En engel tar form

Blussende røde kinn og en svett panne. Kunne vært en arbeidskar i full sving med et storprosjekt. Eller Ola Nordmann etter en løpetur.Eller en sykepleierstudent i praksis.

Sistnevnte, en ung og lovende Florence Nightingale, med dunkende hjerte og en tilsynelatende medfødt trang til å vise omsorg og redde liv. Vel.

Som sykepleierstudent i min sjette og aller siste praksis, har jeg erfart et og annet som kan settes i atskillig stor kontrast til både Nightingale og historien om kallet og hvite engler. 

Da jeg i 2011 etter mye om og men bestemte meg for likevel å følge i min mors og tanters fotspor, hadde jeg skjønt liten aning om at jeg et lite år senere skulle ligge paddeflat på steingulvet på St. Olavs og gispe etter luft.

Historien er ærlig og naturligvis uten overdrivelser. Undertegnede fikk altså i 2011 overbevist seg selv om å velge et yrke man garantert ville få jobb i, et yrke med mange valgmuligheter og veier å gå etter endt grunnutdanning. Slik måtte det gå da advokatdrømmen gikk i dass.

Erfaringer fra sommerjobb på sykehjem hadde herdet meg en smule, og gjorde at første praksisperiode på Høgskolen i Sør-Trøndelag gikk som en drøm. Sånn noenlunde.

Lite visste den ferske studenten om hvor omfattende og komplekst sykepleiestudiet egentlig skulle vise seg å være. Evne til omsorg, nestekjærlighet og barmhjertighet er en god start, men ikke nok til å utøve god sykepleie i dagens samfunn.

Derimot skulle studenten snart få et innblikk i sykepleierens funksjoner som ikke bare dreier seg om behandling og lindring, men også helsefremming, undervisning, veiledning, organisering, ledelse, fagutvikling, kvalitetssikring og forskning. En lang liste med fine ord, som fikk gåsehuden og tvilen om å ha tatt det rette valget til å reise seg i takt med stemningen på første studieår.

Mange forelesninger, gruppearbeid og venninneskravlinger senere og tilbake til steingulvet på St. Olavs.

I min andre praksis skulle jeg altså få æren av å bli kjent med ortopedi og kirurgisk avdeling. På forhånd hadde jeg sett for meg grønne uniformer, pasienter haltende rundt på krykker eller med et manglende lem eller to. Et miljø jeg slett ikke kunne forestille meg selv å ta del av, redd for blod og illeluktende væsker som jeg er.

Allerede før lunsj på første dag fikk jeg tilbud om å overvære en CVK-innleggelse. Visste jeg hva det var? Vel. Ville jeg være med på det? Jo, klart jeg måtte si ja. Dårlig engasjement av en student å takke nei når to grønnkledde leger, en kjekkere enn den andre, kom med dette sjenerøse tilbudet.

Lent inn til pasientsenga stod jeg i drøye 45 minutter, stille som en østers. Så på at legene førte det tynne røret inn i en av pasientens hovedvener. Siden det var første dag og jeg i utgangspunktet var stiv av skrekk, kom jeg ikke på et eneste spørsmål eller kommentarer til disse herremennene, og inntok heller en nysgjerrig og undrende mine.

Det var ikke før de var ferdige og holdt på å pakke sammen, at jeg kjente meg en smule svimmel og uvel.

Mer husker jeg ikke før … «Hallo? Hallo?» Susende piping i ørene. Tunnelsyn. Ser to grønnkledde, klarer ikke svare. Intens smerte i rumpa. Hvor lenge jeg ligger slik? Tja. «Hallo?» «Jo. Eh. Altså, hei!» Jeg blir med ett meg selv. Den ene legen holder beina mine høyt mens den andre klapper meg på kinnet. Nesa full av snørr. Pasienten, en hyggelig og atskillig modigere dame enn meg selv, ligger i senga og vinker. «Typisk sykepleierstudenter ».sier legen og henter et glass saft til den ynkende kroken i gulvet. Pasienten fortsetter å vinke og smile. Ok.

Første dag i kirurgisk praksis: check! Klar til å redde verden? Neppe.

Nå skal det sies at ikke alle dager og uker i mine forhenværende praksisperioder har gått på ræva i like stor grad som overnevnte. Likevel, i medisinsk praksis mistet jeg til slutt tellingen på hvor mange ganger jeg (ufrivillig) tok en god gammeldags snublefot på veilederen min, en forholdsvis lav mammafigur som trolig pustet lettet ut da undertegnende takket farvel etter ti uker.

Nå hører det kanskje også til historien at ikke alle opplever hverdagen som sykepleierstudent like stressende og skremmende som andre. Kremt. Til mitt, og mange andre rødmende og pannesvettendes forsvar, er det lite man selv kan gjøre når hele det sympatiske nervesystemet er i sving.

Ser man en hvit frakk og man skjønner det er en lege, kan man banne på at en eventuell samtale ender med stamming og flakkende blikk. Og da tenker jeg ikke fra hvitfrakkens side.

På medisinrommet har jeg målt opp og trukket opp miksturer og sprutet den ene mer illeluktende og seige væsken enn den andre i alle himmelens retninger. Det eneste fristedet man finner på praksisplassen er selvfølgelig på do. Hvor mange ganger har jeg ikke gjemt meg unna på det glade hjørnet, ikke nødvendigvis med noe konkret ærend annet enn å riste litt på kroppen, skjære grimaser til meg selv i speilet og puste rolig inn og ut. 

I gruppepraksis får man plutselig en helt annen selvtillit enn når man stiller alene. Under administrasjon og ledelse så pasientene alltid 8 sykepleierstudenter vandrende rundt i blå kjortler og hvite bukser som en slags bande eller et kor, passe fornøyde med å være tredjeårsstudenter. Her var det ikke snakk om gjemsel på do, men derimot høy latter, trivelige lunsjer og vitser over en lav sko. Selvtilliten og mestringsfølelsen på vei opp.

I siste praksisperiode skulle den unge, (ikke fullt så) håpefulle prøve seg innenfor hjemmebasert omsorg. Full av erfaring og selvtillit som undertegnede nå begynner å få, skulle man tro dette gikk unna som reneste wienervalsen.

Men så var det kjøringen da. Jeg har kjørt utrolig mange mil jeg, kanskje flere enn deg, utabygdes som jeg bor. Likevel håndterte jeg ikke el-bil med automatgir like triumferende. «Du kjører i dag du, da », sa veileder og kastet nøkkelen rett i magen på meg. Ok, det kunne jeg vel saktens gjøre.

Ved første avsvinging tenker jeg selvfølgelig at jeg må gire ned litt, og kløtsjer umåtelig hardt på bremsen. Bom stans og forskrekkede hoder i dashbordet! Hylet fra både meg og veileder hørtes sikkert langt utafor den insektlignende el-bilen, og man kan takke høyere makter for at ingen buss eller større kjøretøy befant seg rett bak oss. Det gikk noen uker før jeg fikk det samme spørsmålet fra veileder igjen.

Om tre måneder er den ikke lenger fullt så usikre sykepleierstudenten ferdigutdannet og klar for arbeidslivet. Målene og fremmedordene som skremte vannet av meg på første studieår, er nå atskillig mer forståelige og er blitt en del av hverdagen. Erfaringene og de morsomme historiene er mange. Det man ikke lærer om seg selv underveis i sykepleierstudiet er ikke verdt å lære.

Man utfordres på alle tenkelige måter, og må håndtere nye situasjoner, nye mennesker og nye arbeidsmiljø på en tilsynelatende frisk og oppegående måte. Men det er jo dette som kjennetegner sykepleiere, er det ikke? Jeg har fått venner jeg er sikker på at jeg kommer til å ha hele livet, og samtidig møtt mennesker og medstudenter jeg derimot ikke kommer til å pleie jevnlig omgang med. Uvant blir det når man ikke lenger kan gjemme seg bak setningen «jeg er bare en sykepleierstudent jeg…».

Jeg kan innrømme at jeg er stolt av meg selv for å ha fullført en utdanning jeg har nølt mye på underveis, jeg er stolt av å kunne kalle meg en engel i hvitt og ikke minst er jeg er stolt av å skulle kalle meg selv sykepleier – veldig snart!

Rødmende, stammende, svettende og hikstende eller ei.