Papirløs helse

Hva er et helsevesens viktigste ressurs? Hva er det sykepleieren, legen eller helsefagarbeideren overhodet ikke kan klare seg uten for å gjøre jobben sin? – Penger? De trengs. – Kompetanse? Utvilsomt. Men ingenting av dette er til særlig nytte hvis det som mangler er pasientenes tillit.

Omstridt klinikk

For snart to år siden åpnet Kirkens Bymisjon og Røde Kors Norges første helseklinikk for mennesker uten lovlig opphold. Den ligger på diskret adresse sentralt i Oslo, og har åpent to dager i uka. Det var stor og bred politisk motstand mot dette tiltaket før det ble åpnet. Politikere advarte mot det. Det ble reist tvil om lovligheten. Libe Rieber-Mohn erklærte det for «uønsket». Erna Solberg uttalte at selv om frivillige organisasjoner nok hadde lov til å gjøre noe slikt, «måtte politiet likevel få lov til å utføre sitt arbeid.» En stortingsrepresentant fra Fremskrittspartiet viste vel størst kombinasjon av motstand og kunnskapsmangel ved å argumentere med at dette ville være «som å gi helsehjelp til kriminelle». Fremskrittspartiet har da også foreslått å forby slike helsetjenester ved lov. Muligens står også helsetjenesten i fengslene i fare?

Frivillig helsearbeid

Men senteret åpnet, med en bred allianse av organisasjoner og aktører på helse- og flyktningfeltet i ryggen. En beskjeden stab på i overkant av to faste stillinger får profesjonell hjelp av bortimot 100 frivillige, de aller fleste helsearbeidere. Det er inngått samarbeidsavtaler med blant annet Diakonhjemmet sykehus, et psykiatrisk senter, laboratorier, psykologer og tannleger. Fram til 1. august 2011 har senteret betjent 720 pasienter i bortimot 2000 konsultasjoner. Pasientene har oppgitt 60 forskjellige nasjonaliteter. 35 prosent av dem er kvinner. 20 prosent av konsultasjonene gjelder mental helse.

Behovet for disse tjenestene er det med andre ord ingen tvil om. Vi har økt kapasiteten, og ser at vi kommer til å måtte gjøre det igjen. Og dette er jo bare i Oslo. Mennesker uten lovlig opphold finnes i hele landet, selv om de er flest i de store byene. 

Profesjonsetikk

SSB anslår at det kan være rundt 18.000 mennesker uten lovlig opphold i Norge. Tallet er usikkert. Men Kirkens Bymisjon og Røde Kors mener i likhet med mange andre at det norske helsetilbudet til denne gruppa er for dårlig. Myndighetene har plikt til å gi et bedre tilbud, både i henhold til norsk lov og internasjonale konvensjoner. Det må også innebære finansieringsordninger som i dag ikke finnes.

Heldigvis får denne gruppa også hjelp av det ordinære offentlige helsevesenet. Det er mitt bestemte inntrykk at norsk helsepersonell jevnt over har en sterk profesjonsetikk, og derfor vet at det ikke bare er slik at det er lov å hjelpe mennesker som ikke har alle sine papirer i orden, men at det er en plikt. Helsepersonell er gjennom sine etiske retningslinjer forpliktet på pasientens beste. Taushetsplikten gjelder selvsagt også her. Det som er ulovlig, er å nekte å gi øyeblikkelig eller nødvendig helsehjelp til en trengende pasient, eller å angi en pasient til myndighetene.  

Tør ikke komme

Likevel er det altså grunn til å tro at mange ikke får den hjelpen de trenger. Blant disse er det helt sikkert også barn. Grunnen til dette, handler til syvende og sist ikke om selve hjelpen eller tilbudet som gis. For her gjelder det samme som innen rusomsorgen for de mest utsatte: At hjelp egentlig ikke er gitt, før hjelpen er mottatt. Og da er vi ved kjernen: Mennesker kan ikke få adekvat helsehjelp dersom de ikke tør komme.

Derfor er det så alvorlig når politikere i og utenfor myndighetsposisjoner sprer tvil om hvorvidt det er trygt for dem å oppsøke helsehjelp. Uten unntak har den politiske motstanden mot et helsesenter for papirløse migranter vært asylpolitisk begrunnet. Men asylpolitikken må holdes langt unna folks rett til helsehjelp. Det vet enhver som kjenner seg forpliktet på den medisinske etikk. Ingen skal trenge å fortjene å få dekket grunnleggende helsebehov.

Gjensidig tillit

Derfor kan det være klokt at det finnes spesielle tiltak for denne gruppa som ikke driftes direkte av det offentlige, men av ideelle organisasjoner som Røde Kors og Kirkens Bymisjon. Det er et spørsmål om gjensidig tillit. Men det er like fullt et offentlig ansvar å se til at slik hjelp ikke bare tilbys, men når fram til pasienten. Da må pasientens rett til full konfidensialitet sikres. Da må rettigheter følges opp med bevilgninger. Og helsepersonell må kjenne seg trygge på at de ikke presses inn i en asylpolitisk agenda.