Fagutvikling
Publisert
Studiepraksis i en fremmed kultur
SAMMENDRAG: Hvert år reiser sykepleiestudenter til
utviklingsland for å oppleve mennesker og pasientgrupper i en
fremmed kultur. De kommer tilbake fulle av inntrykk, oftest
begeistret men også opprørt. De trenger lang tid til å bearbeide
slike opplevelser. Høgskolen i Bergen (HiB) har
internasjonalisering som et av sine satsingsområder og i denne
sammenheng er det viktig å registrere studentenes erfaringer fra
denne type studieopplegg slik at veiledningsressurser blir best
mulig utnyttet. Målet er at forholdene legges best mulig til rette
slik at praksistiden virker inspirerende, nyttig og lærerik og at
erfaringene gir studentene en handlingskompetanse som en ikke ville
oppnådd ved praksis i hjemlandet. Samtidig må studenten være
forberedt på at opplevelser i møte med ny og fremmed kultur kan
skape traumatiske opplevelser som er viktig å få bearbeidet.
Hvilken rolle spiller informasjon og veiledning i denne sammenheng?
Denne undersøkelsen ønsker å få fram hovederfaringene fra et
studieopplegg ved HiB samt kartlegge hvilket behov for informasjon
og veiledning studentene har før, under og etter et opphold i et
utviklingsland.
Høsten 1999 ble et kull med 52 sykepleierstudenter tatt opp i et prøveprosjekt basert på en desentralisert utdanningsmodell med deltids studietid 4 år i motsetning til vanlig 3 årig utdanning. Forsøksprosjektet hadde økonomisk støtte fra blant annet kommuner i Hordaland fylke. De fleste studentene hadde erfaring fra arbeidslivet, mange fra helse- og sosialsektoren. Aldersgruppen var fra 19 -50 år.
Ideen om praksis i Tanzania kom i stand pga. mangel på praksisplasser i Norge. Det ble derfor en utfordring å tilby disse studentene praksisplasser i Tanzania på steder som Høgskolen hadde et etablert samarbeid med. Forutsetningen var at studentene som skulle ha veiledet kirurgisk praksis kunne få kontinuerlig evaluering med standardiserte vurderingskriterier som kunne godkjennes i forhold til norsk standard.
Studieopplegg
Våren 2001 tilbrakte 28 av kullets 52 studenter deler av sin praksistid i andre studieår ved ulike sykehus og institusjoner i Tanzania. Gruppen besto av fem gutter og tjuetre jenter. Fem studenter - tre jenter og to gutter - fikk veiledet kirurgisk praksis ved Haydom Lutheran Hospital. Resten av gruppen hadde en variert alternativ praksis i Arusha (Mt. Meru hospital) og Moshi (Mawensi hospital og Kiwakukki AIDS center). Tre lærere reiste ut sammen med studentene. En reiste hjem etter 10 dager, en etter to uker og undertegnede ble med studentene praksistiden ut dvs. ca 8 uker.
Haydom Lutheran Hospital er en stor (400 senger), veldrevet institusjon med en sykepleierskole av høy kvalitet. Mt. Meru og Mawensi sykehusene er Statshospitaler og er preget av økonomisk knapphet. Kiwakukku er en frivillig «charity» organisasjon med hovedformål å forebygge AIDS og hjelpe dem som er rammet av sykdommen.
Første uken i Tanzania gjennomgikk studentene en informasjonsuke i Arusha som omfattet Tanzaniansk kultur, styringsform, helsepolitikk, religion, kvinnesyn og innføring i Kiswahili som er felles språket i Tanzania hvor der er mer enn 150 stammer med like mange forskjellige stammespråk.
Metode:
Denne undersøkelsen bygger på samtaler under og etter praksis samt analyse av spørreskjema innhentet ett år etter praksisperioden.
1. Det ble gjennomført tre gruppesamtaler/intervju og individuelle samtaler med studenter ved Haydom. Studentene ved Mawensi, Mt Meru og Kiwakkuki fikk en gruppesamtale/intervju samt individuelle samtaler. Disse kvalitative data som ble samlet inn under praksistiden i Tanzania ble gjennomført med temaguide i henhold til Fog (2). Materialet ble analysert og bearbeidet etter Kvales metode (3, 4). Problemområder som ble tatt opp var studentenes hovederfaringer samt hvilken type informasjon studentene har behov for før de reiser til et utviklingsland, informasjon og veiledning i begynnelsen av praksisstudiet og underveis i praksistiden.
2. Spørreskjema med kvantitative data og utfyllende spørsmål ble distribuert og besvart anonymt av studentene ett år etter oppholdet i Tanzania. Undersøkelsen spør etter praksissted og lengde på praksistiden, og ber om gradering av nytteverdi av informasjon gitt i Norge, informasjonskurset i Arusha og nytteverdi av samtale/veiledning med lærer og samtale med medstudenter. I åpne spørsmål har studentene utdypet hvordan de opplevde seg ivaretatt etter hjemkomsten, betydningen av å skrive refleksjonsrapport, inntrykk som er mest framtredende i ettertid og hvilke råd de vil gi til nye studenter som skal ha praksis i et utviklingsland.
De kvalitative data ble behandlet som under punkt 1 og de kvantitative data ble statistisk behandlet. 18 av 28 studenter besvarte spørreskjemaet (68,5%).
Resultater
Behov for informasjon før en reiser til Tanzania
Et overveiende flertall av studentene opplevde naturlig nok en stor grad av frustrasjon etter ankomsten til Tanzania og spesielt den første tiden i praksis. De ga uttrykk for mangel på informasjon om landet generelt og om praksisstedet spesielt.
Nytteverdien av informasjonen hjemme opplevdes være av mindre betydning. Informasjon ble gitt kort tid før avreise bl.a. ved en innfødt afrikaner og norske med erfaring fra Afrika. Frustrasjonen gjaldt dagligdagse ting som f.eks mangel på toalettpapir og generelle matvarer, forståelse av hvilken valuta en burde bruke og hvorfor bruke hele sko og støvler? Dette studieoppholdet var om våren som er regntid i Tanzania og møte med den Tanzanianske nedbøren ble i meste laget selv for vestlendinger og bergensere! Veinettet går nesten i oppløsning i regntiden og den lange bilturen fra Arusha (ca 300 km) til Haydom er vanskelig å forestille seg før en er midt oppe i situasjonen.
Undersøkelsen ett år etter viser at studentene legger lite vekt på det som ble oppfattet som informasjonsmangel ved utreise. Da er det gleden over å ha vært i et utviklingsland, møte med ulike menneskeskjebner og opplevelse av egen mestring som vektlegges.
Kulturrelatert omsorg
Det gjorde dypt inntrykk på studentene å møte fattige medmennesker under harde livsvilkår og til tross for dette, bli møtt med smil og vennlighet. Det ikke å gi høylytt uttrykk for smerte var også en del av kulturen. Du skal tåle påkjenninger uten en lyd, gir en uttrykk for smerte er det tegn på svakhet.
Familien var med når en av de nærmeste ble innlagt på sykehus. Spesielt barna var med når mor var syk. Mor delte barna med seg, de gikk fra seng til seng og var med og skapte hjemmefølelse. Det er familien som steller sine pårørende og har ansvaret for matstellet. Studentene deltok i stell der det var aktuelt og det utviklet tillitsforhold og skapte grobunn for forståelse og samhold.
Sykepleiefaglige utfordringer
Fattigdom og mangel på ressurser opplevdes som utfordring. Studentene ga uttrykk for en voksende respekt for sine tanzanianske kolleger ved den måten de mestret sine oppgaver, til tross for dårlig lønn og kummerlige leveforhold. Utstyret ble brukt om igjen og om igjen og nålespissen kunne være både grov og uskarp selv ved bruk til små barn, men sterilitetskrav firet en ikke på. Språk barrieren opplevdes som en stor hindring for en dypere forståelse og det å kunne skille nyanser i fagfeltet. Ved Haydom Hospital satte praksisfeltet inn studenter som guide og «håndleder», dette gjorde samarbeidet med pasientene og de pårørende lettere. Samtidig er kommunikasjon mer en ord og studentene utviklet en imponerende grad av improvisasjon og språkferdigheter som fremmet samhandling på kort tid. Og i møte med foreldreløse barn var kjærlighetens språk universell.
Medstudenter
Studentene opplevde at det å bo og leve sammen med norske kolleger i storgruppe var gunstig både når opplevelsene var sterke og når savnet av familien tok overhånd.
Veiledning
Undersøkelsen viste at tilstedeværelse av lærer/veileder er spesielt viktig den første tiden for å ordne opp og organisere praksisfeltet. I denne sammenheng var det nødvendig at lærer var til stede for å få godkjent den kirurgiske veiledete praksis. Undersøkelsen året etter viste en signifikant forskjell i opplevelsen av nytteverdi av samtaler med veileder mellom gruppene som hadde norsk lærer lett tilgjengelig og de studentene som ikke hadde dette.
Utfordringer i en fremmed kultur
Undersøkelsen viste at generell informasjon om landet, folket og kulturen har vanskelig for å nå inn og bli forstått slik den ble presentert før avreise fra Norge. Hva er det da som hindrer at informasjonen blir oppfattet? Den kulturelle sammenheng er med og former oppfatningen av budskapet som blir gitt og studentens forståelsesbakgrunn gjør det vanskelig å oppfatte betydningen og konsekvensene av denne informasjonen (5). Det er de praktiske konkrete ting som hvilket utstyr en trenger å ha med seg, hvilke type klær og sko en bruker i praksisfeltet, hvor mye penger en trenger, hva er mangelvare og hva er det mulig å ta med seg fra Norge som er virkelig nyttige. Det er først når en står og går midt i blod, skitt og urin at en forstår betydningen av det å bruke hele sko på arbeid og når en opplever at toalettet er et stinkende hull i gulvet eller bak en busk at en savner toalettpapiret. Det å ha en opplevelse av kontroll over det ukjente er med og reduserer usikkerhet og frustrasjon.
Tanzania er i dag en republikk, holdninger til autoriteter er sterk og kvinner og barn har ofte lav status. Studentene reagerte på pasientenes atferd i forhold til det å tåle smerte. I mange sammenhenger vises utad lite tegn på følelser i forbindelse med det å miste en av sine nærmeste f.eks et barn. Pasientens medbestemmelse er lite utviklet i Tanzania og hensyn til pasientens privatliv og holdninger f.eks til en fødende kan virke respektløst. Studentene opplevde at kulturell tilpasset omsorg må gis med utgangspunkt i den kulturen pasienten lever i og medfører at pasienten godtar sykepleierens avgjørelser (5).
Vennlighet og hjertevarme og strålende smil møtte en overalt også der hvor nøden er størst. Studentene ga uttrykk for en takknemlighet for livet, for skolen som ga en mulighet og utfordringen. Kravmentaliteten og bruk og kast samfunnet i hjemlandet ble en tankevekker og kontrastene kom tydelig fram i refleksjonsrapportene.
Sykepleierstudentene hadde sin praksis i ulike fagfelt. For å kunne forberede seg best mulig faglig og mentalt er konkret informasjon om praksisfeltet nødvendig. Det er også i dette miljøet en møter de største utfordringene både når det gjelder holdninger til de syke og mulighetene for å kunne hjelpe. Det at organisering og avklaring med praksisfeltet ble ivaretatt av norsk lærer medførte at studentene lettere kom inn rutiner og ble del av fellesskapet. Studentene ved Haydom fikk tildelt hver sin tanzanianske sykepleierstudent som guide den første tiden noe som resulterte i en god kommunikasjon både med pasienter og pårørende. Flere ga likevel uttrykk for at manglende språkkunnskap hindret en dypere forståelse for pasientene og familiens reaksjoner. I denne sammenheng er det både kultur og språk som er fremmed for studentene og det er først når en er i en situasjon hvor en opplever at ens egen forståelse kommer til kort at en ser betydningen av denne kunnskapen (5).
Veiledning har mange ansikt
Veiledningen inneholdt mange aspekter. Organisering av praksisfeltet, tilrettelegging av arbeidsoppgaver, individuell veiledning i forhold til skriftlige oppgaver og oppfølging i praksisfeltet. Veiledning som det å legge til rette for oppdagelse og læring og eventuell forandring, kan inneholde både informasjon, instruksjon og rådgivning (1, 7). Den faglige - og personlige veiledningen framkom også ved at lærer ble en integrert del av gruppen. Lærer bodde og levde sammen med studentene den første tiden og samtalen dreide seg om fag og personlige opplevelser mesteparten av døgnet. Dialogen ble utgangspunkt for studentens opplevelse og forståelse. Det var vanskelig å planlegge faste tider for veiledning. Kunnskap ble vunnet ved at lærer var til stede i feltet og var med i situasjonene og dermed la til rette for utvikling (6; 7).
Medstudenter som problemløser og refleksjonsarena
Samtale med medstudenter fra hjemlandet ble vurdert som den viktigste nytte faktoren for studenter med praksis i et utviklingsland. Dette ble understreket spesielt i en sammenheng der en møtte vanskelige situasjoner både personlig og faglig. De opplevde fattigdom og nød på nært hold, alvorlig sykdom og død gjorde dypt inntrykk og da var samtale med medstudenter et godt redskap for avreagering.
Undersøkelsen i ettertid viser også at det å skrive refleksjonsrapport og dagbok var utmerkede redskaper for refleksjon og bearbeidelse av egne følelser og reaksjoner. Verdien av samholdet og fellesskapet med kjente når en er i en annen kultur er med og understøtter både egen og gruppens evne til å bevare velvære og god helse (5).
Konklusjon
Betydningen av informasjon før en reiser til et utviklingsland
Det er et umettelig behov for informasjon om den praktiske hverdag som møter en i et utviklingsland. Det å bruke personer som har personlig kjennskap til landet en skal reise til og visuell informasjon med bilder, video og filmklipp sammen med muntlige samtaler anbefales. Praksisseminar sammen med medstudenter som har vert i utviklingsland bør inngå i obligatoriske krav til forberedelse for studentene. Det at studentene skriver egen plan for praksisfeltet vil også medføre at studentene selv må sette seg inn i forholdene der en har planlagt praksis i et utviklingsland. Forberedelse over tid vil hjelpe.
Undersøkelsen viser at den frustrasjon studentene opplevde den første tiden, har mindre betydning i et større tidsperspektiv. Studentene må være forberedt på at de blir frustrerte og fortvilet i øyeblikket, spesielt når en står overfor en ny og uvant situasjon, men dette er sannsynligvis en gunstig situasjon læremessig og erfaringsmessig.
Betydningen av organisering
Høgskolen bør etablere et team av ressurspersoner som kan gi informasjon på forhånd og samtidig være der når studentene kommer tilbake for å ha mulighet for veiledning, samle tråder, dele frustrasjoner, sorger og gleder. En unngår mye frustrasjoner ved at organisering av de lokale praksisopplegg er tilrettelagt og nøye avtalt før avreise.
Betydning av veiledning
Det at lærer er til stede, er spesielt nyttig den første tiden av studieoppholdet. Ved å inneha en «container» funksjon med mulighet for utblåsning og samtale, vil en i tillegg ha mulighet for å fange opp traumatiske situasjoner som veileder. Etter hvert som en får mer etablerte avtaler med samarbeidende utdanningssteder i utviklingsland, vil dette kunne bli faste rutiner også av stedlige ressurspersoner.
Betydning av gruppetilhørighet
Det anbefales ikke at studenter reiser alene. Det å ha medstudenter som samtalepartner framstår som en av de grunnleggende forutsetninger for oppdagelse, utvikling og endring.
Betydning av innsikt i tverrkulturell sykepleie
Det å ha møtt mennesker som sliter med fattigdom, sykdom og død og sett sammenhengen i dette, og samtidig oppleve et helsevesen som gjør en fremragende innsats til tross for små ressurser, har gitt studentene flere perspektiv i syn på ulandsproblematikk. Studentene har på eget initiativ tatt ansvar og bidratt til hjelp til selvhjelp for foreldreløse barn og venner i nød. Studentene er nå en ressurs for skolen i forhold til nye studenter som skal ha deler av sin praksistid i u-land og som ferdige sykepleiere har de med seg en unik ballast for framtiden som tufter på solidaritet og rettferdighet for alle som er syke og hjelpetrengende.
Litteratur
1. Aalberg TK. Individuell veiledning. Bergen: Fagbokforlaget, 2002.
2. Fog, J. Med samtalen som utgangspunkt. Det kvalitative forskningsinterview. København: Akademiske forlag, 1994.
3. Kvale S. Om tolkning av kvalitative forskningsinterviews. Forening for pedagogisk forskning 1984; 3:26-36. 1984; 4:55-56.
4. Kvale S. The qualitative Research Interview - a Phenomenological and Hermeneutical Mode of understanding. I: Fog J, Kvale S(red). Artikler om interviews. Århus Universitet.: Psykologisk institutt, 1992.
5. Leininger M. Culture care Diversity and Universality: A theory of Nursing, New York: National League For Nursing Press, 1991.
6. Tveiten S. Veiledning - mer en ord. Bergen: Fagbokforlaget,1998.
7. Tveiten S. Pedagogikk og sykepleiepraksis. Bergen: Fagbokforlaget, 2001.
Høsten 1999 ble et kull med 52 sykepleierstudenter tatt opp i et prøveprosjekt basert på en desentralisert utdanningsmodell med deltids studietid 4 år i motsetning til vanlig 3 årig utdanning. Forsøksprosjektet hadde økonomisk støtte fra blant annet kommuner i Hordaland fylke. De fleste studentene hadde erfaring fra arbeidslivet, mange fra helse- og sosialsektoren. Aldersgruppen var fra 19 -50 år.
Ideen om praksis i Tanzania kom i stand pga. mangel på praksisplasser i Norge. Det ble derfor en utfordring å tilby disse studentene praksisplasser i Tanzania på steder som Høgskolen hadde et etablert samarbeid med. Forutsetningen var at studentene som skulle ha veiledet kirurgisk praksis kunne få kontinuerlig evaluering med standardiserte vurderingskriterier som kunne godkjennes i forhold til norsk standard.
Studieopplegg
Våren 2001 tilbrakte 28 av kullets 52 studenter deler av sin praksistid i andre studieår ved ulike sykehus og institusjoner i Tanzania. Gruppen besto av fem gutter og tjuetre jenter. Fem studenter - tre jenter og to gutter - fikk veiledet kirurgisk praksis ved Haydom Lutheran Hospital. Resten av gruppen hadde en variert alternativ praksis i Arusha (Mt. Meru hospital) og Moshi (Mawensi hospital og Kiwakukki AIDS center). Tre lærere reiste ut sammen med studentene. En reiste hjem etter 10 dager, en etter to uker og undertegnede ble med studentene praksistiden ut dvs. ca 8 uker.
Haydom Lutheran Hospital er en stor (400 senger), veldrevet institusjon med en sykepleierskole av høy kvalitet. Mt. Meru og Mawensi sykehusene er Statshospitaler og er preget av økonomisk knapphet. Kiwakukku er en frivillig «charity» organisasjon med hovedformål å forebygge AIDS og hjelpe dem som er rammet av sykdommen.
Første uken i Tanzania gjennomgikk studentene en informasjonsuke i Arusha som omfattet Tanzaniansk kultur, styringsform, helsepolitikk, religion, kvinnesyn og innføring i Kiswahili som er felles språket i Tanzania hvor der er mer enn 150 stammer med like mange forskjellige stammespråk.
Metode:
Denne undersøkelsen bygger på samtaler under og etter praksis samt analyse av spørreskjema innhentet ett år etter praksisperioden.
1. Det ble gjennomført tre gruppesamtaler/intervju og individuelle samtaler med studenter ved Haydom. Studentene ved Mawensi, Mt Meru og Kiwakkuki fikk en gruppesamtale/intervju samt individuelle samtaler. Disse kvalitative data som ble samlet inn under praksistiden i Tanzania ble gjennomført med temaguide i henhold til Fog (2). Materialet ble analysert og bearbeidet etter Kvales metode (3, 4). Problemområder som ble tatt opp var studentenes hovederfaringer samt hvilken type informasjon studentene har behov for før de reiser til et utviklingsland, informasjon og veiledning i begynnelsen av praksisstudiet og underveis i praksistiden.
2. Spørreskjema med kvantitative data og utfyllende spørsmål ble distribuert og besvart anonymt av studentene ett år etter oppholdet i Tanzania. Undersøkelsen spør etter praksissted og lengde på praksistiden, og ber om gradering av nytteverdi av informasjon gitt i Norge, informasjonskurset i Arusha og nytteverdi av samtale/veiledning med lærer og samtale med medstudenter. I åpne spørsmål har studentene utdypet hvordan de opplevde seg ivaretatt etter hjemkomsten, betydningen av å skrive refleksjonsrapport, inntrykk som er mest framtredende i ettertid og hvilke råd de vil gi til nye studenter som skal ha praksis i et utviklingsland.
De kvalitative data ble behandlet som under punkt 1 og de kvantitative data ble statistisk behandlet. 18 av 28 studenter besvarte spørreskjemaet (68,5%).
Resultater
Behov for informasjon før en reiser til Tanzania
Et overveiende flertall av studentene opplevde naturlig nok en stor grad av frustrasjon etter ankomsten til Tanzania og spesielt den første tiden i praksis. De ga uttrykk for mangel på informasjon om landet generelt og om praksisstedet spesielt.
Nytteverdien av informasjonen hjemme opplevdes være av mindre betydning. Informasjon ble gitt kort tid før avreise bl.a. ved en innfødt afrikaner og norske med erfaring fra Afrika. Frustrasjonen gjaldt dagligdagse ting som f.eks mangel på toalettpapir og generelle matvarer, forståelse av hvilken valuta en burde bruke og hvorfor bruke hele sko og støvler? Dette studieoppholdet var om våren som er regntid i Tanzania og møte med den Tanzanianske nedbøren ble i meste laget selv for vestlendinger og bergensere! Veinettet går nesten i oppløsning i regntiden og den lange bilturen fra Arusha (ca 300 km) til Haydom er vanskelig å forestille seg før en er midt oppe i situasjonen.
Undersøkelsen ett år etter viser at studentene legger lite vekt på det som ble oppfattet som informasjonsmangel ved utreise. Da er det gleden over å ha vært i et utviklingsland, møte med ulike menneskeskjebner og opplevelse av egen mestring som vektlegges.
Kulturrelatert omsorg
Det gjorde dypt inntrykk på studentene å møte fattige medmennesker under harde livsvilkår og til tross for dette, bli møtt med smil og vennlighet. Det ikke å gi høylytt uttrykk for smerte var også en del av kulturen. Du skal tåle påkjenninger uten en lyd, gir en uttrykk for smerte er det tegn på svakhet.
Familien var med når en av de nærmeste ble innlagt på sykehus. Spesielt barna var med når mor var syk. Mor delte barna med seg, de gikk fra seng til seng og var med og skapte hjemmefølelse. Det er familien som steller sine pårørende og har ansvaret for matstellet. Studentene deltok i stell der det var aktuelt og det utviklet tillitsforhold og skapte grobunn for forståelse og samhold.
Sykepleiefaglige utfordringer
Fattigdom og mangel på ressurser opplevdes som utfordring. Studentene ga uttrykk for en voksende respekt for sine tanzanianske kolleger ved den måten de mestret sine oppgaver, til tross for dårlig lønn og kummerlige leveforhold. Utstyret ble brukt om igjen og om igjen og nålespissen kunne være både grov og uskarp selv ved bruk til små barn, men sterilitetskrav firet en ikke på. Språk barrieren opplevdes som en stor hindring for en dypere forståelse og det å kunne skille nyanser i fagfeltet. Ved Haydom Hospital satte praksisfeltet inn studenter som guide og «håndleder», dette gjorde samarbeidet med pasientene og de pårørende lettere. Samtidig er kommunikasjon mer en ord og studentene utviklet en imponerende grad av improvisasjon og språkferdigheter som fremmet samhandling på kort tid. Og i møte med foreldreløse barn var kjærlighetens språk universell.
Medstudenter
Studentene opplevde at det å bo og leve sammen med norske kolleger i storgruppe var gunstig både når opplevelsene var sterke og når savnet av familien tok overhånd.
Veiledning
Undersøkelsen viste at tilstedeværelse av lærer/veileder er spesielt viktig den første tiden for å ordne opp og organisere praksisfeltet. I denne sammenheng var det nødvendig at lærer var til stede for å få godkjent den kirurgiske veiledete praksis. Undersøkelsen året etter viste en signifikant forskjell i opplevelsen av nytteverdi av samtaler med veileder mellom gruppene som hadde norsk lærer lett tilgjengelig og de studentene som ikke hadde dette.
Utfordringer i en fremmed kultur
Undersøkelsen viste at generell informasjon om landet, folket og kulturen har vanskelig for å nå inn og bli forstått slik den ble presentert før avreise fra Norge. Hva er det da som hindrer at informasjonen blir oppfattet? Den kulturelle sammenheng er med og former oppfatningen av budskapet som blir gitt og studentens forståelsesbakgrunn gjør det vanskelig å oppfatte betydningen og konsekvensene av denne informasjonen (5). Det er de praktiske konkrete ting som hvilket utstyr en trenger å ha med seg, hvilke type klær og sko en bruker i praksisfeltet, hvor mye penger en trenger, hva er mangelvare og hva er det mulig å ta med seg fra Norge som er virkelig nyttige. Det er først når en står og går midt i blod, skitt og urin at en forstår betydningen av det å bruke hele sko på arbeid og når en opplever at toalettet er et stinkende hull i gulvet eller bak en busk at en savner toalettpapiret. Det å ha en opplevelse av kontroll over det ukjente er med og reduserer usikkerhet og frustrasjon.
Tanzania er i dag en republikk, holdninger til autoriteter er sterk og kvinner og barn har ofte lav status. Studentene reagerte på pasientenes atferd i forhold til det å tåle smerte. I mange sammenhenger vises utad lite tegn på følelser i forbindelse med det å miste en av sine nærmeste f.eks et barn. Pasientens medbestemmelse er lite utviklet i Tanzania og hensyn til pasientens privatliv og holdninger f.eks til en fødende kan virke respektløst. Studentene opplevde at kulturell tilpasset omsorg må gis med utgangspunkt i den kulturen pasienten lever i og medfører at pasienten godtar sykepleierens avgjørelser (5).
Vennlighet og hjertevarme og strålende smil møtte en overalt også der hvor nøden er størst. Studentene ga uttrykk for en takknemlighet for livet, for skolen som ga en mulighet og utfordringen. Kravmentaliteten og bruk og kast samfunnet i hjemlandet ble en tankevekker og kontrastene kom tydelig fram i refleksjonsrapportene.
Sykepleierstudentene hadde sin praksis i ulike fagfelt. For å kunne forberede seg best mulig faglig og mentalt er konkret informasjon om praksisfeltet nødvendig. Det er også i dette miljøet en møter de største utfordringene både når det gjelder holdninger til de syke og mulighetene for å kunne hjelpe. Det at organisering og avklaring med praksisfeltet ble ivaretatt av norsk lærer medførte at studentene lettere kom inn rutiner og ble del av fellesskapet. Studentene ved Haydom fikk tildelt hver sin tanzanianske sykepleierstudent som guide den første tiden noe som resulterte i en god kommunikasjon både med pasienter og pårørende. Flere ga likevel uttrykk for at manglende språkkunnskap hindret en dypere forståelse for pasientene og familiens reaksjoner. I denne sammenheng er det både kultur og språk som er fremmed for studentene og det er først når en er i en situasjon hvor en opplever at ens egen forståelse kommer til kort at en ser betydningen av denne kunnskapen (5).
Veiledning har mange ansikt
Veiledningen inneholdt mange aspekter. Organisering av praksisfeltet, tilrettelegging av arbeidsoppgaver, individuell veiledning i forhold til skriftlige oppgaver og oppfølging i praksisfeltet. Veiledning som det å legge til rette for oppdagelse og læring og eventuell forandring, kan inneholde både informasjon, instruksjon og rådgivning (1, 7). Den faglige - og personlige veiledningen framkom også ved at lærer ble en integrert del av gruppen. Lærer bodde og levde sammen med studentene den første tiden og samtalen dreide seg om fag og personlige opplevelser mesteparten av døgnet. Dialogen ble utgangspunkt for studentens opplevelse og forståelse. Det var vanskelig å planlegge faste tider for veiledning. Kunnskap ble vunnet ved at lærer var til stede i feltet og var med i situasjonene og dermed la til rette for utvikling (6; 7).
Medstudenter som problemløser og refleksjonsarena
Samtale med medstudenter fra hjemlandet ble vurdert som den viktigste nytte faktoren for studenter med praksis i et utviklingsland. Dette ble understreket spesielt i en sammenheng der en møtte vanskelige situasjoner både personlig og faglig. De opplevde fattigdom og nød på nært hold, alvorlig sykdom og død gjorde dypt inntrykk og da var samtale med medstudenter et godt redskap for avreagering.
Undersøkelsen i ettertid viser også at det å skrive refleksjonsrapport og dagbok var utmerkede redskaper for refleksjon og bearbeidelse av egne følelser og reaksjoner. Verdien av samholdet og fellesskapet med kjente når en er i en annen kultur er med og understøtter både egen og gruppens evne til å bevare velvære og god helse (5).
Konklusjon
Betydningen av informasjon før en reiser til et utviklingsland
Det er et umettelig behov for informasjon om den praktiske hverdag som møter en i et utviklingsland. Det å bruke personer som har personlig kjennskap til landet en skal reise til og visuell informasjon med bilder, video og filmklipp sammen med muntlige samtaler anbefales. Praksisseminar sammen med medstudenter som har vert i utviklingsland bør inngå i obligatoriske krav til forberedelse for studentene. Det at studentene skriver egen plan for praksisfeltet vil også medføre at studentene selv må sette seg inn i forholdene der en har planlagt praksis i et utviklingsland. Forberedelse over tid vil hjelpe.
Undersøkelsen viser at den frustrasjon studentene opplevde den første tiden, har mindre betydning i et større tidsperspektiv. Studentene må være forberedt på at de blir frustrerte og fortvilet i øyeblikket, spesielt når en står overfor en ny og uvant situasjon, men dette er sannsynligvis en gunstig situasjon læremessig og erfaringsmessig.
Betydningen av organisering
Høgskolen bør etablere et team av ressurspersoner som kan gi informasjon på forhånd og samtidig være der når studentene kommer tilbake for å ha mulighet for veiledning, samle tråder, dele frustrasjoner, sorger og gleder. En unngår mye frustrasjoner ved at organisering av de lokale praksisopplegg er tilrettelagt og nøye avtalt før avreise.
Betydning av veiledning
Det at lærer er til stede, er spesielt nyttig den første tiden av studieoppholdet. Ved å inneha en «container» funksjon med mulighet for utblåsning og samtale, vil en i tillegg ha mulighet for å fange opp traumatiske situasjoner som veileder. Etter hvert som en får mer etablerte avtaler med samarbeidende utdanningssteder i utviklingsland, vil dette kunne bli faste rutiner også av stedlige ressurspersoner.
Betydning av gruppetilhørighet
Det anbefales ikke at studenter reiser alene. Det å ha medstudenter som samtalepartner framstår som en av de grunnleggende forutsetninger for oppdagelse, utvikling og endring.
Betydning av innsikt i tverrkulturell sykepleie
Det å ha møtt mennesker som sliter med fattigdom, sykdom og død og sett sammenhengen i dette, og samtidig oppleve et helsevesen som gjør en fremragende innsats til tross for små ressurser, har gitt studentene flere perspektiv i syn på ulandsproblematikk. Studentene har på eget initiativ tatt ansvar og bidratt til hjelp til selvhjelp for foreldreløse barn og venner i nød. Studentene er nå en ressurs for skolen i forhold til nye studenter som skal ha deler av sin praksistid i u-land og som ferdige sykepleiere har de med seg en unik ballast for framtiden som tufter på solidaritet og rettferdighet for alle som er syke og hjelpetrengende.
Litteratur
1. Aalberg TK. Individuell veiledning. Bergen: Fagbokforlaget, 2002.
2. Fog, J. Med samtalen som utgangspunkt. Det kvalitative forskningsinterview. København: Akademiske forlag, 1994.
3. Kvale S. Om tolkning av kvalitative forskningsinterviews. Forening for pedagogisk forskning 1984; 3:26-36. 1984; 4:55-56.
4. Kvale S. The qualitative Research Interview - a Phenomenological and Hermeneutical Mode of understanding. I: Fog J, Kvale S(red). Artikler om interviews. Århus Universitet.: Psykologisk institutt, 1992.
5. Leininger M. Culture care Diversity and Universality: A theory of Nursing, New York: National League For Nursing Press, 1991.
6. Tveiten S. Veiledning - mer en ord. Bergen: Fagbokforlaget,1998.
7. Tveiten S. Pedagogikk og sykepleiepraksis. Bergen: Fagbokforlaget, 2001.
0 Kommentarer