Fagutvikling
Publisert
Sykepleie gjør forskjell
SAMMENDRAG: Artikkelens form er sykepleiefortellingens, og den
tar utgangspunkt i en spesiell erfaring fra en sengepost på
Rikshospitalet. Her belyses betydningen av planlegging og
gjennomføring av sykepleieomsorgen ut fra pasientens individuelle
behov. Pasienten hadde to opphold ved posten. Hun var misfornøyd
med det første oppholdet, men opplevde den andre innleggelsen som
vellykket. Artikkelen beskriver forskjellen i sykepleieomsorgen
under de to oppholdene og knytter dette opp mot sykehusets
verdigrunnlag, som omfatter begrepene respekt, ansvar, samarbeid og
trygghet.
Pasientens aktive medvirkning i sykepleieomsorgen har betydning for pasientresultatet. Bemyndigelse kan bidra til å redusere stressfaktorer, stimulere pasientens egne ressurser og mobilisere krefter hos pasienten (1).
Sykepleiefortellingen
Anne er en kvinne i tjueårene med en kronisk sykdom. De siste tjue årene har hun vært inn og ut av sykehus og gjennomgått flere mislykkede operasjoner. Hun har hatt mange negative opplevelser med helsevesenet, og dette har preget henne senere i evnen til å takle sykehusinnleggelser. I flere år har Anne følt seg misforstått av leger, som stadig mener at hennes lidelser for en stor del er psykisk betinget, noe hun selv er totalt uenig i. De siste to årene har hun vært plaget med mye smerter og har hatt behov for sterke smertestillende medisiner.
Anne kom til avdelingen for utredning av smerter, og flere undersøkelser var planlagt på forhånd. På grunn av dårlig tømt tarm, som skyldtes stort forbruk av opiater, ble noen av undersøkelsene utsatt. Legene mente hun skulle reise hjem for å trappe ned på smertestillende og komme tilbake senere for å fullføre utredningen. Anne reagerte svært negativt på dette og viste ingen forståelse for situasjonen. Hun mente hun var for syk til å reise hjem.
Flere av sykepleierne opplevde pasienten som krevende og vanskelig å forholde seg til, og ga derfor uttrykk for at de ikke ønsket å ha ansvaret for henne. Anne hadde ingen pasientansvarlig sykepleier som kunne følge henne opp, og alle sykepleierne måtte ta sin tørn. Anne hadde store svingninger i humøret, og det skulle lite til før hun ble sint, frustrert eller begynte å gråte. Det var tydelig at hun trengte mye støtte og omsorg, noe vi ikke hadde anledning til å gi henne tilstrekkelig av, fordi det var en hektisk periode i avdelingen. Vi tok oss ikke nok tid til å lytte til Anne, og hun følte at avgjørelser ble tatt over hodet på henne og at vi ikke tok tilstrekkelig hensyn til hennes meninger.
Vi opplevde på forskjellige måter at pasienten var preget av sin lange sykehistorie og sine sykehusopphold. Anne ga uttrykk for at hun ikke stolte på sykepleierne og våre faglige kunnskaper. Ofte resulterte dette i at vi ble usikre på oss selv og opplevde det som vanskelig å gå inn til pasienten.
Dette sykehusoppholdet endte med at Anne skrev seg ut i sinne, fordi hun ikke fikk alle de planlagte undersøkelsene og fordi hun mente at vi ikke trodde på hennes smerter, og i hennes øyne ikke kunne gjøre noe for henne likevel. Hun skulle komme tilbake noen uker senere for å fullføre utredningen.
Da det ble kjent at Anne skulle komme tilbake til avdelingen for videre utredning, vurderte avdelingssykepleier og sykepleierne at oppholdet hennes måtte planlegges i forkant, for at hun skulle få gjennomført undersøkelsene. Vi så på hvordan det forrige oppholdet hadde vært, og tenkte gjennom hvordan vi kunne gjøre det nye oppholdet annerledes i en positiv retning. Vi bestemte oss for at færrest mulig av personalet skulle gå inn til henne, for å oppnå best mulig kontinuitet og trygghet for pasienten. Noe av frustrasjonen under forrige innleggelse var at for mange personer var inne hos henne, og det ble gitt ulike beskjeder som hun ble svært frustrert over. Det var ofte samme beskjed og informasjon som ble gitt, men Anne tolket det ofte slik at misforståelser oppsto. Et team bestående av fire sykepleiere, hvorav en pasientansvarlig sykepleier, og en lege ble valgt ut. Vi diskuterte oss frem til hvordan vi skulle legge opp sykepleien, spesielt med tanke på erfaringer fra forrige opphold. Flere av oss var skeptiske til oppgaven, da minnene fra forrige innleggelse var godt lagret. Vi bestemte oss for å glemme de mindre positive opplevelsene og heller prøve å gjøre dette oppholdet til en positiv opplevelse, både for pasienten og personalet. Det ble lagt vekt på at Anne måtte tas med på alle beslutninger; alt fra små detaljer til de større avgjørelsene. Vi som sykepleiere, hadde gjerne en mening om hva som ville vært det beste for henne i forbindelse med for eksempel tømming av tarmen. For at Anne skulle være med på opplegget, måtte hun ha medbestemmelse i avgjørelser som angikk henne. Hun hadde også god innsikt i egen situasjon og sykdom, og det var viktig å bruke henne aktivt i planleggingen av sykepleien. Den store utfordringen var at hun måtte tømmes til en røntgen tarmserie. På grunn av sykdommen og et stort forbruk av Ketorax måtte hun tømmes over en ukes tid, og samtidig måtte hun være uten Ketorax i denne perioden. Dette kunne bare gjennomføres om vi samarbeidet med hverandre.
Anne var på avdelingen i over en uke, og det gikk uten store vanskeligheter. Det oppsto problemer, men disse ble løst i samarbeid med pasienten, sykepleierne og legen. Oppholdets hensikt ble oppnådd, og Anne ga uttrykk for at hun var tilfreds med oppholdet.
Vi satt alle igjen med inntrykk av at dette oppholdet var langt mer vellykket enn det forrige. Sykepleierne fikk bedre kontakt med pasienten, og vi var sikre på at Anne følte seg mer trygg, og derfor ikke gikk i forsvarsposisjon i møte med oss. Men vi syntes at den uken hun var innlagt var utrolig krevende. Selv om Anne er oppegående og selvhjulpen, hadde hun behov for mye oppfølging. De sykepleierne som hadde ansvaret for henne, hadde ikke ansvar for andre pasienter.
Sykepleiefortellingen sett i lys av verdigrunnlaget
o Respekt
Sykepleierne kan vise pasienten respekt ved å la Anne få medbestemmelse i sykepleieomsorgen (2). Under det første oppholdet ble det tatt beslutninger som Anne ikke var enig i, og det ble tatt lite hensyn til hva hun mente. Pasienten fikk ingen reell mulighet til å delta i beslutninger angående seg selv eller å påvirke det som skulle skje med henne, noe som kan gi opplevelse av manglende kontroll og myndighet og føre til maktesløshet (1). Anne reagerte med sinne og frustrasjon. Ved den andre innleggelsen, gikk sykepleierne hele tiden i dialog med pasienten om hvordan forberedelser, prosedyrer og undersøkelser skulle gjennomføres. Hun ble forberedt i god tid på hva som skulle skje videre. Sykepleierne la til rette slik at Anne fikk bruke sine egne ressurser ved å la henne gjennomføre enkelte prosedyrer selv, når sykepleierne visste at hun kunne disse, som for eksempel å stikke seg selv. Ved å la Anne delta i beslutninger og være en aktiv og deltagende part i prosessen, viste sykepleierne at de hadde tiltro til hennes ressurser og den kunnskapen hun hadde om sin sykdom (1, 2). Sykepleierne viste pasienten respekt og de ga Anne mulighet for kontroll i situasjonen. Opplevelsen av respekt, medbestemmelse og kontroll kan være årsaken til at Anne mestret det siste oppholdet så mye bedre (1).
Ifølge Rikshospitalets verdigrunnlag må det hele tiden gis sykepleie hvor det tas hensyn til pasientens fortid, nåtid og framtid (2). Under det første oppholdet var det få som tok hensyn til Annes tidligere opplevelser. Ved den andre innleggelsen derimot, tok sykepleierne hensyn til pasientens erfaringer fra tidligere sykehusopphold og hennes kunnskap om egen situasjon. Sykepleierne tok utgangspunkt i Annes individuelle behov, opplevelser og forventninger i planlegging og gjennomføring av sykepleien. De informerte andre involverte yrkesgrupper om hennes situasjon nå og tidligere, slik at Anne skulle bli møtt med forståelse. Ved å ta hensyn til Annes tidligere erfaring i sykepleieomsorgen, bidro sykepleierne til at hun mestret sin situasjon bedre (3). Dette ga henne muligheten til å bruke sine krefter til å tenke fremover.
o Trygghet
Pasientens tillit til sykepleieren kan påvirke behandlingsforløpet. Å utvikle et forhold som ivaretar tilliten mellom pasient og sykepleier, er viktig for å skape mulighet for trygghet for pasienten (4). Anne ga uttrykk for at det var få som tok hennes smerter på alvor og at hun ikke ble trodd når hun sa hun hadde vondt. Følelsen av ikke å bli tatt på alvor, kan være medvirkende til hennes manglende tillit til sykepleierne (4). Tillit utvikles på bakgrunn av forventninger om å bli akseptert og respektert som menneske; at en blir sett, hørt og trodd på i møte med sykepleieren (3, 4). Ifølge Kari Martinsen må sykepleieren gjøre seg tilliten verdig, og det kan sykepleieren gjøre gjennom å vise oppriktig engasjement og interesse for pasienten (5). Sykepleiernes genuine interesse handler om å møte Anne på hennes premisser, ta hennes problemer og behov på alvor, lytte og vise respekt for hennes meninger, slik det ble gjort under det andre oppholdet (4). Var det personalets oppriktige interesse i å hjelpe henne og troen på henne, som hjalp henne til å mestre tømmingsregimet uten smertestillende? Tilliten til sykepleierne og det gode samarbeidet mellom pasienten og sykepleierne kan være medvirkende til at Anne godtok ikke å ta smertestillende. Kanskje fordi hun følte seg trygg på at hun ble tatt på alvor og at personalet ville gi henne noe mot smertene hvis hun virkelig trengte det? Trygghet er forbundet med det å føle seg ivaretatt (4). Anne opplevde sykepleiernes interesse for henne og hennes situasjon og fikk tillit til personalet. Dette ga Anne mulighet for trygghet, slik at hun kunne rette fokuset og bruke sin energi til å bli frisk, i stedet for til angst og frustrasjoner (4).
o Ansvar
- Pasienten må kunne føle seg sikker på at det utvises ansvarlighet i sykepleien (2). Anne hadde gitt uttrykk for at hun ikke stolte på personalet og at personalet ga forskjellig informasjon. Entydig kommunikasjon og kompetanse er grunnleggende forutsetninger for tillit, og er tilliten først brutt ned, kan den være vanskelig å bygge opp igjen (4). For å møte dette problemet måtte sykepleierne, som hadde pasienten, hele tiden gi uttrykk for at de var trygge og sikre på de arbeidsoppgavene de skulle utføre hos pasienten. Ved andre innleggelse var det få sykepleiere som hadde omsorgen for Anne, slik at de hadde mulighet for å vise hva de sto for og til å bli godt kjent med henne. Anne fikk en pasientansvarlig sykepleier som hadde hovedansvaret for sykepleieomsorgen, og om skulle sikre kontinuiteten i sykepleien. Dette, sammen med god tid til omsorg, skulle gi Anne mulighet til å bygge opp igjen sin tillit til personalet.
For at et tillitsforhold skal kunne utvikles trengs tid (4). Avdelingssykepleier og hennes stab la til rette for at det var få - og de samme sykepleierne - som fulgte opp Anne, og at disse ikke hadde andre pasienter. Det ga sykepleierne tid til å være mye sammen med Anne for å planlegge oppholdet, informere og støtte henne. Ledelsen bidro således til at pasienten kunne oppleve trygghet og tillit i situasjonen. Uten samarbeid og forståelse fra ledelsen, ville ikke dette vært mulig.
o Samarbeid
Sykepleierne hadde et godt samarbeid med leger og andre yrkesgrupper som var tilknyttet avdelingen. Det var kun fire sykepleiere og en lege som hadde ansvar for Anne under det andre oppholdet. Pasientansvarlig sykepleier hadde et tett samarbeid med de andre sykepleierne gjennom god kommunikasjon og dokumentasjon, så den enkelte hele tiden visste hva som var sagt og gjort. Sykepleierne samarbeidet også tett med anestesi- og røntgenavdelingen i forhold til gjennomføring av undersøkelser. Personalet på disse avdelingene fikk god informasjon i forkant, i forhold til pasientens problemstillinger og hennes opplevelser innen helsevesenet. Alle hadde den samme informasjonen og planen for pasienten. Dette står i kontrast til tidligere opphold der Anne opplevde å få ulik informasjon fra forskjellig personale, noe som skapte usikkerhet og frustrasjon hos pasienten. I og med at det var få sykepleiere som formidlet informasjonen ved det siste oppholdet, sikret det at pasienten ikke fikk motstridende beskjeder. Dette kan synes å ha gitt trygghet for Anne.
Konklusjon
Denne sykepleiefortellingen viser at god sykepleie gjør en forskjell. Pasientens første opphold ga preg av ulik informasjon, liten medbestemmelse, manglende tid til omsorg og liten forståelse for hennes situasjon. Ved det andre oppholdet var sykepleien godt planlagt på forhånd, og den tok utgangspunkt i pasientens behov og tidligere opplevelse. Pasienten fikk kontroll over situasjonen ved at hun ble bemyndiget til å være med på å planlegge og ta beslutninger i forhold til sin egen behandling. Det gode samarbeidet mellom sykepleierne og andre yrkesgrupper medførte kontinuitet, og ledelsen ga tid og ressurser til at denne pasienten skulle få et bra opphold. Resultatet ble en fornøyd pasient som kunne bruke sine ressurser og energi på å bli bedre, i stedet for å bruke dem på irritasjon, utrygghet og frustrasjon.
Litteratur
1. Stang I. Makt og bemyndigelse - om å ta pasient- og brukermedvirkning på alvor. Oslo: Universitetsforlaget, 1998.
2. Verdigrunnlag og mål for sykepleietjenesten ved Rikshospitalet. Sjefsykepleiers kontor. Rikshospitalet, 1996.
3. Kristoffersen N J. Generell sykepleie. Oslo: Universitetsforlaget, 1996.
4. Bjørk I T, Helseth S, Nortvedt F.. Møte mellom pasient og sykepleier. Oslo: Gyldendal Akademiske, 2002.
5. Martinsen K. Omsorg i sykepleien. I: Jensen K. (red): Moderne omsorgsbilder. Oslo: Gyldendal,1990.
Pasientens aktive medvirkning i sykepleieomsorgen har betydning for pasientresultatet. Bemyndigelse kan bidra til å redusere stressfaktorer, stimulere pasientens egne ressurser og mobilisere krefter hos pasienten (1).
Sykepleiefortellingen
Anne er en kvinne i tjueårene med en kronisk sykdom. De siste tjue årene har hun vært inn og ut av sykehus og gjennomgått flere mislykkede operasjoner. Hun har hatt mange negative opplevelser med helsevesenet, og dette har preget henne senere i evnen til å takle sykehusinnleggelser. I flere år har Anne følt seg misforstått av leger, som stadig mener at hennes lidelser for en stor del er psykisk betinget, noe hun selv er totalt uenig i. De siste to årene har hun vært plaget med mye smerter og har hatt behov for sterke smertestillende medisiner.
Anne kom til avdelingen for utredning av smerter, og flere undersøkelser var planlagt på forhånd. På grunn av dårlig tømt tarm, som skyldtes stort forbruk av opiater, ble noen av undersøkelsene utsatt. Legene mente hun skulle reise hjem for å trappe ned på smertestillende og komme tilbake senere for å fullføre utredningen. Anne reagerte svært negativt på dette og viste ingen forståelse for situasjonen. Hun mente hun var for syk til å reise hjem.
Flere av sykepleierne opplevde pasienten som krevende og vanskelig å forholde seg til, og ga derfor uttrykk for at de ikke ønsket å ha ansvaret for henne. Anne hadde ingen pasientansvarlig sykepleier som kunne følge henne opp, og alle sykepleierne måtte ta sin tørn. Anne hadde store svingninger i humøret, og det skulle lite til før hun ble sint, frustrert eller begynte å gråte. Det var tydelig at hun trengte mye støtte og omsorg, noe vi ikke hadde anledning til å gi henne tilstrekkelig av, fordi det var en hektisk periode i avdelingen. Vi tok oss ikke nok tid til å lytte til Anne, og hun følte at avgjørelser ble tatt over hodet på henne og at vi ikke tok tilstrekkelig hensyn til hennes meninger.
Vi opplevde på forskjellige måter at pasienten var preget av sin lange sykehistorie og sine sykehusopphold. Anne ga uttrykk for at hun ikke stolte på sykepleierne og våre faglige kunnskaper. Ofte resulterte dette i at vi ble usikre på oss selv og opplevde det som vanskelig å gå inn til pasienten.
Dette sykehusoppholdet endte med at Anne skrev seg ut i sinne, fordi hun ikke fikk alle de planlagte undersøkelsene og fordi hun mente at vi ikke trodde på hennes smerter, og i hennes øyne ikke kunne gjøre noe for henne likevel. Hun skulle komme tilbake noen uker senere for å fullføre utredningen.
Da det ble kjent at Anne skulle komme tilbake til avdelingen for videre utredning, vurderte avdelingssykepleier og sykepleierne at oppholdet hennes måtte planlegges i forkant, for at hun skulle få gjennomført undersøkelsene. Vi så på hvordan det forrige oppholdet hadde vært, og tenkte gjennom hvordan vi kunne gjøre det nye oppholdet annerledes i en positiv retning. Vi bestemte oss for at færrest mulig av personalet skulle gå inn til henne, for å oppnå best mulig kontinuitet og trygghet for pasienten. Noe av frustrasjonen under forrige innleggelse var at for mange personer var inne hos henne, og det ble gitt ulike beskjeder som hun ble svært frustrert over. Det var ofte samme beskjed og informasjon som ble gitt, men Anne tolket det ofte slik at misforståelser oppsto. Et team bestående av fire sykepleiere, hvorav en pasientansvarlig sykepleier, og en lege ble valgt ut. Vi diskuterte oss frem til hvordan vi skulle legge opp sykepleien, spesielt med tanke på erfaringer fra forrige opphold. Flere av oss var skeptiske til oppgaven, da minnene fra forrige innleggelse var godt lagret. Vi bestemte oss for å glemme de mindre positive opplevelsene og heller prøve å gjøre dette oppholdet til en positiv opplevelse, både for pasienten og personalet. Det ble lagt vekt på at Anne måtte tas med på alle beslutninger; alt fra små detaljer til de større avgjørelsene. Vi som sykepleiere, hadde gjerne en mening om hva som ville vært det beste for henne i forbindelse med for eksempel tømming av tarmen. For at Anne skulle være med på opplegget, måtte hun ha medbestemmelse i avgjørelser som angikk henne. Hun hadde også god innsikt i egen situasjon og sykdom, og det var viktig å bruke henne aktivt i planleggingen av sykepleien. Den store utfordringen var at hun måtte tømmes til en røntgen tarmserie. På grunn av sykdommen og et stort forbruk av Ketorax måtte hun tømmes over en ukes tid, og samtidig måtte hun være uten Ketorax i denne perioden. Dette kunne bare gjennomføres om vi samarbeidet med hverandre.
Anne var på avdelingen i over en uke, og det gikk uten store vanskeligheter. Det oppsto problemer, men disse ble løst i samarbeid med pasienten, sykepleierne og legen. Oppholdets hensikt ble oppnådd, og Anne ga uttrykk for at hun var tilfreds med oppholdet.
Vi satt alle igjen med inntrykk av at dette oppholdet var langt mer vellykket enn det forrige. Sykepleierne fikk bedre kontakt med pasienten, og vi var sikre på at Anne følte seg mer trygg, og derfor ikke gikk i forsvarsposisjon i møte med oss. Men vi syntes at den uken hun var innlagt var utrolig krevende. Selv om Anne er oppegående og selvhjulpen, hadde hun behov for mye oppfølging. De sykepleierne som hadde ansvaret for henne, hadde ikke ansvar for andre pasienter.
Sykepleiefortellingen sett i lys av verdigrunnlaget
o Respekt
Sykepleierne kan vise pasienten respekt ved å la Anne få medbestemmelse i sykepleieomsorgen (2). Under det første oppholdet ble det tatt beslutninger som Anne ikke var enig i, og det ble tatt lite hensyn til hva hun mente. Pasienten fikk ingen reell mulighet til å delta i beslutninger angående seg selv eller å påvirke det som skulle skje med henne, noe som kan gi opplevelse av manglende kontroll og myndighet og føre til maktesløshet (1). Anne reagerte med sinne og frustrasjon. Ved den andre innleggelsen, gikk sykepleierne hele tiden i dialog med pasienten om hvordan forberedelser, prosedyrer og undersøkelser skulle gjennomføres. Hun ble forberedt i god tid på hva som skulle skje videre. Sykepleierne la til rette slik at Anne fikk bruke sine egne ressurser ved å la henne gjennomføre enkelte prosedyrer selv, når sykepleierne visste at hun kunne disse, som for eksempel å stikke seg selv. Ved å la Anne delta i beslutninger og være en aktiv og deltagende part i prosessen, viste sykepleierne at de hadde tiltro til hennes ressurser og den kunnskapen hun hadde om sin sykdom (1, 2). Sykepleierne viste pasienten respekt og de ga Anne mulighet for kontroll i situasjonen. Opplevelsen av respekt, medbestemmelse og kontroll kan være årsaken til at Anne mestret det siste oppholdet så mye bedre (1).
Ifølge Rikshospitalets verdigrunnlag må det hele tiden gis sykepleie hvor det tas hensyn til pasientens fortid, nåtid og framtid (2). Under det første oppholdet var det få som tok hensyn til Annes tidligere opplevelser. Ved den andre innleggelsen derimot, tok sykepleierne hensyn til pasientens erfaringer fra tidligere sykehusopphold og hennes kunnskap om egen situasjon. Sykepleierne tok utgangspunkt i Annes individuelle behov, opplevelser og forventninger i planlegging og gjennomføring av sykepleien. De informerte andre involverte yrkesgrupper om hennes situasjon nå og tidligere, slik at Anne skulle bli møtt med forståelse. Ved å ta hensyn til Annes tidligere erfaring i sykepleieomsorgen, bidro sykepleierne til at hun mestret sin situasjon bedre (3). Dette ga henne muligheten til å bruke sine krefter til å tenke fremover.
o Trygghet
Pasientens tillit til sykepleieren kan påvirke behandlingsforløpet. Å utvikle et forhold som ivaretar tilliten mellom pasient og sykepleier, er viktig for å skape mulighet for trygghet for pasienten (4). Anne ga uttrykk for at det var få som tok hennes smerter på alvor og at hun ikke ble trodd når hun sa hun hadde vondt. Følelsen av ikke å bli tatt på alvor, kan være medvirkende til hennes manglende tillit til sykepleierne (4). Tillit utvikles på bakgrunn av forventninger om å bli akseptert og respektert som menneske; at en blir sett, hørt og trodd på i møte med sykepleieren (3, 4). Ifølge Kari Martinsen må sykepleieren gjøre seg tilliten verdig, og det kan sykepleieren gjøre gjennom å vise oppriktig engasjement og interesse for pasienten (5). Sykepleiernes genuine interesse handler om å møte Anne på hennes premisser, ta hennes problemer og behov på alvor, lytte og vise respekt for hennes meninger, slik det ble gjort under det andre oppholdet (4). Var det personalets oppriktige interesse i å hjelpe henne og troen på henne, som hjalp henne til å mestre tømmingsregimet uten smertestillende? Tilliten til sykepleierne og det gode samarbeidet mellom pasienten og sykepleierne kan være medvirkende til at Anne godtok ikke å ta smertestillende. Kanskje fordi hun følte seg trygg på at hun ble tatt på alvor og at personalet ville gi henne noe mot smertene hvis hun virkelig trengte det? Trygghet er forbundet med det å føle seg ivaretatt (4). Anne opplevde sykepleiernes interesse for henne og hennes situasjon og fikk tillit til personalet. Dette ga Anne mulighet for trygghet, slik at hun kunne rette fokuset og bruke sin energi til å bli frisk, i stedet for til angst og frustrasjoner (4).
o Ansvar
- Pasienten må kunne føle seg sikker på at det utvises ansvarlighet i sykepleien (2). Anne hadde gitt uttrykk for at hun ikke stolte på personalet og at personalet ga forskjellig informasjon. Entydig kommunikasjon og kompetanse er grunnleggende forutsetninger for tillit, og er tilliten først brutt ned, kan den være vanskelig å bygge opp igjen (4). For å møte dette problemet måtte sykepleierne, som hadde pasienten, hele tiden gi uttrykk for at de var trygge og sikre på de arbeidsoppgavene de skulle utføre hos pasienten. Ved andre innleggelse var det få sykepleiere som hadde omsorgen for Anne, slik at de hadde mulighet for å vise hva de sto for og til å bli godt kjent med henne. Anne fikk en pasientansvarlig sykepleier som hadde hovedansvaret for sykepleieomsorgen, og om skulle sikre kontinuiteten i sykepleien. Dette, sammen med god tid til omsorg, skulle gi Anne mulighet til å bygge opp igjen sin tillit til personalet.
For at et tillitsforhold skal kunne utvikles trengs tid (4). Avdelingssykepleier og hennes stab la til rette for at det var få - og de samme sykepleierne - som fulgte opp Anne, og at disse ikke hadde andre pasienter. Det ga sykepleierne tid til å være mye sammen med Anne for å planlegge oppholdet, informere og støtte henne. Ledelsen bidro således til at pasienten kunne oppleve trygghet og tillit i situasjonen. Uten samarbeid og forståelse fra ledelsen, ville ikke dette vært mulig.
o Samarbeid
Sykepleierne hadde et godt samarbeid med leger og andre yrkesgrupper som var tilknyttet avdelingen. Det var kun fire sykepleiere og en lege som hadde ansvar for Anne under det andre oppholdet. Pasientansvarlig sykepleier hadde et tett samarbeid med de andre sykepleierne gjennom god kommunikasjon og dokumentasjon, så den enkelte hele tiden visste hva som var sagt og gjort. Sykepleierne samarbeidet også tett med anestesi- og røntgenavdelingen i forhold til gjennomføring av undersøkelser. Personalet på disse avdelingene fikk god informasjon i forkant, i forhold til pasientens problemstillinger og hennes opplevelser innen helsevesenet. Alle hadde den samme informasjonen og planen for pasienten. Dette står i kontrast til tidligere opphold der Anne opplevde å få ulik informasjon fra forskjellig personale, noe som skapte usikkerhet og frustrasjon hos pasienten. I og med at det var få sykepleiere som formidlet informasjonen ved det siste oppholdet, sikret det at pasienten ikke fikk motstridende beskjeder. Dette kan synes å ha gitt trygghet for Anne.
Konklusjon
Denne sykepleiefortellingen viser at god sykepleie gjør en forskjell. Pasientens første opphold ga preg av ulik informasjon, liten medbestemmelse, manglende tid til omsorg og liten forståelse for hennes situasjon. Ved det andre oppholdet var sykepleien godt planlagt på forhånd, og den tok utgangspunkt i pasientens behov og tidligere opplevelse. Pasienten fikk kontroll over situasjonen ved at hun ble bemyndiget til å være med på å planlegge og ta beslutninger i forhold til sin egen behandling. Det gode samarbeidet mellom sykepleierne og andre yrkesgrupper medførte kontinuitet, og ledelsen ga tid og ressurser til at denne pasienten skulle få et bra opphold. Resultatet ble en fornøyd pasient som kunne bruke sine ressurser og energi på å bli bedre, i stedet for å bruke dem på irritasjon, utrygghet og frustrasjon.
Litteratur
1. Stang I. Makt og bemyndigelse - om å ta pasient- og brukermedvirkning på alvor. Oslo: Universitetsforlaget, 1998.
2. Verdigrunnlag og mål for sykepleietjenesten ved Rikshospitalet. Sjefsykepleiers kontor. Rikshospitalet, 1996.
3. Kristoffersen N J. Generell sykepleie. Oslo: Universitetsforlaget, 1996.
4. Bjørk I T, Helseth S, Nortvedt F.. Møte mellom pasient og sykepleier. Oslo: Gyldendal Akademiske, 2002.
5. Martinsen K. Omsorg i sykepleien. I: Jensen K. (red): Moderne omsorgsbilder. Oslo: Gyldendal,1990.
0 Kommentarer