Bedre samarbeid om praksis
Samarbeid mellom høyskole og barneavdeling førte til økt interesse for og bedre oppfølging av studentene i praksis.
Høgskolen i Buskerud og Barneavdelingen Vestre viken HF har samarbeidet om en praksismodell hvor studentene får tematisk veiledning av ressurspersoner og følges opp av en studentkoordinator. Studentkoordinatoren deltar på evalueringer og ukentlige grupperefleksjoner.
Bakgrunn
Dette prosjektet er et klinisk praktisk prosjekt. Hensikten var
å utvikle en modell for oppfølging av sykepleierstudenter når de er
i klinisk praksis på Barneavdelingen. Bachelorstudentens praksis
forgår på en barnemedisinsk enhet, som også inkluderer
barnepoliklinikk, dagbehandlingseksjon og eget barnemottak.
Sykdomsbildet på barneavdelingen er mangfoldig; studentene møter
både akutt og kronisk syke barn og deres familier.
Vi ønsket at modellen skulle ivareta informasjonsutveksling og
samarbeid mellom praksisfelt og høyskolen. To studentkoordinatorer
fungerte som et bindeledd og hadde ansvar for oppfølging av alle
studentene i praksisforløpet. Høyskolens veileder var til stede på
velkomstmøtet, samt på midt- og sluttvurdering og de fleste
kliniske refleksjonsmøtene. Studentene fikk tematisk veiledning på
kompetanseområder fra ressurspersoner som ble supplert med
veiledning fra studentkoordinatorene.
Før prosjektstart opplevde Barneavdelingen et økende påtrykk om
å tilby kirurgisk praksis for studenter. Derfor vektla vi
erfaringer med å gjennomføre kirurgisk praksis på en barneavdeling
i prosjektet. I kirurgisk praksis vil temaer som pre- og
postoperativ sykepleie, smertevurdering og behandling vies spesiell
oppmerksomhet.
Tenke nytt
I forbindelse med Osloprosessen ble driften ved Barneavdelingen
omorganisert. Den nye organiseringen gjorde at vi tenkte nytt om
flere forhold. Driften ble betydelig effektivisert ved at mange av
barnepasientene ble overført fra døgn- til dagbehandling. Det er
stort arbeidspress for sykepleierne ved de ulike seksjonene, som
alle mottar pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp. Kompetansen
er spesialisert og de ansatte opplever at de inneliggende
pasientene er stadig sykere. Studentene møter familier i en
utfordrende livssituasjon, og pasienter med svært ulike sykdommer.
I tillegg møter de barn på vidt forskjellig utviklingstrinn. Dette
øker kravene til gode rutiner for oppfølging av studentene, samt
kompetansekrav knyttet til informasjon og veiledning av pasientene.
Sårbart system
Veiledning i praksis er styrt av lover og avtaler. Mangel på ressurser kan gjøre det vanskelig for den enkelte kontaktsykepleier å ha kontinuerlig oversikt over læreplaner og krav til læringsutbytte. Frem til prosjektstart hadde Barneavdelingen pålagt den enkelte kontaktsykepleier det daglige ansvaret for veiledning og opplæring av studenter. Dette medførte at veiledningen av den enkelte student kunne bli tilfeldig. Systemet var sårbart, dersom kontaktsykepleier for eksempel byttet vakter eller ble syk. I en spørreundersøkelse identifiserte studentene tid, stress samt mangel på organisert opplæring og kontaktsykepleiers manglende tilgjengelighet som barrierer for læring (1). Bjerkvold og Sørlie framhever tid til refleksjon som en nødvendig forutsetning for målrettet læring (2). Bjørk har gjort en analyse av hvordan sykehusavdelinger fungerer som læringsmiljø for nyutdannete sykepleiere. Hun påpeker at avklaring av roller og en overordnet forståelse for betydningen av kompetanseutvikling er nødvendig for å skape gode læringsmiljøer (3). Kvalifisert veiledning og gode læringssituasjoner er en forutsetning for den nyansattes vekst og utvikling. Det samme framholder Caspersen som har undersøkt kvalifisering av nyutdannete sykepleiere. Hans undersøkelse viser at systematisk veiledning fra en overordnet eller kollega har en sterk positiv effekt (4). En evalueringsstudie som inkluderer studenter, lærere og praksisveiledere viste at bachelorstudenters relasjon til veilederen betyr mye for bachelorstudenten når de er i sykehuspraksis (5).
Andre prosjekter
Vi er kjent med at også andre sykehus og høyskoler har samarbeidet om å endre praksisstudier for sykepleierstudenter. Ved Helgelandsykehuset i Mo i Rana og Høgskolen i Bodø har man jobbet strukturert med brobygging mellom praksisfelt og høyskole. I evalueringen ble det kollektive veiledningsansvaret vektlagt (6). Et tilsvarende prosjekt pågår mellom kvinne- og barneklinikken Oslo universitetssykehus og Høgskolen i Oslo, men dette er ikke publisert. Sykehuset Innlandet startet barneavdelingen med å standardisere innholdet for veiledning av studentene fra Høgskolen i Gjøvik; en progresjonsplan med gradvis økning av ansvar basert på læring- og ferdighetstrening. Tilsvarende har vi i dette prosjektet utarbeidet en progresjonsplanfor studentens praksis på barneavdelingen. en progresjonsplan med gradvis økning av ansvar basert på læring- og ferdighetstrening. Progresjonsplanen ble utviklet på bakgrunn av gjennomgang av teori og høringsrunder med sentrale fagpersoner i praksis (fagutviklingssykepleiere og ledere) samt høyskolens Læringsplan for kliniske studier. Planen erstatter ikke skolens læreplan eller studentenes arbeidsplan. Progresjonsplanen blir presentert og gjennomgått for studentene ved oppstart i avdelingen. Planen inneholder generelle læringsmål knyttet til ulike tema, for eksempel medikamenthåndtering og spesifikke læringsmål knyttet til de ulike seksjonene hvor studentene har praksis, som mottak og dagenhet
Veiledningskurs
Barneavdelingen vår hadde et generelt behov for å øke
veiledningskompetansen. En vesentlig del av prosjektet innebar
derfor veiledning og oppfølging av ressurspersonene. I tillegg ble
det lagt til rette for å delta på veiledningskurs arrangert av
høyskolen. Fem av elleve ressurspersoner har vært på
veiledningskurs. I tillegg fikk prosjektet midler til frikjøp av
førstelektor ved høyskolen (18 timer) til direkte veiledning av
ressurspersoner og praksiskoordinatorer i klinisk praksis. Timene
ble fordelt på totimers samlinger gjennom prosjektperioden.
Hensikten med samlingene var flere. Primært for å bidra til en
tettere dialog mellom høyskole og praksisfelt med gjensidig
læringsutbytte, samt øke sykepleiernes veiledningskompetanse.
Prosjektet skulle også evalueres underveis med tanke på
forbedringsmuligheter. Samlingene med veileder fra høyskolen
inneholdt oftest en miniforelesning på 5–10 minutter knyttet til
relevante situasjoner eller utfordringer ressurspersonene møtte i
veiledning og praktisk arbeid. Tema kunne være konflikt og
konfliktløsning, personlige egenskaper i møtet med studenten og
muligheter for vekst og utvikling. Angst og usikkerhet som hinder
for konstruktiv veiledning var også oppe som tema.
Ressurspersonenes erfaringer dannet grunnlag for diskusjon og
innspill i plenum.
Metode
Studenter (n=24) har evaluert prosjektet i tre grupper ved
hjelp av spørreskjema. Spørreskjemaet bygger på et skjema fra
prosjektet ved høgskolen på Gjøvik (7). Enkelte spørsmål ble
omformulert for å tilpasses dette spesifikke prosjekt. Vi innhentet
formell tillatelse til å bruke det. I tillegg har ressurspersoner
og studenter deltatt på gruppebaserte evalueringssamlinger.
I behandling av spørreskjemaet benyttet vi SPPS versjon 18 for
behandling av tallmaterialet med beskrivende statistikk med
frekvensanalyser. Tekstmaterialet, fra spørreskjema samt notater
fra evalueringssamlinger er gjennomgått og kategorisert.
Alle studentene (n=24) som deltok i prosjektet, deltok på
evalueringssamling og har besvart spørreskjemaet. På grunn av
vaktbelastning varierte ressurspersonenes deltakelse på samlingene
noe.
Evaluering
Evalueringssamlingene ble ledet av prosjektleder som ellers
bare hadde møtt studentene ved første velkomstsamling. Hensikten
var at studentene i fellesskap skulle komme frem til en konsis og
utfyllende tilbakemelding om modellens funksjonalitet for
studentenes læring i praksis.
Samlingen ble innledet med en runde hvor alle uttalte seg. I
etterkant av runden kommenterte studentene hverandres uttalelser og
supplerte med egne erfaringer. Leder av samlingen lot samtalen
mellom studentene løpe fritt, og noterte ned tilbakemeldinger som
ble gjentatt av flere studenter. Alle studentene hadde lært mye om
klinisk observasjon av grunnleggende behov ved å ha praksis på
barnemottak. Andre viktige erfaringer var at enkelte studenter
hadde opplevd å gå alene uten fast veileder.
Evalueringssamlingene har også vært viktige for å avslutte
praksis for studentene på en god og ryddig måte. Spørreskjemaet
inneholder spørsmål om ansvar for og administrering av egen læring,
refleksjon og samarbeid. Etter første studentgruppe og med
utgangspunkt i deres evaluering ble spørreskjemaet supplert med
teorispørsmål. Spørreskjemaet inneholder spørsmål som; «Hvilket
utbytte fikk du av teoridagen?», der svaralternativene er graderte
i: Meget bra, bra, mindre bra, dårlig. Men skjemaet inneholder også
spørsmål som krever at studentene begrunner svarene sine.
Avslutningsvis var det også et par åpne spørsmål som: «Nevn forhold
i denne praksisperioden som var viktige for deg i forhold til
tidligere praksisperioder?» samt to tilleggsspørsmål for studenter
i kirurgisk praksis om hvordan læringsutbytte hadde vært knyttet
til kirurgi.
Ansvar for egen læring
Modellen gir studenten stor frihet til å organisere sin egen
læring i praksis. Tidligere fulgte studentene en kontaktsykepleier
slik at læringssituasjonene oppsto tilfeldig ettersom hvilke
pasienter kontaktsykepleieren hadde ansvar for. I denne modellen
kan studentene velge å følge et pasientforløp eller oppsøke
spesielle læringssituasjoner uten å være avhengige av å følge en
enkeltperson. Med denne friheten følger ansvar. Haugan et al. (8)
fant at studenter beskrev praksishverdagen som i stor grad styrt av
relasjonen mellom dem selv og veilederen. De snakket lite om
hvordan de selv kunne påvirke denne relasjonen. Våre studenter blir
pålagt et betydelig ansvar for egen læring uten at de har en fast
veileder å lene seg mot. For de studentene som er rustet til et
slikt ansvaret er friheten modellen gir et stort pluss: «Det at jeg
har tatt ansvar for egen læring har ført til at jeg har nådd målene
jeg har satt opp».
Mangel på en fast veileder er modellens svake punkt. Studenter
som sliter med og å nå læringsmål, særlig i første praksisperiode,
savner en fast kontakt som guider dem i læringssituasjoner og som
framstår som profesjonelle forbilder: «Det har vært litt vanskelig
når man møter nye sykepleiere nesten hver uke».
Veilederrollen
Haugan et al. (8) fant at det medansvaret studenter fikk i ulike
pasientsituasjoner var avhengig av den enkelte veileders vurdering,
som igjen var basert på et tillitsforhold. Våre studenter går med
ulike ressurspersoner og har begrenset mulighet til å opparbeide
tillit hos sine veiledere. De må derfor selv aktivt oppsøke
ressurspersonene og sette ord på egne ferdigheter og læringsbehov
for å få ansvar. Studentene ble oppfordret til å bruke
progresjonsplanen som et dialogredskap med sykepleierne for å gi
dem innsikt i egen læringsprogresjon. Studenten rapporterte jevnt
over om god kontakt med og veiledning fra ressurspersoner (se figur
2).
En annen del av studien til Haugans et al. (4), tok for seg
praksisveilederes erfaringer med å veilede bachelorstudenter og
fant at sykepleierne ofte føler seg usikre i veilederrollen. Mangel
på tid til å gjøre seg kjent med studiets mål og innhold samt
opplevelse av rollekonflikt når de skulle etablere relasjon til
pasient og student samtidig, ble oppgitt som årsak (5). De som
skulle veilede studentene i vårt prosjekt savnet også en fast
veilederrelasjon, særlig i de tilfellene hvor de var usikre på
studentens kompetanse. Det betyr at ressurspersonene må gi
studentene medansvar uten alltid å ha full kontroll over
ferdighetene deres. Det var ikke ressurspersonenes ansvar å
evaluere studentene til midt og sluttvurdering. Dette ble
gjennomført av studentkoordinatorene og høyskolens veileder.
Studentkoordinatorene innhentet tilstrekkelig kjennskap til
studentens progresjon gjennom veiledningsmøtene med studenter, og
ressurspersoner og rapporterte ikke manglende innsikt i studentens
læring som en utfordring.
Læringsutbytte
Studentene rapporterer at de fikk reflektert mye på ukentlige veiledningsmøter (fig. 1) og i mer varierende grad med ressurspersoner (fig. 2). Eksempelvis var det bare fire studenter som rapporterte at de hadde diskutert arbeidskrav med en av ressurspersonene. Samtidig var det bare en student som rapporterte at kontakten med ressurspersoner hadde vært dårlig, mens to studenter rapporterte kontakten som mindre bra.
Studentene rapporterer imidlertid at de har hatt god mulighet
til refleksjon med medstudenter. Kun en student oppgir at
vedkommende i liten grad har reflektert med medstudenter. Det synes
å være en forbindelse mellom effekten av gruppeveiledning og
sykepleiestudentens personlige vekst og utvikling av profesjonell
identitet. Dette indikerer at refleksjon er en måte å minske gapet
mellom teori og praksis på (9): «Det er jo lettere å snakke med
medstudenter om læringssituasjoner, da de selv er i samme
situasjon».
I studien til Kangasniemi, Ahonen, Likanen og Utriainen (10)
beskrives veiledning fra andre gruppemedlemmer. Studentene mener
det er viktig med veiledning fra medstudenter fordi de befinner seg
i samme situasjon og har de samme utfordringene. Ifølge studentene
kommer de viktigste bidragene fra medstudenter.
Refleksjonsmøter
Studentens praksis var basert på «learning by doing» med konkret
og direkte veiledning i å utføre oppgaver. Diskusjon og veiledning
knyttet til faglig utvikling og holdning, ble i stor grad utført på
de ukentlige, faste veiledningsmøtene med studentkoordinatorene og
skolens veileder. Studentene evaluerte denne formen for
gruppeveiledning positivt, 19 av 24 rapporterte svært bra el bra
utbytte, og påpekte at dette også ga rom for studentrefleksjon
også: «En blir mer bevisst på hva en kan og ikke kan, samtidig som
en får utbytte av forskjellige synsvinkler fra lærer, koordinator
samt medstudenter».
På de ukentlige refleksjonsmøtene ble studentene oppfordret til
å fortelle om situasjoner de hadde vært i siden sist. Noen
studenter opplevde settingen som krevende. Studentgruppen fungerte
best i andre og tredje periode. Dette samsvarer med resultatene fra
Arvidsson et al. (8) hvor gruppeveiledningene ble gjennomført etter
klare regler basert på gjensidig tillit mellom veileder og
studenter. Sentrale faktorer var kontinuitet, fortrolighet og
respekt. Studentene ble invitert til å stå fram og beskrive en
valgt omsorgsrelatert situasjon. I etterkant stilte
gruppemedlemmene spørsmål om tanker, handlinger, følelser og
erfaringer relatert til situasjonen (9): «Altfor mye om hva som har
skjedd, er ikke alltid en har så mye å si. En blir fort ‹grillet›
med masse spørsmål og føler seg dum når en ikke kan svare»
Over 70 prosent av studentene evaluerte progresjonsplanen som
et nyttig verktøy. Den ble benyttet av studentene og
ressurspersonene som arbeidsredskap både for å utvikle selvstendige
læringsmål og som et kommunikasjonsverktøy med ressurspersoner.
Forenklet kan man si at progresjonsplanen hjelper både student og
ressurspersoner til å «beholde retningen» gjennomstudentens
praksisperiode: «Progresjonsplanen har vært en kjempestor hjelp.
Har fulgt den, og veldig bra at de ulike avdelingene har et
innblikk i den også»
Samarbeid
Dette prosjektet har økt samarbeidet mellom høgskolen og
praksis. Studentene var i stor grad tilfredse med informasjon fra
høyskolen, 21 studenter er meget fornøyde eller fornøyde og
tilsvarende antall er også meget fornøyde med veiledning fra lærer.
I første praksisperiode hadde studentene stort sett kun kontakt med
praksiskoordinatorene.
Etter evaluering med den første gruppen av studenter ble det
gjort en endring fra skolens side med vekt på hyppigere
tilstedeværelse på refleksjonsmøtene og tettere oppfølging: «Jeg
opplever å ha blitt fulgt godt opp fra lærer og synes også det har
gitt en trygghet som student å ha en god og åpen relasjon».
Kirurgisk praksis
På Barneavdelingen ligger det til en hver tid noen få
kirurgiske pasienter. De får utført «småkirurgi» som øre–nese–hals
og noe ortopedi. Vi var bekymret for om barneavdelingen klarte å
framskaffe nok gode læresituasjoner for studenter i kirurgisk
praksis. Vi hadde tre studenter i kirurgisk praksis i hver
studentperiode. Alle kirurgiske pasienter ble øremerket til
studenter i kirurgisk praksis og noen ressurspersoner med særlig
interesse for kirurgi var «kirurgiressurser». Antallet kirurgiske
pasienter er så pass lite at studentene ofte måtte gå sammen om
pasientene. I tillegg var kirurgipasientene karakterisert som
«enkle» pasienter som ofte ble fordelt til erfarne hjelpepleiere.
Samtidig var de kirurgiske studentene tilfredse med å kunne følge
kirurgiske pasientene gjennom hele forløpet – på operasjonsstuen og
postoperativ. Kirurgi ble også viet særlig oppmerksomhet på de
ukentlige veiledningssamlingene med studentene. Med utgangspunkt i
en fagartikkel ble problemstillinger knyttet til den pediatriske
kirurgipasienten diskutert (11). Preoperative forberedelser og
smerte er i så måte særlig relevante temaer, som var gjenstand for
diskusjon og engasjement. Praksiskoordinatorene og ressurspersoner
har i prosjektet sett at den «sultne», modne eller voksne studenten
klarer å få innsikt i de tre ulike fasene pre-, per- og
postoperativ, men at yngre og uerfarne studenter sliter mer med
dette: «Veldig bra, men tidvis for mange studenter på for få
pasienter» og: «Blitt tryggere på den sykepleien som kreves pre- og
postoperativt».
Dette samsvarer med generelle erfaringer fra modellen. Den
aktive studenten vokser og trives gjennom ukentlige
veiledningsgrupper. Indre motivasjon og nysgjerrighet på læring
trigges under ansvar. Noen trekker frem friheten til å kunne velge:
«Jeg har kunnet velge hvilke læresituasjoner jeg ønsket å være med
i, og ikke minst ta valg ut fra hva jeg har hatt fokus på». Slike
studenter får antakeligvis læringsutbytte i praksis uavhengig av
modell.
Avslutning
VVHF har valgt å implementere modellen. Vi fortsetter å ta i
mot studenter med kirurgisk praksis, men ser det ikke som
hensiktsmessig å øke antallet kirurgiske plasser. Suksesskriterier
er særlig knyttet opp mot at vi nå kommuniserer forventninger og
gir god informasjon om praksisfeltet i forkant av praksisstudiene.
Videre har praksisplanen medført en standardisering av innhold med
klare planer og tydelige mål som både studenter, ressurspersoner og
lærer er godt kjent med. Vi har også sett at det er nødvendig å
styrke oppfølgingen av den enkelte student ved at studentene nå
blir fordelt til en fast gruppe ressurspersoner. Enkelte studenter
har behov for hjelp til å se de gode læresituasjonene. Dette
gjelder naturlig nok særlig studentene i første praksisperiode.
Prosjektet har hjulpet oss bort fra tilfeldig praksis og over til å
utvikle et mer kritisk blikk på at praksisveiledning på
Barneavdelingen skal være av god kvalitet.
Forfatterne takker alle studenter og ressurspersoner som har deltatt i prosjektet og en særlig takk rettes til Nancy Dahlberg, Anette Bjørnstad, Silje Løver Aukrust og Therese Hjalming Moen.
Referanser
1. Daisy KM. Læringsbarrierer i klinisk praksis.
Sykepleien 2003; 8: 40–46.
2. Bjerkvold MPM, Sørlie ABK. Utdanning/pedagogikk:
Alternativ praksismodell. Sykepleien 2003; 17: 39–42.
3. Bjørk IT. Sykehusavdelingen – et miljø for læring? Vård
i Norden 2001; 1: 4–9.
4. Caspersen J. Kvalifisering av nyutdannete sykepleiere –
en undersøkelse av læringsstrategier og opplæring i arbeidslivet.
Høgskolen i Oslo: Senter for profesjonsstudier, HIO- rapport. nr.
12, 2007.
5. Aigelteiger EH, Haugan G, Sørlie V. Utfordringer med å
veilede sykepleiestudenter i praksisstudier. Sykepleien forskning
2012; 7(2): 160–166.
6. Lunestad ROT. Du må være på hugget som
sykepleiestudent for å lære i praksis. En ny modell for veiledning
i sykehuspraksis. Nordisk Tidsskrift for Helseforskning 2007; 2:
(3) 110- 119
7. Kleiven, I. F., Jøndal, S., & Snilsberg, L. M.
(2010). Studenttett post med fokus på kunnskapsbasert praksis:
Videreutvikling av modellen «Studenttett post».
8.
9. Haugan G, Aigeltinger E, Sørlie V. (2012). Relasjonen
til veilederen betyr mye for sykepleierstudenter i sykehuspraksis.
Sykepleien Forskning 2012; 2(7): 152–159.
10. Arvidsson B, Baigi A, Skärsäter I. Changes in the
effects of process-oriented group supervision as reported by female
and male nursing students: a prospective longitudinal study. Scand
J Caring Sci 2008; 22: 437–444.
11. Kangasniemi M, Ahonen SM, Likanen E, Utriainen K.
Health science students`conceptions of group supervision. Nurse
Education Today 2011; 31: 179–183.
12. Ireland D. Unique concerns of the pediatric surgical
patient: pre-, intra-, and postoperatively. The Nursing clinics of
North America 2006; 41(2):
265-98.
0 Kommentarer