Minnenes landsby

Hogeweyk er et litt annerledes sykehjem. Et inngangsparti, ikke ulik en hotellresepsjon, leder inn til «landsbyen». På innsiden ser det ut som et alminnelig sentrumstorg. Ved torget ligger et teater. Store røde blokkbokstaver viser vei inn i teaterlobbyen, hvor to av hovedpersonene bak ideologien til de Hogeweyk venter. Kvalitets- og innovasjonssjef, Yvonne van Amerongen, og fasilitetssjef, Eloy van Hal.
De Hogeweyk har vært et sykehjem i 45 år, og en såkalt demenslandsby i fem av dem. Ideen kom fra to ansatte, Yvonne van Amerongen og Jannette Spiering, i 1992. Uventet opplevde de at mødrene deres døde. Begge var enige om at de i det minste var glad det skjedde fort, og at mødrene ikke endte opp på sykehjemmet der de jobbet. Et sted de aldri ønsket å ende opp selv. De begynte dermed å tenke på hvordan sykehjemmet burde være.
De ønsket å gi beboere med demens et så normalt liv som mulig. Et liv tilsvarende det livet de en gang hadde. De ønsket at demente fortsatt skulle kunne ta egne valg, ha daglige rutiner og omgås mennesker med liknende interesser, på tross av sykdommen. Sykehjemmet la ikke til rette for dette. 

Livsstil.
I nedre hjørne av landsbyen, som heter Groenhof, ligger et par overklassehjem avsides for seg selv. Beboerne her er av det mer introverte slaget. I den ene av stuene står flere små sittegrupper av herskapelige stoler i jordfarger. Veggene har en enkel stripet tapet. Et stort spisebord i mørkt tre er plassert i sentrum av rommet, med en stor lysekrone kransende over. Kjøkkenkroken er liten og enkel, og brukes kun av de ansatte, som i dette hjemmet fungerer mer som tjenere. Beboerne er i dag ute og spiser lunsj i restauranten

Normalt
Det er 152 beboere ved de Hogeweyk, alle med alvorlig demens. For denne gruppen mennesker er det vanskelig å tilby et normalt liv. Likevel er det nettopp et normalt liv som er viktig for mennesker med demens. Det er viktig for dem å forstå hvor de er, og hva som skjer. De trenger trygge og velkjente omgivelser.
Van Amerongen er opptatt av å bevare verdigheten og livskvaliteten til de med demens. Hun understreker derfor hvor viktig det er å leve i et normalt hjem. 
– Det kan være vanskelig for profesjonelle å vite hva som er vanlig for de demente. I samarbeid med forskere har vi kommet frem til typiske nederlandske livsstiler. Disse ligger til grunn for ulike hushold beboerne her er delt inn i. 
For van Amerongen og resten av teamet er det viktig at de demente opplever at det er deres hjem. At de har et kjøkken hvor mat lages, og at de tar del i daglige rutiner. 

Gjenkjennelig
En viktig del av konseptet er at beboerne er plassert i små grupper, eller hushold. Det er til sammen 23 hushold i landsbyen, med seks-syv beboere i hver. Det gjenspeiler kulturen i Nederland, hvor det ikke er vanlig med store hushold. I tillegg er det lettere å holde oversikt i en liten gruppe. 
Hvem som blir plassert sammen er avgjørende. Alle har ulike liv og tanker om livsstil. Alle har ulike ideologier. Beboerne deles derfor ikke inn i grupper etter stadiet av demens, slik det ofte gjøres ved sykehjem. For å øke mulighetene til å skape vennskap og et godt liv sammen, er det viktig at de som bor sammen deler samme tanker om livet. Van Hal forteller at de har eliminert bråk ved å dele beboerne inn i livsstil fremfor sykdom. Det blir mindre irritasjon når gruppene er små, og likesinnede deler hjem. De har også redusert medisinbehovet. 
Hvert hushold reflekterer livsstilen til menneskene som bor der. Derfor må ansatte ved de Hogeweyk hele tiden bevisst tenke på valg av møbler, mat og musikk. Det bidrar til følelsen av et hjem. Det gjelder ikke bare i de enkelte husholdene, men også alle uteområder. Beboerne har en felles livsstil i hjemmet, men tar egne valg ute i landsbyen.

Minisamfunn 
Nedover en av de mange gatene kommer en eldre mann, geleidet av en frivillig eller assistent, med en handlevogn matvarer han nettopp har anskaffet i butikken. 
– Hei, hei, hilser han og smiler.
En hovedgate, Boulevard, og små gatekanaler med gateskilt geleider oss gjennom landsbyen. I hovedgaten finner vi et eventbyrå, frisørsalong, fysioterapeut og sykehjemmets legekontor. Det er også flere parker på området. Alle med ulik atmosfære, slik at beboerne får oppleve forskjellige ting når de er ute og går.

Individualitet
Et eget eventbyrå tilbyr medlemskap til ulike klubber beboerne i de Hogeweyk kan være medlem av. Det er i alt 35 klubber å velge mellom, alt fra bingo og musikklubber til blomsterstell og dans. De har også et lite bibliotek, hvor beboerne kan låne bøker, filmer og musikk. 
– Alle beboere får et gratis medlemskap. Dette er en forlengelse av det nederlandske systemet som sier at sykehjemmene skal tilby 30 minutter med aktivitet i uka til sine beboere, forteller van Hal.
Ledelsen i de Hogeweyk synes dette er for lite, og har derfor valgt å tilby sine beboere muligheten til å både velge en tilpasset aktivitet ut ifra egne interesser, og muligheten til flere medlemskap. Utover det første medlemskapet må beboeren selv betale. 
– Det er viktig at det ikke er sykepleieren som velger aktivitet for beboeren. Det er grunnleggende for ideologien å la beboeren i størst mulig grad ta individuelle valg. Eventbyrået veileder beboeren i samarbeid med pårørende til en klubb som møter deres ønsker. 

Sosialt
Tre innganger med skyvedører leder inn til en passasje som rommer en restaurant, en kafé, dagligvarebutikken, samt et aktivitetsrom. Det store åpne rommet har tre små sittegrupper, og dufter av nybakte smørkaker. Dette er hjertet av det sosiale miljøet i de Hogeweyk.
Aktivitetsrommet ligger i et åpent avlukke med turkismalte møbler. I hyllene står kopper, tallerkener og små mintgrønne tekanner på utstilling. Klassiske trefigurer av nederlandske ender er plassert rundt om i rommet. Et stort spisebord tar opp det meste av plassen. Her kan beboerne bake kaker sammen med sykepleieassistentene som jobber her. Midt på bordet ligger en åpen ringperm. Beboerne som fremdeles har godt nok syn, kan lese opp ingredienser for de ansatte. På den måten opplever de ikke bare gleden av å produsere, men også gleden av å delta. 
Rett ovenfor aktivitetsrommet ligger dagligvarebutikken. Her kan man kjøpe alt fra pålegg og hermetikk til grønnsaker og juice. Man kan også kjøpe stekepanner, skrivesaker og plaster. 
Butikken gir beboerne muligheten til å spørre seg selv hva de skal ha til middag, lage handleliste og skaffe varene som mangler. De får seg en luftetur, og ikke minst får de sosialisert. Det er en hverdagslig aktivitet de er vant til fra tidligere.

Personlig
Hvert hushold har felles stue, kjøkken og vaskerom. Van Hal og teamet synes det var viktig å prioritere en stor fellesstue. Vanlige oppholdsrom i nederlandske sykehjem er på rundt 45 kvadratmeter, mens disse er nesten dobbelt så store. Beboerne deler også to bad i hvert hushold. Soverommene er rundt 17 kvadratmeter. På soveromsdøren henger bilde og navn på beboeren som bor der.
Langs de små gatene får man små glimt av beboernes personlighet og tidligere liv. I soveromsvinduene har noen stilt opp flere personlige eiendeler de hadde med seg da de flyttet inn. Et av vinduene i det urbane husholdet er fylt til randen av dukker, bilderammer, og andre pyntesaker. Et herresoverom, i det tradisjonelle husholdet ved siden av, inneholder kun de møbler som stod der da han flyttet inn. En seng, en vask og et klesskap.

 
Åpent
Hovedinngangen er åpen for alle, bortsett fra beboerne selv. Sykepleiere i resepsjonen passer på at de ikke forviller seg ut på gaten utenfor. Beboerne kan likevel gå fritt som de vil inne på området. 15 mål stor er minilandsbyen. Van Hal liker imidlertid ikke at ytterdøren er stengt for beboerne.
– Det strider mot ideologien til de Hogeweyk, men av sikkerhetsmessige grunner får ikke beboerne forlate området på egen hånd. Beboerne ser uansett stort sett ut til å være uanfektet av dette. De tar seg en rusletur nedover gatene. Når været er pent, kan de sitte og ta en prat med andre ved en av de mange sittegruppene. De kan ta seg en tur til kafeen, eller handle i butikken, forteller han. 
Bortsett fra en stengt ytterdør håper van Hal at det ikke finnes andre tegn som viser at de Hogeweyk er et sykehjem. Han bruker begrepene backstage og frontstage. 
– Backstage er området et sykehjem. Frontstage er det en normal hverdag for beboerne. 
Også butikken, kafeen og restauranten er åpen for alle ansatte, gjester og utenforstående. På den måten får beboerne møte nye mennesker, og de får nye impulser.
 
Husholdsteam
Hvert hushold har et fast team av helsepersonell på fem personer. Det er viktig at beboerne ser kjente fjes hver dag. De fem jobber stort sett alene på skiftet. Van Hal forteller at dette kan være en utfordring. Det er lite samarbeid med andre sykepleiere. Men det er alltid en sykepleier på området som kan assistere når det trengs. 
En del av jobben for sykepleierne er å lære om den livsstilen husholdet lever i. For eksempel må sykepleierne som holder til i det indonesiske husholdet lære seg indonesiske tradisjoner og matlaging. Det er viktig at beboerne føler de styrer sitt eget liv, til en viss grad. Derfor bruker ikke sykepleiere uniform i de Hogeweyk. Beboeren opplever dem mer som naboer og hjelpere, eller tjenere i overklassehusholdet.
Van Hal påpeker at jobben ikke er for alle. Men de som jobber som sykepleiere ved de Hogeweyk opplever ofte større nærhet til sine pasienter. De opplever mindre stress enn sykepleiere ved mange andre sykehjem, og kan lettere følge opp hver beboer. Van Hal understreker at det er avgjørende at de ansatte er engasjert når de jobber med en alternativ visjon.

Frivillige
Mye av arbeidskraften i de Hogeweyk kommer fra frivillige. Per dags dato er det 120 frivillige som jobber her. De Hogeweyk søker hele tiden frivillige, men det er ikke alltid like lett å finne rett person. Først og fremst må de ha grunnleggende kunnskap om eldre og demente. 
Alle som starter ved de Hogeweyk gjennomgår et introduksjonskurs. Her blir visjonen og de seks søyler presentert, de får opplæring i demens og ikke minst de ulike livsstilene. 
Mange frivillige er selv oppe i årene, og det er ikke alltid like lett å se ved første øyekast hvem som er hvem når man besøker gatene i de Hogeweyk. 

Livet ut
De som bor ved de Hogeweyk de siste årene av livet, dør her også. De ansatte skal og kan håndtere de fleste situasjoner, og de demente trenger sjelden å forlate landsbyen. 
– Blir de i verste fall sendt på sykehus, prøver vi å få dem så raskt som mulig tilbake til de Hogeweyk, forteller van Amerongen.
Det er ansatt én lege ved de Hogeweyk. Han er spesialist på demente og sykehjem. Det er også ansatt fem «nurse practioners». Disse har den høyeste utdanningen innen sykepleie, samt ekstra kurs, og kan mye av det leger kan. De er trent til å ta vare på demente. 

Inspirerer
Ledelsen i de Hogeweyk har samarbeidet mye med forskere. De har funnet ut at mye av arbeidet de Hogeweyk gjør for demente har gitt positive resultater. Særlig gjelder dette hvordan de tilbyr et sosialt liv. 
Det er dette som er unikt for de Hogeweyk, og som har vært til inspirasjon for helsevesenet utover i Europa. Gjennom hele året får van Amerongen og van Hal besøk av grupper fra sykehjem og organisasjoner. Bare i år har de hatt 118 ulike grupper innom. De håper både besøkende og de Hogeweyk kan lære av hverandre for å fortsette å bedre livskvaliteten til demente. •