK, Veeger NJ, van Gilst WH, et al. Compliance in heart
failure patients: the importance of knowledge and beliefs. Eur
Heart J 2006;27:434–40.
18. Nieuwenhuis MW, Jaarsma T, van Veldhuisen
DJ, van der Wal MH. Self-reported versus true adherence in heart
failure patients: A study using the medication event monitoring
system. Net Heart J 2012;20:313–19.
19. Muzzarelli S, Brunner-La Rocca H, Pfister
O, Foglia P, Moschovitis G, Mombelli G, et al. Adherence to the
medical regime in patients with heart failure. Eur J Heart Fail
2010;12(4): 389–96.
20. Ambardekar AV, Fonarow GC, Hernandez AF,
Pan W, Yancy CW, Krantz MJ. Characteristics and in-hospital
outcomes for nonadherent patients with heart failure: Findings from
Get With the Guidelines-Heart Failure (GWTG-HF). Am Heart J
2009;158(4): 644–52.
21. Lainscak M, Cleland JG, Lenzen MJ, Nabb
S, Keber I, Follath F, et al. Recall of lifestyle advice in
patients recently hospitalised with heart failure: a EuroHeart
Failure Survey analysis. Eur J Heart Fail 2007;9 (11):
1095-1103.
22. Demonceau J, Ruppar T, Kristanto P,
Hughes DA, Fargher E, Karadas P, et al. Identification and
Assessment of Adherence Enhancing Interventions in Studies
Assessing Medication Adherence Through Electronically Compiled Drug
Dosing Histories: A Systematic Literature Review and Meta-Analysis.
Drugs 2013;73(6): 545–62.
23. Viswanathan M, Golin CE, Jones CD, Ashok
M, Blalock SJ, Wines RC, et al. Interventions to improve adherence
to selfadministered medications for chronic diseases in the United
States: a systematic review. Ann Intern Med 2012;157
(11):785–95.
24. Ponniah A, Anderson B, Shakib S, Doecke
CJ, Angley MJ. Pharmacists› role in the postdischarge
management of patients with heart failure: a literature review. J
Clin Pharm Ther 2007;32(4):343–52.
25. Fålun N, Instenes I, Norekvål TM.
Hjertesvikt krever spesialkompetanse. Sykepleien 2013;101 (13):
68-70
26. Lu L, Jackevicius C, de Leon N, Warner A,
Chang D, Mody F. Impact of a multidisiplinary heart failure
post-discharge management clinic on medication adherence. J Am Coll
Cardiol 2014;63(12_S)
27. Prasun MA. Heart failure patient
education. Heart Lung 2014;43(6): 485
28. Koelling TM, Johnson ML, Cody RJ,
Aaronson KD. Discharge education improves clinical outcomes in
patients with chronic heart failure. Circulation.
2005;111(2):179–85.
29. Rheuter LØ, Lysen C, Faxholm M, Salomon
L, Hendriksen C. Multi-dose drug dispensing is a challenge across
the primary-secondary care interface. Dan Med Bull 2011;58(12):
A4341.
0 Kommentarer