Pasienters opplevelse av velvære i sykehus

Utvalg og oversettelse ved Liv Merete Reinar

Illustrasjonsfoto: Colourbox .com 

Design: Kvalitativ studie som brukte «grounded theory» metode.

Setting: Sykehus i Perth, Australia Deltakere: 56 pasienter > 18 år (median 54 til 64, 59 prosent kvinner) som var innlagt i sykehus uansett grunn og som kunne snakke engelsk.   

Metode  

Data ble innhentet ved hjelp av 78 timer med observasjoner og semistrukturerte intervjuer med pasienter. Intervjuene ble tatt opp på bånd og transkribert. Data ble analysert tematisk ved hjelp av konstant sammenlignende metode («the constant comparative method»).   

Hovedfunn  

Pasientene identifiserte tre faktorer ved sykehusmiljøet som påvirket deres følelse av personlig kontroll og velvære. 1) Nivå av sikkerhet. Pasienters følelse av personlig kontroll økte når det var noen tilgjengelig som kunne hjelpe dem med det de ikke kunne gjøre selv; de følte seg utrygge og uvel når de ikke fikk slik hjelp. Én pasient beskrev redsel for å bli skadet og at han følte seg utrygg da han ikke fikk hjelp til å fikse en ødelagt seng. Noen pasienter økte trygghetsfølelsen ved aktivt å be om hjelp fra andre, som sykepleiere og familiemedlemmer. 2) Kunnskapsnivå. Pasienter opplevde utrygghet når de var usikre på hva de skulle gjøre på sykehuset, selv om tidligere erfaring fra sykehus og sykdom, eller tilgjengelig informasjon, førte til økt følelse av personlig kontroll og følelsesmessig velvære. Pasienter innhentet også informasjon selv hvis det var mulig (for eksempel fra andre personer, bøker, internett). 3) Nivå av personlig verdi. Pasienter følte at deres personlige kontroll og verdi ble redusert og de opplevde tap av verdighet når de var avhengige av andre. Flere pasienter beskrev hvordan de mistet selvstendighet på sykehus: «Du kan ikke komme ut ... du kan ikke gå ut og sitte i solen, du kan ikke drikke ditt eget vann og du kan ikke spise din egen mat». De følte at de kunne gjøre mer hjemme hos seg selv og at dette hemmet prosessen med å komme seg. Sykehusmiljø som var mer som hjemme fremmet følelsesmessig velvære, og tre aspekter ved miljøet påvirket følelsen av personlig verdi. a) Mangel på kontroll over utstyr og møbler som var fysisk ukomfortable økte følelsen av ubehag. Utvalget av mat og drikke som var tilgjengelig påvirket også pasientenes erfaringer. Ubehag kunne noen ganger overkommes hvis familiemedlemmer kom med mat eller utstyr. b) Pasienten vurderte omgivelsene (for eksempel adgang til frisk luft, utsikt) som viktige. De ønsket også egne soner hvor de kunne omgås familie, venner, andre pasienter og til og med kjæledyr. Noen pasienter ønsket enerom: «når du har andre rundt deg, er det én som hoster og en annen som snakker med seg selv halve natten, og alt mulig annet». Andre pasienter foretrakk flermannsrom: «Jeg hadde noen å snakke med ... Jeg tenker mer positivt enn hvis jeg er på enerom». Noen pasienter var bekymret over manglende hygiene på sykehus. c) Fasiliteter og utstyr som bidro til uavhengighet på sykehuset økte pasientenes følelse av personlig kontroll (for eksempel mobilt intravenøsutstyr drevet av batteri).   

Konklusjon  

Pasientenes følelse av kontroll og følelsesmessig velvære i sykehus økte når de følte seg sikre, informert og verdsatt.

Sammendrag: Williams AM, Dawson S, Kristjanson LJ. Exploring the relationship between personal control and the hospital environment. J Clin Nurs 2008;17:1601-9.

Korrespondanse: Dr. AM Williams, Curtin University of Technology, Perth, Western Australia, Australia; anne.williams@ curtin.edu.au

Finansieringskilde: National Health and Medical Research Council. Pasienters opplevelse av velvære i sykehus forskning 01| 09 evidence based nursing

Kommentar

Denne studien av Williams og medarbeidere gir et innsiktsfullt perspektiv på effekten av sykehusmiljø og pasientenes følelse av personlig kontroll og følelsesmessig velvære under sykehusopphold. De framhever nivå av sikkerhet, informasjon og opplevelse av personlig verdi som viktige faktorer som påvirker opplevelsen av å være på sykehus. Forfatterne peker dermed på områder som det er mulig for sykepleiere å gjøre noe med og de åpner for debatt om viktigheten av disse faktorene. Funnene belyser viktigheten av at pasienter forstår regler eller sedvaner ved sykehus: Kan familien min komme med mat? Kan jeg bruke eget sengeteppe? Hva er rutinene og hva er forventningene? De viser den sentrale rollen sykepleiere kan ha for å øke pasienters følelsesmessige velvære og bidra til at de slipper å «gjette» ved å kommunisere til pasientene det de har behov for å vite om sykehusmiljøet. Forfatterne foreslår at framtidige studier som tester enkle tiltak for å øke følelsesmessig velvære har verdi. Slike tiltak innebefatter avdelingsspesifikke brosjyrer, en måte å formidle rollene til de ulike personer/profesjoner på avdelingen, og en liste over avdelingsrutiner. Funnene illustrerer også paradokset mellom pasienters manglende vilje til å motta hjelp og deres frustrasjon når hjelp ikke er tilgjengelig. Selv om dette paradokset er kjent blant sykepleier trengs det mer kunnskap om hvordan pasienter og deres familier kan bidra til i større grad å være involvert i pleie uten at det skapes forventninger som er urealistiske, upassende og som diskriminerer dem som mangler sosial støtte. Sykepleiere kan være interessert i å finne ut hvordan disse funnene kan bidra til å bedre pasientutfall. Selv om verdien av økt privatliv, adgang til uteområder og mer komfortable møbler ikke nødvendigvis gir gjenklang hos de fleste beslutningstakere, vil forskning på disse virkemidlene være interessante for sykepleiere. Slike studier bør også omfatte tiltak som fremmer kommunikasjon i profesjonsteamet, infeksjoner, og tidlig mobilisering assosiert med endringer i sykehusets infrastruktur. Studien støtter at sykepleiere i større grad blir involvert når det gjelder planlegging av fysiske miljøer og evaluering av pasienters behov.  Sandra Lauck,RN, MSN, CCN (C), St Paul's Hospital, Vancouver, British Columbia, Canada. ©EBN January 2009 Vol 12 no 1.