Jeg har en drøm...

Jeg har av og til den gleden av å få reise ut og besøke våre søsterorganisasjoner. Et land jeg gjerne besøker for å få inspirasjon, er England. England er nemlig ett av de landene som har fått på plass det de kaller «Chief Nursing Officer», eller nasjonal sjefsykepleier oversatt til norsk.

Hvorfor er det viktig med en nasjonal enhet av sykepleiertjenesten? Jeg henviser til den engelske nasjonale sjefsykepleieren Christine Beasley, som begrunner det på denne måten: «Sykepleie har endret seg radikalt med hensyn til roller og ansvar. Samfunnet har også endret seg; sykepleiere møter pasienter som oftere har behov for høyere nivå av kunnskap, omsorg og støtte.»
I England har en stilling som leder for nasjonal sykepleietjeneste bidratt til større forankring og forståelse for sykepleiernes bidrag i helsetjenesten blant sentrale beslutningstakere. Det ville ikke være dumt om politikere også her hjemme hadde fått en slik kunnskap og erkjennelse.

Her i landet arbeides det med oppfølgingen av samhandlingsreformen gjennom Ny helse- og omsorgslov med to tilhørende lover – Folkehelseloven og Helse- og omsorgsloven. Samhandlingsreformens røde tråd er at flere oppgaver skal overføres fra sykehusene til kommunene. Det betyr at kommunene ikke lenger kun har ansvaret for de sykeste eldre, men etter hvert også vil måtte ta hånd om deg og meg når spesialisthelsetjenesten ikke lenger ser at vi er deres ansvar. Da blir det viktig for kommunene å ha kompetansen i «eget hus».

Sykepleiere har en strategisk viktig posisjon gjennom å ha et kontinuerlig observasjons-, koordinerings- og oppfølgingsansvar for pasientene – hele døgnet, alle dager i året. Og vi er den største fagprofesjonen i helsetjenesten. Nettopp derfor er det viktig med overordnede, nasjonale standarder og mål på hvordan sykepleiefaget skal utøves og utvikle seg til pasientens beste. En nasjonal enhet skal først og fremst ha kontroll på faget nasjonalt, og utvikle retningslinjer for faget, kompetanseplaner og rekrutteringsplaner for sektoren. For myndighetene ville en slik enhet være en stor fordel i arbeidet med å oppfylle de politiske målene.

Sykepleierforbundet har ved flere anledninger uttalt at regjeringen er avhengig av et godt samarbeid med sykepleierne dersom den skal klare å gjennomføre sine reformer og ambisjoner. Vårt mål er å bidra til å skape en enda mer kompetent helseledelse som samarbeider tett med myndigheter og tilsyn, så vel som med profesjons- og arbeidstakerorganisasjoner. Jeg håper virkelig ikke myndighetene i sin angst for å snakke om sykepleie, vedtar det som nå ligger i de nye lovene; profesjonsnøytralitet.

Mens andre land satser på sykepleiere og innser betydningen av profesjonstilhørighet for å klare å jobbe i team og sektorovergripende, er altså den sittende regjeringen villig til å utvanne profesjonene i norsk helsevesen, med unntak av legene. De ser ikke det andre lands politikere ser, at ethvert helsesystem har behov for sykepleiere som intellektuelt og emosjonelt er i stand til å kombinere kliniske ferdigheter med en dyp forståelse og evne til omsorg. Igjen kan jeg sitere Beasly: «Nursing may not always be easy to describe but patients know when they get good nursing, and when they do not.»