Helsevesenets håndverkere

Gunhild Rolandsen og Ruth Lindgaard langer i innspillet «Ambulansetjeneste under press» publisert på sykepleien.no 11. mars ut mot kompetansen til norsk ambulansepersonell og forsøker å rake glørne ut av asken etter en debatt som mange anser som avsluttet.

De to sykepleierne klager sin nød over at det ikke er deres yrkesgruppe som bemanner landets ambulanser. Samtidig stiller de seg mildt sagt kritiske til dagens grunnutdanning i ambulansefag og kaller paramedicstudiet på høgskole for minimalt.

Det pekes på utviklingen av ambulansetjenesten og hvor store krav som etter hvert stilles til personellet. Krav som kun sykepleiere kan innfri, skal vi tro forfatterne. Faktum er at vi i ambulansetjenesten stort sett driver med det samme som for ti år siden. Mye er selvsagt under utvikling. Men at målet skal være et «sykehus på hjul» vil vel de fleste helsearbeidere forstå at er en i overkant tabloid fremstilling.

Samtidig hevdes det at samhandlingsreformen vil kreve høyere kompetanse i ambulansetjenesten. Vi som trodde at kommunene nå skulle bli bedre i stand til å ivareta syke pasienter slik at de slapp nettopp ambulanseutrykninger og sykehusinnleggelse, tok åpenbart feil.

Faktum er at den norske ambulansetjenesten egentlig fungerer temmelig godt. Få avviksmeldinger som gjelder pasientbehandling, lite klagesaker, nærmest ingen tilsynssaker. Og stor vilje til utvikling av eget fag og utdanning. Har vi behov for bistand, ja så får vi det. Både fra anestesileger, legevaktsleger, spesialsykepleiere og andre yrkesgrupper. Her jobber ambulansearbeidere, paramedics og sykepleiere med ambulansefagbrev side om side. Personlig egnethet og erfaring er langt viktigere i dette faget enn å skule til hva slags diplomer og vitnemål den enkelte måtte ha på veggen hjemme.  

Rolandsen og Lindgaard viser til den svenske modellen der kravet til bemanning i ambulanse er minst en sykepleier. Dette synes de høres svært så fornuftig ut til tross for at størstedelen av Europa – altså med unntak av svenskene - velger å se på ambulansetjeneste som en egen profesjon med utdanning tilrettelagt deretter.

De forslår sågar at ambulanser bør bemannes av sykepleiere med spesialisering i intensiv- eller anestesisykepleie. Hvem skal så erstatte disse allerede etterspurte yrkesgruppene i sykehusene? Og er det ikke et meningsløst spill av god spesialistkompetanse å sette en intensivsykepleier til å bemanne en perifer ambulanse med et snitt på knapt et oppdrag i døgnet?

Dagens paramedicutdanning, som artikkelforfatterne kaller minimal, er (medregnet påbygningsstudie) på 90 studiepoeng. Altså halvparten av dagens bachelorutdanning i sykepleie. Studentene er erfarne ambulansearbeidere med fagbrev og autorisasjon i bunnen. Foreleserne på studiet består av meget erfarne overleger og professorer som virkelig ser verdien i å tilføre ambulansepersonellet så høy kunnskap som overhode mulig, både i de akuttmedisinske fagene så vel som etikk og kommunikasjon, helserett og farmakologi.

Ser man nærmere på studieplanen for sykepleiere inneholder disse fint lite som omhandler akuttmedisin. Og hva gjelder de operative funksjonene, som er en vesentlig del av jobben, er den helt blank. Ved Høgskolen i Hedmark velger man for øvrig å la hjelpekorpsmedlemmer undervise studentene i hjerte-lungeredning og basal førstehjelp. Så lite viktig anser man altså dette for å være i sykepleierutdanningen at man lar amatører uten fnugg av formell utdanning stå for opplæringen. 

Samtidig benytter forfatterne anledningen til å klage sin nød over at sykepleiere som jobber vikarvakter i ambulansetjenesten får lønn som ufaglærte. Men målt ut fra fokuset dagens sykepleierutdanning har på prehospitalt arbeid er det i utgangspunktet nettopp det de er; ufaglærte i ambulansetjeneste – uansett antall studiepoeng.

At det første kullet med bachelorstudenter i prehospitalt arbeid (paramedic) etter planen starter opp på Høgskolen i Oslo i år synes å ha gått Rolandsen og Lindgaard hus forbi. Men det kan kanskje bidra til at bålet endelig slokkes.