Rekruttering, (u)kultur og likestilling

Det er mange eksempler på at "menn i sykepleien" er et marginalt tema, fordi menn representerer en minoritet i sykepleien. Det mest interessante er hvorfor det er slik og på hvilke måter ulike årsaker påvirker menns rekruttering.

For en tid siden var det et stort oppslag i Aftenposten om en kvinnelig seiler som ønsket å stable på beina en ren jentebåt. Ofte er det slik, stod det i artikkelen, at menn tok lederrollen (kaptein/styrmann(!) om bord. I et tv-program forleden skulle deltagere tippe yrker til rett person. Få tippet rett når en kranfører var en ung jente. De fleste lot seg overbevise etter å ha sett henne i aksjon. Dette er to eksempler på fordommer og forventninger til hva vi som menn og kvinner kan være.

Forekomsten av menn

Om vi sier at yrker er en bekreftelse på hvem vi er som person og ønsker å fremstå som, er vi på sporet av å forstå "forekomsten av menn" på tradisjonelle kvinneområder. Omvendt er det muligens litt annerledes. Det er trolig mer politisk korrekt å utfordre tradisjonelle mannsdomener, enn motsatt. Menn har representert makt og innflytelse og i stor grad lagt premissene for beslutninger. Kvinners arenaer har tradisjonelt vært betraktet som mindre viktige. Disse har kvinnene fått ha i fred og på en måte har denne "arbeidsdelingen" blitt respektert. En lang likestillingskamp har vist at det er gode grunner til å problematisere at kjønn innebærer eksklusive ferdigheter som ikke kan erstattes av det annet kjønn, eller ha begrensninger på muligheter for livsutfoldelse. Likestillingsarbeidet er fortsatt viktig, fordi strategier for å omgå "det politisk korrekte" skapes under et skinn av hva som oppfattes som "rimelig". Det finnes gode eksempler på dette: Da en stilling ble lyst ledig i et firma, ble stillingens innhold omdefinert, fordi en kvinne overtok stillingen, med det samme jobbinnholdet som tidligere, men med lavere lønn og formelt ansvar.

Menn i ingenmannsland

"Menn i ingenmannsland" (en bok skrevet av Runar Bakken) kom ut for noen år siden. Kan menns manglende tiltrekning til sykepleien forklares med at dette feltet oppfattes å være noe for kvinner (og ikke for menn)? Og hva kan være et godt eksempel på aktuelle diskusjoner, der de grunnleggende spørsmålene omgås?

Denne diskusjonen synes å likne på diskusjonen om innvandringspolitikken. Et pragmatisk perspektiv er å si at Norge ikke er i stand til å hjelpe alle som ønsker å komme hit. Men en kan også spørre; hvem som har legitim rett til våre velferdsgoder. Eller hvem har rett til å leve her? Det er stilt på en måte som politikere sjelden gjør, men kanskje på filosofisk institutt? Jeg tror det er tilsvarende spørsmål knyttet til menns legitime tilstedeværelse i sykepleien.

Er det legitime begrunnelser for menns deltagelse i sykepleien? Sykepleien er for menn en problematisk arena for bekreftelse, om en skal trekke inn kjønn som en betydningsfull variabel. Det må en gjøre fordi sykepleien bryter med tradisjonelle forventninger til hva menn bør gjøre. Dette synliggjøres i diskusjonen om stillingsbetegnelser innen sykepleien. Sykepleien har et mangfold av tradisjonelle kvinnelige uttrykksmåter (kultur). Omsorg for barn og fødekvinner er i ekstrem variant et utrykk for klassiske kvinneoppgaver. Men, det er like fullt tankevekkende at mannlige gynekologer oppfattes på en helt annen måte.

Helsesøster og formann

Det er ikke et stort engasjement i sykepleien for å endre navnene på helsesøster og jordmor, muligens fordi mange synes dette er noe ganske annet enn å endre ord som "formann" til "leder". Trolig er forventningen til yrket i for stor grad knyttet til forventninger til hva "kjønn gjør". Menn kan delta, gjerne som et fargerikt innslag eller som maskot, mer enn at det er "naturlig". Dette behøves ikke utrykkes høyt, det kan være debatten går over av seg selv. Hvorvidt likestillingen bør innta fødestuen, oppfattes ikke som et spørsmål om rettferdighet, men om hva som oppfattes som naturlig.

Ingen ønsker å kjempe saken om dette er en rett fortolkning av de normer og verdier som regulerer engasjementet for innføring av kjønnsnøytrale betegnelser for "jordmor" og "helsesøster".  Dette anses ikke å være et spørsmål om rettferdighet. Trolig vinner vi ikke heller noe faglig på å innføre menns verdier. Og de menn som har "forvillet" seg over grensene til "ingen menns land" tåler det godt. De har gode grunner for sine valg og er trolig ikke på samme måten som menn flest(!) motivert av en tradisjonell bekreftelse for sitt yrkesvalg.

Om spørsmål om rekruttering til sykepleien er et spørsmål om rettferdig fordeling av tilgangen til goder, er et spørsmål en må stille. Hvilke goder eller verdier er det hvem som går glipp av?

Det er likevel et spørsmål om rettferdighet i dette spørsmål om hva som kan være et naturlig yrkesvalg. Det er til ettertanke den tausheten eller manglende interesse som kan spores om disse tema. I forbindelse med lanseringen av boken "Modermordet" (også av Runar Bakken), var det interessant å følge mine kvinnelige kollegers argumentasjon hvorvidt det kunne være en parallell til den utelukkelse og mistenkeliggjøring kvinner har erfart, da de inntok menns tradisjonelle områder. Det var som om det ikke kunne tenkes at kvinner også beskytter sine revir og kan ha en implisitt forståelse av hvordan menns erfaringer i en kvinneverden skal forstås. Mulig jeg derfor er litt resignert etter å ha erfart den manglende entusiasme over innsikt som tilsvarer mine kvinnelige kollegers erfaringer?

Gå stille i dørene

En løsning for menn er å gå stille i dørene, gjøre en så god jobb som mulig, men være forsiktig med å si at menn i sykepleien gjør en positiv forskjell for sykepleiens del. I mange sammenhenger ønskes blandet miljø, men i sykepleien uttrykkes det ikke så klart. Det er enklere å si at det er viktig å ha menn og kvinner som leger, av hensyn til pasientene. Jeg tror det finnes en tilsvarende faglig begrunnelse for å ha menn i sykepleien. Her er det faglig en lang veg å gå. Ikke før vi har gjort denne jobben, vil det monne å få flere menn til yrket.

Eksemplet med den kvinnelige seileren kan være en modell for dette holdningsarbeidet. Hvor "rart" det er å tenke at (bare) kvinner kan mestre en stor seilbåt alene uten menn om bord? Det kan være viktig at kvinner alene får erfaring på mestring, slik at andre ikke naturlig overtar og tar roller som ligger der som en forventning, trolig fra både menn og kvinner. Den optimale utfordringen er å la en kvinne være skipper om bord med et blandet mannskap, for å utfordre våre forestillinger om hva vi kan være - som kjønn. Dele erfaringen av hva rollebytter innebærer for hvordan oppgavene løses ulikt og komplementært, både på tross av og på grunn av kjønn.

Vi beveger oss ofte på "kjønnede" arenaer - menn i sykepleien i ekstrem forstand. Det må mange "seilturer" til før forventningen til sykepleien gjør noe dramatisk med menns rekruttering yrket.