Mobilen vibrerte i lommen

Begrepet kommunikasjon får flere nye betydninger i dagens høyteknologiske samfunn. I tusenvis av år har mennesker utvekslet tanker og meninger ved å snakke sammen ansikt til ansikt. I dag kan vi gjøre det ved hjelp av teknologisk utstyr uten å være i det samme fysiske rom med dem vi snakker med. Det å ta frem mobilen, eller nettbrettet for å kommunisere med hverandre hører hverdagen til. Dette kaller jeg her for teknologisk kommunikasjon.

Nye egenskaper

Den teknologiske utvikling har muliggjort en kommunikasjon som utvilsomt har sine fordeler i det samfunnet vi lever i. Den skaper dynamikk, gir ofte hurtige svar og løsninger og for mange holder kjedsomheten borte fra hverdagen vår. Mennesker utvikler nye egenskaper i kontakt med teknologien og kommuniserer med hverandre på tvers av verdensdeler. Dette er en form for kommunikasjon som menneskeheten ikke har erfart tidligere.

De unge

De som benytter seg mest av teknologisk kommunikasjon er selvfølgelig de unge. Det sies at gjennomsnittsungdommen tar frem mobilen sin 150 ganger per døgn og bruker i snitt 7 timer og 38 minutter daglig på underholdende medier (Greenfield, 2010). Dette skjer kanskje ikke i så stor skala under studietiden, men at unge studenter ofte tar frem mobiltelefonene sine under forelesninger, i veiledningssituasjoner eller når de er i praksis, det er det stor enighet om blant kolleger og pedagoger jeg snakker med i alle fag. Sykepleiestudentene er her ikke noe unntak. Men kan det at mobilene ser ut til å ha blitt en forlengelse av kropp og hjerne anvendes konstruktivt inn i sykepleiefaget? Kan dette gi dem kunnskaper og ferdigheter som gjør de til bedre sykepleiere?

Brukes til fagets fordel

Vi kan ikke endre på det faktum at dagens ungdom (og også voksne) lever i en verden hvor den teknologiske kommunikasjonen utgjør en vesentlig dimensjon i vår måte «å være i verden» på. Den gir en intensitet, hurtighet, informasjonstilgang og en global kontaktflate som er viktig i en tid der det globale integreres mer og mer i det lokale. En viktig oppgave for oss som arbeider med sykepleiepedagogikk blir å integrere denne utviklingen på en god måte slik at fedigheter og kunnskap optimaliseres inn i faget vårt.

Apper

Mange teknologiske framskritt kan tas i bruk i utdannelsen, som for eksempel apper for medikamentregning eller quiz i anatomi og sykdomslære. Medisinsk personell generelt bruker helseapper i dag både som læringsverktøy, som oppslagsverk og ikke minst for å oversette til fremmedspråklige brukere, som ikke kan språket til det landet de befinner seg i (Dasari, 2011). Sykepleiestudenter i dag kan raskt beregne dråpehastigheten til infusjon, eller kommunisere med pasienter som ikke kan norsk, bare ved å ta fram mobilen. Mobilen kan brukes til å finne fram til aktuelle prosedyrer eller til å lage samarbeidsgrupper i forbindelse med praksis, eksamen eller lignende. 

Mister vi noe på veien?

Med andre ord har den digitale kommunikasjonsteknologien gitt oss mange nye muligheter når det gjelder objektive funksjoner og ferdigheter i helsevesenet. Det jeg lurer på er om vi «mister noe på veien» i denne raske hurtige utviklingen og hva det kan være? Det er ofte slik at økt innsats på ett område går på bekostning av et annet område.

Annen type nærhet

Våre studenter utvikler nye egenskaper i kontakt med teknologien og kommuniserer med hverandre på tvers av verdensdeler. Dette er en form for nærhet som menneskeheten aldri har opplevd tidligere. Jeg stiller spørsmål om disse kommunikasjonsegenskapene og denne typen nærhet utvikles på bekostning av en annen type nærhet i helsevesenet? Hvordan vil unge sykepleiestudenter opptre, når de sitter ved siden av pasienter som ligger for døden? Hvordan vil de tåle stillheten, sorgen, ensomheten, fortvilelsen og sårbarheten? Hva vil de gjøre hvis mobilen vibrerer i lommen, og kan den da gi dem noen svar og hjelp i slike situasjoner?

Dialog

Nærhet, omsorg, empati og kommunikasjon til syke mennesker som er i krise, kan ikke utøves «hurtig» og den kan ikke læres ved hjelp av moderne teknologi. Denne læringen må skje på den «gammeldagse måten» - ved hjelp av relasjonell kompetanse og dialog mellom levende mennesker. Den store pedagogiske utfordringen for oss som utdanningsinstitusjoner blir i tiden fremover å håndtere den «hurtige» teknologiske kommunikasjonen (som objektiv fenomen) og den «langsomme» mellommenneskelige kommunikasjonen (som et subjektivt og intersubjektivt fenomen) på en slik måte at den skaper balanse og helhet i sykepleiefaget. Hvordan skal vi klare det? Hva er det som bør prioriteres og legges vekt på for å oppnå balanse?

Utnytte teknologien

Den teknologiske kommunikasjonsevnen og ferdighetene til våre studenter er allerede til stede. De lærer raskt å ta i bruk medisinske apper eller nye programmer på PC-en. Vi trenger bare å utnytte teknologien og legge den til rette for læring av objektive ferdigheter og kunnskap. Personlig sentrering, relasjonelle- og dialogferdigheter er derimot fenomener knyttet til subjektet. De utvikler seg over tid og krever en vis grad av modning, refleksjon, riktige holdninger og etiske overveielser som utgjør det holistiske verdigrunnlaget i sykepleiefaget. 

Nyere forskning viser at unge mennesker er mindre sosiale, dårligere til å kommunisere med hverandre, dårligere til å være alene med seg selv og tåle stillhet og kjedsomhet.

Ansikt til ansikt

Greenfield (2010) argumenterer at hjernen påvirkes av ytre faktorer, og at ulike deler av hjernen styrer ulike egenskaper, ferdigheter og følelser. Hun hevder at det er åpenbart at når barn og ungdom bruker stadig mer tid på å kommunisere gjennom nettsamfunn som Facebook, Twitter og Bebo, og har sin viktigste læringskilde i ulike nettspill i tillegg til skolen, så betyr det noe for hva de lærer og hvilke ferdigheter de utvikler. Det å møte mennesker ansikt til ansikt, bygge personlige relasjoner uten cyberspace som en beskyttende avstandsfaktor, er avgjørende for utvikling av evne til sosial kontakt. Derfor stiller Greenfield spørsmål om hvordan barn og ungdom skal lære seg empati gjennom disse mediene?

Empatisk kommunikasjon må trenes

Professor Greenfield baserer sin forskning på undersøkelser i Storbritannia, men jeg tror at realitetene ikke er så forskjellige i Norge. Derfor vil vi stilles overfor den samme problematikken med dagens ungdom som blir våre studenter i fremtiden. Evnen til empatisk kommunikasjon og dialog bør vektlegges og trenes på i større grad enn noen gang før. Det betyr at sykepleieutdannelsene i Norge bør prioritere pedagogiske opplegg som setter fokus på utviklingen av subjektive og intersubjektive ferdigheter hos våre studenter i tiden fremover.

Referanser: Dasari, K. B., White, S. M., & Pateman, J. (2011). Survey of iPhone usage among anaesthetists in England. Anaesthesia, 66(7), 630–631.

Greenfield, S. (2010). Sosiale medier endrer barns hjerne,