fbpx Mye lidelse og død kan forhindres | Sykepleien Hopp til hovedinnhold

Mye lidelse og død kan forhindres

SMIK – støttegruppe for mennesker i krise – arbeider med selvmordsforebygging blant barn og unge i Moss kommune.
Sammendrag: SMIK ser på selvmordsforebygging som et samfunnsansvar, og ikke noe kun spesialistene skal arbeide med. Med dette som utgangspunkt har vi utarbeidet en forebyggingsmodell for vår kommune. Nøkkelordet er kunnskap. SMIKK erfarer at kunnskaper gir trygghet, og mot til å våge å intervenere ved selvmordskriser. Dette motet kan redde liv.

Når jeg møter sykepleierkolleger som spør meg hva jeg jobber med, og jeg svarer selvmordsforebygging, er reaksjonene mange: "Hvordan orker du det?" "Noe så trist, det må være deprimerende?" "Det hadde jeg aldri orket", og iblant: "Så spennende, men det hadde ikke vært noe for meg".

Jeg forstår reaksjonene, jeg har vært der selv.

Da jeg havnet i denne jobben var det ikke av fri vilje, men til store protester, og etter beordring.Dette var i 1998. I dag er situasjonen en annen. I dag opplever jeg selvmordsforebygging som spennende og givende. Jeg hevder at selvmordsforebygging er et samfunnsansvar, og definitivt et sykepleieransvar. Ikke bare for den psykiatriske sykepleier, men for alle sykepleiere. Hva har skjedd med meg i mellomtiden?

Vi går tilbake til 1998 og ser litt på mine sterke reaksjoner og motforestillinger mot å gå inn i denne jobben.

Noen reaksjoner kan komme av at jeg ikke liker å bli presset, men det var ikke hovedgrunnen. Hovedgrunnen var redsel. Jeg var simpelthen livredd for å påta meg en oppgave som var så alvorlig. Jeg husker jeg tenkte: «Tenk om jeg sier noe som gjør at han går og tar livet sitt?» «Tenk om jeg setter henne på ideen om selvmord?» «Hva skal jeg egentlig si til ham som forteller at han har tenkt å ta livet sitt?» «Selvmordsforebygging er noe spesialistene får ta seg av.» I dag ser jeg at min redsel var begrunnet i manglende kunnskaper, og tro på mytene rundt selvmord. Den måten jeg havnet i det selvmordsforebyggende arbeidet på, tvang meg til å søke kunnskap. I løpet av noen måneder var min situasjon endret. Min redsel bunnet i myter, som ikke har rot i faktakunnskap. Det ble viktig for meg å søke kunnskap hos seriøse kilder, for eksempel Seksjon for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo. Etter hvert som jeg møtte klienter oppdaget jeg at mennesker i selvmordsprosses kan finnes overalt. Vi møter dem hver dag. Det kan være en kollega - sykepleiere ligger høyt på selvmordstatistikken -, en pasient som er operert for brokk, eller en somatisk poliklinisk pasient.

Alle sykepleiere kan møte den selvmordsnære i sitt arbeid.

Sykepleiere er sentrale i selvmordsforebygging. Som helsepersonell ligger det en forventning om at vi skal kunne møte et menneske i en selvmordsprosses. De fleste sykepleiere har en jobb som medfører møter med mennesker i en livssituasjon der livet i øyeblikket er vanskelig. Dette kan medføre at selvmordstanker dukker opp. Da gir det trygghet å ha kunnskap om hvordan vi skal se at noen har det vanskelig, og hvordan vi skal møte ham eller henne.

Etter et selvmord er det ikke uvanlig at vi hører: «Hva skjedde? Det så jo ut som han hadde det så bra, jeg merket aldri noe på ham. Hvorfor ga han ikke noen signal om at han hadde det så vanskelig? Jeg ville så gjerne hjulpet ham.» De fleste selvmordsnære gir signal, men som mottager må vi lære å tolke signalene, og vite hva vi skal gjøre med dem. Dette begynte jeg å skaffe meg kunnskap om i 1998. Etter hvert forstod jeg at selvmordsforebygging ikke er noe kun spesialistene skal jobbe med. Hvis alle som er i en selvmordsprosess skulle hjelpes av en spesialist, ville det knekke ethvert helse- og sosialbudsjett. Samtidig befinner spesialisten seg ofte på sitt kontor, og ikke ute i samfunnet der den som sliter med selvmordsproblemer er. Spesialisten trenger derfor hjelp fra samfunnet for å komme den selvmordsnære i møte. De erfaringer jeg har tatt med meg fra min debut i selvmordsforebyggende arbeid er viktig ballast når jeg møter samarbeidspartnere. SMIKS erfaring er, at om vi klarer å formidle kunnskap og avlive myter, er det mange ute i samfunnet, og på forskjellige arenaer, som er villig til å hjelpe mennesker som sliter med selvmordsproblemer. Det sparer unødig lidelse, og kanskje tap av liv.

Presentasjon av SMIK
I 1994 ble det opprettet en selvmordsforebyggende gruppe i Moss kommune, som skulle arbeide etter prinsippene fra Bærumsmodellen. Det vil si et samarbeid mellom det lokale sykehuset og den enkelte kommune som sogner til sykehuset. En som har vært i kontakt med sykehuset etter selvmordsforsøk, får tilbud om oppfølging av helsesøster i kommunen så snart han er utskrevet. Også suicidale pasienter som oppsøker legevakten får et tilbud fra kommunens team, og den selvmordsnære kan også selv ta kontakt med teamet. Pasienten ble fulgt opp i ett år. Selvmordsfaren er høy første året etter et selvmordsforsøk, og undersøkelser har vist at et slikt samarbeid nytter.

I 1998 ble det bestemt at arbeidsområdet til den selvmordsforebyggende gruppen i Moss skulle endres til et lavterskeltilbud, og omtrent samtidig fikk gruppen navnet SMIK. Endringen i arbeidsinnhold innebar mer aktivt arbeid for å nå mennesker i selvmordskrise. Gruppen fikk vidt mandat til å utarbeide en egnet modell for Moss kommune, og retningslinjene var gitt i tre punkter; klienter, undervisning og veiledning. Jeg vil i hovedsak se på undervisning og veiledning, og bare gi en kort orientering om klienter, selv om det er klienten som er viktig. Metoden leder fram til oppdagelse av selvmordsfare og intervensjon

Målgruppen var hele befolkningen
Lavterskeltilbud betydde at i vår åpningstid, mellom klokken åtte og halv fire, kunne de som hadde behov for hjelp med selvmordsproblemer, oppsøke oss. Det kunne for eksempel være klienten selv, foreldre, lærer, en sønn eller datter. De første årene var målgruppen hele befolkningen. Vi gjorde tilbudet kjent gjennom brosjyrer, media og holdt undervisning og veiledning for aktuelle samarbeidspartnere. Vi laget halvårige undervisningsplaner, med undervisning i korte bolker på rundt to skoletimer, og avsluttet året med et tema som gikk over en dag. Målgruppen var alle som gjennom sitt lønnede eller frivillige arbeid møter mennesker i en selvmordsprosses, som leger, prester, sykepleiere, alternative terapeuter, barnevern, politi, politikere og representanter fra frivillige organisasjoner. Hvert kurs ble evaluert for å forbedre tilbudet, og det var mulig å sette opp ønsker for kommende undervisning.

Opplysningene var utgangspunktet for oppsett av undervisningen neste halvår. I tillegg har kurset «Førstehjelp ved selvmordsfare» vært sentralt i vårt undervisningstilbud. (Les mer om dette i art. på side )
Hoveddelen av våre ressurser ble i denne perioden brukt på klienter.

Omorganisering
I 2002 ble Moss kommune omorganisert. Det medførte endringer for SMIKK, som ble plassert under «Virksomhet Helse og oppvekst» som har målgruppen barn og unge opp til 20 år. SMIKs målgruppe ble samtidig endret. Hovedmålet var barn og unge, men voksne selvmordsnære mennesker som tok kontakt skulle også vurderes, og gis et tilbud inntil annen hjelp var etablert. Virksomhetens forebyggende profil førte til at SMIK måtte gjennomgå, og endre vektleggingen av hvor ressursene skulle brukes, samtidig som vi beholdt det som hadde fungert bra. Med den nye målgruppen ville vi etablere et tettere samarbeid med skolene i Moss. Vi valgte å begynne med ungdomsskolene og de videregående skolene. Vi prioriterte disse aldersgruppene fordi her er selvmordsfrekvensen høyest, spesielt blant unge menn. SMIKs erfaring er at det er vanskelig å få unge menn i tale om selvmordstanker, psykiske problemer og mobbing. To tredeler av SMIKs klienter er jenter. Når vi får gutter i tale, er det som regel andre som har anbefalt dem å komme, ofte lærer eller kjæreste.

Vi ville nå begge kjønn, og det var nødvendig med aktiv innsats i skolen for å utvide lærernes kunnskap. Tidligere erfaringer tilsa at mange lærere hadde samme stigmatiserte holdning til selvmordsproblemer som jeg selv hadde, da jeg begynte dette arbeidet. Egne erfaringer medførte at jeg og en medstudent fra videreutdanningen i selvmordsforebyggende arbeid valgte å lage en undervisningspakke, primært for lærere. Opplegget brukte jeg til å gi lærere mer systematisk opplæring i selvmordsforebygging, samtidig som kurset «Førstehjelp ved selvmordsfare» blir gitt til sentrale personer utpekt av skolens administrasjon.

Kursene blir gjennomført årlig, i tillegg til veiledning. Hensikten er å gi lærene et redskap til å «se» og våge å intervenere overfor den selvmordsnære elev, samtidig som SMIK ønsker selvmordsforebygging inn som en naturlig del av skolens forebyggende arbeid.

Kurs for lærere
Før jeg starter et undervisningstilbud, møter jeg skolens administrasjon, alltid med rektor til stede. Jeg erfarte tidlig at opplegget må være forankret hos skolens ledelse ved rektor, for å unngå fallgruver som medfører at tilbudet ikke blir så godt som jeg ønsker. Er det et møte med en ny skole, foreslår jeg årlig undervisning. Et tema som ikke blir repetert går raskt i glemmeboken, og skal lærernes kunnskap om selvmordsforebygging vedlikeholdes og videreutvikles, er det nødvendig med oppdatering. Samtidig ser vi på skolens interne støttesystem for lærere som møter selvmordsnære elever. Skal en lærer våge å intervenere, er det nødvendig å vite at det finnes noen han kan støtte seg på, så nær som mulig. Jeg foreslår derfor at noen av lærerne i skolens administrasjon sammen med helsesøster gjennomgår kurset: «Førstehjelp ved selvmordsfare". Lærer har på den måten støttespillere i egen virksomhet som kan hjelpe ham å vurdere selvmordsfaren hos hans elev. Jeg anbefaler at også dette kurset repeteres årlig.

Vi ser på antall lærere. Er de mange, bør de deles i flere grupper. Vanligvis tar jeg opptil 26 lærere på et kurs, blir det flere er den praktiske delen vanskelig å gjennomføre, og den enkelte deltager får for lite oppmerksomhet. Selve kurset gjennomfører jeg sammen med medstudenten som var med å utvikle opplegget. Hans bakgrunn er fra politiet. Med vår ulike bakgrunn, har vi gitt hverandre tilbakemeldinger og gjort justeringer underveis i minikurset. Vi opplever at tverrfaglighet gir undervisningsopplegget større tyngde.

Tidspunkt for kurset er som regel bestemt lenge i forveien, for at skolen skal få det inn i et stramt program. Vanligvis tar vi høyde for maksimum kurstid, for deretter å redusere hvis det ikke er behov for all tiden. Kurset holdes alltid på skolen, og skolen har ansvar for innbydelse, lokaler og hjelpemidler. Fordi mange lærere har mye kunnskap, og andre lite, er det viktig at jeg kan tilpasse innholdet i undervisningen til den enkelte skole. Undervisningspakken inneholder et spørreskjema, som i forkant sendes den enkelte deltager, der jeg spør etter kunnskap og erfaring med selvmordsforebygging, samt hva deltageren vil vite mer om. Når spørreskjemaene kommer tilbake setter jeg opp undervisningen.
Tilbudet strekker seg fra fem til ti timer, avhengig av hvilket innhold som ønskes. SMIK gir tilbud om undervisning i utbredelse/omfang, risikogrupper, risikofaktorer, beskyttelsesfaktorer, faresignal/vurdering av risiko, myter rundt selvmord, smitteeffekt, selvmordsprosessen, intervenering, postvensjon og kommunens hjelpeapparat. I tillegg forteller skolens rektor om skolens interne støtteapparat overfor lærere som har samtaler med elev i selvmordsfare, og om skolens plan dersom en elev tar selvmord. Dette er kvalitetssikring, og eventuell revisjon av skolens selvmordsforebyggende system. Ved oppsetting av undervisningstilbudet tar jeg utgangspunkt i hvor mange det er som ønsker et aktuelt tema. Der ønsket om et tema er stort, utvider jeg tilbudet rundt dette temaet, og berører i mindre grad tema få har ønsket.

Noen temaer er faste. Det er faresignal/vurdering av risiko, selvmordsprossesen og intervensjon, samt rektors time. Tiden vi bruker kan variere ut fra ønskene.
Undervisningen er delvis teoretisk, og delvis gruppearbeid, rollespill og lignende, avhengig av hvilket innhold som er ønsket. Jeg er fleksibel i forhold til tidspunkt og lokale, og krever et minimum av tekniske hjelpemidler. Etter avsluttet undervisning får deltagerne et evalueringsskjema.

De blir spurt om de har fått ny kunnskap, hva de kunne tenke seg mer av, hva de kunne tenkt seg annerledes og hva de mener om undervisningens form, hjelpemidler og lokaler. Hovedmålet er at lærer sitter igjen med nok kunnskap og trygghet til å stille det vanskelige spørsmålet til en elev han er bekymret for: «Har du tenkt å ta ditt eget liv?», samtidig som han har fått kunnskap om hvordan han på en enkel måte skal finne ut hvor sterkt i faresonen eleven er. Han skal også vite hvor han kan henvende seg for at eleven skal få nødvendig hjelp, dersom det er behov.

Etter evalueringen lager jeg en rapport, som jeg sender til skolen og avtaler et møte, der rektor er til stede for å legge fram rapporten. Vi ser på hvilke forbedringer som kan gjøres til neste kurs, og planlegger det selvmordsforebyggende arbeidet fram til undervisningen neste år. Som en del av planen inngår selvsagt hvilke tanker skolen har om bruk av SMIK.

Veiledningen vi tilbyr, tilpasses den enkelte skole, og det medfører et relativt vidt spenn. Fra anonym veiledning på enkeltelever som lærere snakker med, til veiledning av grupper av lærere på aktuelle situasjoner. Veiledning kan også utføres sammen med barnevern og politi på anonyme enkeltsaker med elementer som skaper behov for veiledning fra flere involverte instanser.

Aktivitet fra skolene
Denne modellen for samarbeid med skolene har bare eksistert i ett år. Likevel merker SMIK at systematisk undervisning medfører større aktivitet fra skolene. Alle skolene i målgruppen har ennå ikke fått tilbud om undervisning, men ryktet har gått, og flere skoler har meldt sin interesse. De skolene som har deltatt tar oftere kontakt med SMIK for veiledning eller ønske om at en elev får et tilbud hos oss. Også skoler som ikke har deltatt tar hyppigere kontakt, spesielt angående veiledning og fordi de ønsker et kurstilbud. Selv om minikursene ikke har vært i bruk lenge, ser vi at selvmordsforebygging blir tatt på alvor i flere skoler i Moss. Fra høsten vil SMIK samarbeide med helsesøster ved den enkelte skole, der hun vil gi elevene undervisning i mestringsstrategier i forhold til egen psykisk helse, samtidig som lærerne får undervisning i selvmordsforebygging. Innholdet i denne undervisningen er nå under utarbeiding av helsesøstrene her i Moss.

Andre virksomheter
Måten SMIK har valgt å arbeide selvmordsforebyggende på overfor skoler, tror jeg er like anvendelig overfor andre virksomheter eller etater. SMIK har som mål å utvide tilbudet til andre fagpersoner og grupper, som gjennom sitt virke har nær kontakt med ungdom. Aktuelle grupper er ledere for ungdomsklubber eller idrettslag, ansatte i barnevern og politi. SMIKs metode er å gjøre selvmordsforebygging til et samfunnsansvar, gjennom systematisk arbeid med dette livsviktige fagområdet. Mennesket i selvmordskrise befinner seg i kommunen. Det er her de har sitt liv og sin verden, før et selvmordsforsøk bringer dem i kontakt med sykehuset. SMIK mener derfor det er viktig og riktig å arbeide for å nå den selvmordsnære der han eller hun befinner seg i sin hverdag, før de har behov for sykehusets tjenester. Gjennom spredning av kunnskap, er SMIK overbevist om at mye lidelse og død kan forhindres.

Utfordring til utdanningsinstitusjonene
I de fleste kommuner gis det ikke tilbud i systematisk kunnskapsformidling om selvmordsforebygging. Det koster penger å utdanne personell som kan ivareta disse oppgavene, og gi nødvendig veiledning og kursing. SMIKs modell har vist seg å være lite kostnadskrevende. I hovedsak er det behov for å avsette tid.

SMIK er en av flere mulige veier for å arbeide med selvmordsforebygging i kommunen. Systematisk arbeid er imidlertid nødvendig for å få temaet inn som en del av kommunens forebyggende arbeid. Sykepleiere har en naturlig plass i dette arbeidet, som koordinerende instans eller som en fagperson på sin arbeidsplass.
Jeg innledet med å si at mange kolleger uttrykker engstelse for å gå inn i selvmordsforebyggende arbeid. Samtidig er jeg overbevist om at hvis alle sykepleiere hadde fått kunnskaper om førstehjelp ved selvmordsfare, ville det redde mange menneskeliv. Norske sykepleiere er kjent for sin høye faglige og etiske standard. Mitt framtidshåp er at selvmordsforebygging inkluderes i denne standarden. Skal det bli mulig, ligger det en utfordring til utdanningsinstitusjonene og arbeidsgiverne om å avsette tid til at sykepleierne får tilegne seg nødvendig kunnskap.
Har samfunnet råd til å la være å avsette denne tiden, når vi vet at det hvert år dør dobbelt så mange mennesker i selvmord som i trafikken?

Aktuell litteratur:
Mehlum, Lars,
Tilbake til livet, Oslo: Høgskoleforlaget A/S, 1999

Retterstøl, Nils, Ekeberg, Øivind, Mehlum, Lars.
Selvmord - et personlig og samfunnsmessig problem, 2002

Shamoo, Tonja K., Patros, Phillip G.
Depresjon og selvmordstanker hos barn og unge. Oslo: TANO Aschehoug AS, 1999

Yngve Hammerlin, Egil Larsen,
Menneskesyn i teorier om mennesket. Oslo: Ad Notam Gyldendal AS, 1999

Yngve Hammerlin, Georg Scheldrup.
Når livet blir en byrde, Selvmordsforståelse og problemer ved forebygging. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1994


























































0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse