Sykepleieforskning – mer enn forskningskompetanse

 Dette hadde sammenheng med etableringen av sykepleievitenskap på universitetene. Påfølgende utvikling med kompetansekrav for ansatte i sykepleierutdanningen, samt kravet om kunnskapsbasert praksis, har resultert i et stadig større press for å øke antallet med master-, og doktorgradskompetanse. Både utdanning av master- og doktorgradskandidater har skjedd innen små fagmiljøer som samtidig med å utdanne studenter selv skulle bygge opp egen kompetanse og forskningsaktivitet.

Dette stadig økende krav om kompetanse har satt sykepleieforskningen under press. Et press om forskningskvantitet som er med på å sette forskningskvaliteten i fare. Forskning må skje utover det som omhandler formell kompetanseheving. Forskning er et kvalitetshåndverk som krever mer enn en avlagt grad.

Forskning må bygge opp kumulativ kunnskap innen faget. Dette krever tid (gjerne opp til ti år), deltagelse i et forskernettverk (helst med de beste i verden), forutsigbar finansiering (basert på eksterne midler) og rekruttering av gode forskere (de unge lovende talentene).

Disse betingelsene danner grunnlag for kvalitativ god forskning. Som forsker krever dette et møysommelig arbeid. Tiden er overmoden for sykepleieforskningen til å bli mer opptatt av betingelser for kvalitativ god forskning enn antall personer med forskningskompetanse. Selvsagt er det viktig for fagets utvikling å utdanne personer med forskningskompetanse. Men dette må ikke skje på bekostning av å bli ledende innen eget forskningsfelt.

Faget har behov for fyrtårn som driver framragende forskning med betydning for folks helseog livskvalitet. Slike miljøer må være med på å synliggjøre sykepleieforskningens betydning, den må gi resultater - og være nyttig. Vi må tilstrebe sykepleieforskning av ypperste klasse. Dette krever en strategi som omhandler mer enn å øke antall kandidater med forskningskompetanse. Tiden er nå inne til å satse på de beste og gi disse gode betingelser for å drive faget framover.