Helsesøstres fokus i foreldre/barn-samspill

Sammendrag: Artikkelen beskriver de funn fem sykepleierstudenter gjorde da de undersøkte hva helsesøstre ser etter i samspillet mellom foreldre og barn når det er mistanke om omsorgssvikt. Artikkelen beskriver hva helsesøstrene legger vekt på, hvilke kriterier som legges til grunn og hvordan de tolker observasjonene de har gjort. Helsesøstrene møter familiene med åpenhet, fordomsfrihet og respekt. De bygger sin virksomhet på tillit og samarbeid. Men deres hovedoppgave er å ivareta barnas rettigheter og behov. Helsesøstrene presenterer seg på en tillitvekkende måte. De har et bredt spekter av tiltak for å hjelpe familier med samspillproblematikk. De tilbyr veiledning i foreldrerollen, og ønsker at brukerne skal nyttiggjøre seg de ressursene helsestasjonen tilbyr. Et stort paradoks kommer til uttrykk i at helsestasjonenes tilbud er frivillig samtidig som foreldre som ikke benytter seg av tilbudet innkalles med møteplikt. Artikkelen konkluderer med at helsesøstrene er faglig oppdaterte, og at de er en ressurs for videre satsing innen foreldreveiledning.

I femte semester ved sykepleierhøgskolen i Gjøvik (HIG), har vi prosjekt i forebyggende helsearbeid. Vi valgte å undersøke Hva ser helsearbeidere etter i foreldre/barn-samspill?
Det var satt av seks uker til prosjektet. For å begrense prosjektets omfang ble følgende problemstilling valgt: Hva ser helsesøster etter i foreldre/barn-samspill, hvor det er mistanke om omsorgssvikt?

Det ble foretatt et kvalitativt intervju av tre helsesøstre tilknyttet tre forskjellige helsestasjoner. Intervjuene ble tolket ved hjelp av en kritisk hermeneutisk metode. Teoretisk forståelse er bygget i hovedsak på Haldor Øvereides bok Samtaler med barn (1). Vår forståelse og tolkning av dataene vi har gjort, danner grunnlaget for de funn vi presenterer. Målet var økt innsikt i hvilke observasjoner helsesøstrene vektlegger i familiesamspills-analyser.
Intervjuet ble lagt opp som en samtale knyttet opp til tre hovedspørsmål:

1) Hva reagerer du på i samspillet foreldre/barn ved mistanke om omsorgssikt?
2) Hvilke forhold er særlig interessante i foreldre/barn-relasjoner?
3) Hvor dårlig skal foreldre/barn-samspillet være for at tiltak iverksettes?


Hvilke funn er gjort?
De funn som ble gjort, presenteres ikke som allmenngyldige, men fremsettes slik prosjektdeltakerne forsto dem under sin analyse av dataene. Det presenteres så en tolkning av helsesøstrenes forhold til sine egne observasjoner, og prosjektdeltakernes syn på hvordan det helsesøstrene sier høres ut.
Til slutt trekkes en konklusjon med bakgrunn i det totalinntrykket intervjuene gav.

Positivt grunnsyn
Om samspillet mellom barn og foreldre hvor det er mistanke om omsorgssvikt, sier helsesøster:
- Det er viktig å møte familien med respekt, og å holde fokus på det positive i familiens samspillressurser.
Det positive synet er nødvendig for å kunne finne elementer av en slik karakter at de er egnet til å bygge videre på i veiledningssituasjoner i samspillet.
Videre sier helsesøstrene:
- Det er familien selv som er eksperter på seg selv, så deres opplevelse og deltagelse blir viktig for å få til en positiv utvikling i familier med samspillproblematikk. Det vi ser, er at foreldrene faktisk ser at denne holdningen er positiv for barna, og at vi hjelper dem å få vekst og utvikling. Dette gir oss mulighetene å komme med de tingene vi ser foreldrene sliter med.

Helheten
I beslutningssammenheng ser helsesøster på helheten. Det er ikke enkeltelementer i familiesamspillet som er utslagsgivende for om helsesøstre sender saken til barnevernet (rusmisbruk og seksuelle overgrep er unntaket). Konkrete eksempler på helheten innen familiesamspillet er det vanskelig å få frem, men de sier:
- I møte med foreldre og barn ser man på helheten og alle de tingene. Det er sjelden vi har en konkret situasjon som er utslagsgivende alene.
Som et eksempel på konkrete saker som kan føre til at en bekymringsmelding går til barnevernet nevnes:
- Der hvor det er rus for eksempel, er lovverket klart. Barnevernet vil da automatisk bli varslet.

Sosiale grenser
Foreldres egen måte å omtale problemer og barnets atferd på, er et observasjonsfokus for helsesøstre. I et samfunn som vårt, har vi sosiale normer for hva vi forteller, og måter vi bør fortelle «fremmede» om våre plager:
- Den måten en forelder omtaler sitt barn på, sier mye om samspillet mellom familiemedlemmene. Fokus blir å se om foreldrene omtaler sitt barn negativt eller om de også ser mulighetene og potensialet i barnet. Vi kan av og til se at foreldre snakker ukritisk om vanskelige problemer og ting som ikke går så bra, på en måte som ville være unaturlig å gjøre til fremmede mennesker.

Grensesetting
Et sentralt observasjonsfokus er mangel på grensesetting, eller måten dette gjøres på. For at et barn skal kunne utvikle seg og ha en god mulighet til å sosialisere seg innen sitt miljø, er det nødvendig for barnet å få klare og tydelige rammer å forholde seg til. Mangel på slike rammer vil gi seg utslag i barnets oppførsel, og dets evne til å få en meningsfull interaksjon med sine omgivelser: (1, 2).
- En mor har en unge som gjør som den vil hele tiden. Det jeg så, var et barn totalt uten grenser, oppførselen var mer som en ettåring enn en fireåring ... krabbet opp på bordet, over vaskekraner, kastet ting utover uten mål og mening. Det var veldig liten kommunikasjon, moren bare satt i sofaen, og barnet var vilt rundt over alt. Moren reagerte ikke når barnet gjorde noe som var uønsket. Barnet hadde ikke initiativ på det som normalt interesserer, ingen nysgjerrig atferd sånn som hva dette er, og dette er? Det hadde helt gitt opp, og bare for rundt...

Forutsigbarhet
Barn har behov for at omsorgspersonene møter dem på et konsist vis i sin kommunikasjon, på den måten kan barnet internalisere et forutsigbart kommunikasjonsmønster. Et uforutsigbart atferdsmønster kan føre til at barnet ikke får oversikt over hva det kan forvente seg av samspillet. Dette kan gi som konsekvens usikkerhet, og utprøving av omsorgspersonenes til en hver tids gjeldende grenser (1). En av helsesøstrene forteller:
- Dette var en familie hvor foreldrenes samspill ikke var så bra. Jeg var i tvil hvordan disse ungene hadde det, og delte bekymringen med foreldrene, siden situasjonen har vært slik der hjemme. Foreldrene har i denne saken selv ønsket hjelp, og de har skjønt det vi har sagt. Jeg føler det er viktig å dele bekymringen tidlig med foreldrene.
Hun sier så om sine observasjoner: - Det jeg fant der, var unger som trør forsiktig, føler seg frem for hva slags humør foreldrene er i. Når mor stråler og er glad, blir også ungene glade, og de trekker seg inn i seg selv og blir lei seg hvis mor er trist og lei.
Der hvor det er mye bråk, vil man normalt spare ungene, men her har mor spilt med veldig åpne kort overfor ungene, og de har opplevd veldig mye...

Konsekvens og struktur
At omsorgspersonene er enige i grunnleggende grenser, er en nødvendighet for å kunne lage gode og konsekvente grenser for barna i en familie (1). Denne enigheten er for helsesøstrene et observasjonsfokus i deres analyse av foreldre/barn-samspillet:
- Vi ser om det er enighet mellom foreldrene om hvor grensene går, eller om disse er forskjellige, avhengig av hvem som er hjemme. Det er ikke akkurat når ungen skal legge seg som er viktig, men hvordan det foregår, og om mor og far er enige i barneoppdragelsen i store trekk. De trenger ikke alltid ha det samme synet, men de må støtte hverandre slik at ungen opplever en forholdsvis lik grensesetting av foreldrene.
For at barn skal få en optimal utviklingsstøtte, er det nødvendig at de sosioøkonomiske forholdene er rimelig oversiktlige: (3)
- Rus, flytting, bolig, fastlagte rutiner i hverdagen, slik som leggerutiner, matrutiner, tv-titting/skjermaktiviteter, pc-spill og så videre. Det er så mye foreldrene skal sette i system for en unge, jeg synes det er veldig interessant hvordan de gjør dette. Har barna noen fritidsaktiviteter, er de involvert i noen av aktivitetene på skolen? Er det stusslig rundt dem?...
Som et eksempel på en struktur, som ikke er ideell, forteller helsesøster:
- Jeg var borti en sjetteklassing som hadde gått på fem forskjellige skoler!... da lurer jeg litt på hvordan hun har det? Vi gjør bruk av sånne parametere som skifte av bosted, helsestasjon, ikke fordi vi lurer på om det foregår noe direkte overgrep av noe slag, men med så mye bytte av bosted, lurer vi på hvordan hun har det? Det blir lite forutsigbarhet i miljøet rundt ungen.

Kommunikasjonen
Den kommunikasjonen som foregår mellom forskjellige individer, deler helsesøstrene opp i nonverbal og verbal:

Nonverbal: Med denne type kommunikasjon er det den tause dialogen som er i fokus. Kroppsspråket og blikkontakten viser en observatør mye om kvaliteten på den kommunikasjonen som er mellom foreldre og barn. Helsesøster sier:
- Vi ser på den tause dialogen; møter mor barnets kontaktbehov? Hvordan er det med blikkontakten, det minste vi forventer er at denne fungerer tilfredsstillende.
Verbal: De ord og setninger som foreldre bruker for å oppnå kontakt og rettledning av sine barn, er for helsesøstrene et naturlig observasjonselement i deres analyse av foreldre/barn-samspillet. De ser - ... om kommunikasjonen er av en slik karakter og måten foreldrene prater på, gjør at de når frem til ungen. Samtidig sier ordbruken og hvordan de uttrykker seg, noe om holdningen foreldrene har til ungen. Vi ser også på hvordan de prater til ungen, og hvordan de omtaler ungen.

Mangelfull utvikling i egen oppvekst, gir dårlige kommunikasjonsferdigheter og tillært avvikende atferd. Foreldre som selv har vokst opp med mangelfull eller dårlig kommunikasjon, har ofte ikke lært de nødvendige ferdighetene for å oppnå et godt samspill med sine barn (4).

Grunnleggende behov
Hva som regnes som grunnleggende behov i et samfunn, er avhengig av den sosiale rammen folk opererer innenfor (3). I Norge mener vi at vi har et godt utbygd sosialt sikkerhetsnett. Det er mulig å ha et normsystem for hva som skal defineres som grunnleggende behov. Helsesøstrene vurderer barnets grad av måloppnåelse gjennom å observere barnet og vurderer barnets behovsdekning opp mot normsystemet. Slik vi ser det, bruker helsesøster ikke konkrete kvantifiserbare faktorer, men viser en stor grad av skjønn:
- Vi iakttar fysisk stell, påkledning ...og sånn. Vi reagerer på direkte vannskjøtsel, vi ser etter om barnet får hva det trenger i forhold til kosthold og hygiene og sånne ting.

Utviklingsnivå
Det er utviklet normer for hva som er forventet ferdighetsnivå ut fra et barns alder. Helsesøstrene bruker disse normene som et hjelpeverktøy for å vurdere om et barn får den nødvendige utviklingsstøtte som møter barnets behov. Om en sen utvikling skyldes omsorgssvikt eller er en konsekvens av barnets evnenivå, er en utfordring for helsesøstrene å få kartlagt:
- Ungen kunne ikke gå ennå, ut ifra det som var forventet var dette unormalt. ... Det ble mer og mer tydelig at det var et avvik i forhold til utvikling innenfor en normalvariant. Spørsmålet vi da stiller oss blir: Skyldes avviket omsorgssvikt, samspillet eller mangel på dette, eller er det andre årsaker?

Foreldrenes presentasjon av - og støtte til - barna
Den måten foreldrene presenterer og hjelper sine barn med å takle omgivelsene, sier mye om den kommunikasjonen som er mellom foreldre og barn (1). Helsesøstrene legger derfor særlig vekt på:
- Vi ser på samspillet dem i mellom; språk, støtte eller mangel på dette, holdninger til ungen, hvordan presenterer foreldrene ungen. Hvilke muligheter har ungen selv til å presentere seg, får den komme med sine tanker og synspunkter? Støtter foreldrene ungen under de forskjellige undersøkelser ungen skal igjennom? Det er viktig ved undersøkelser at en støtter barna og oppmuntrer dem hvis ting går litt i stå. Slike undersøkelser gir oss en pekepinn på familiesamspillet.
- Hvis foreldrene presenterer barna som vanskelige og umulige ... har jeg alltid i bakhodet: hva er det som gjør dette, og jeg prøver få foreldrene til å fortelle når og hvor dette oppstår. Det er naturlig å bli sliten, så da tenker jeg på om det er muligheter for avlastning, slik at mor og far får litt ro for seg selv, både som par og enkeltpersoner. Det hender da at de får støtte, slik at barna kommer i et weekend-hjem. Hvis det er aktuelt, diskuterer vi i ettertid med foreldrene og reflekterer over situasjonen, slik at de har mulighet for å se om det er noe i omsorgen som ikke er helt bra.

Videre under presentasjonsfokuset ser helsesøstrene om foreldrene nytter seg av teknikker som:
Triangulering: For å trekke et barn med i en interaksjon med omgivelsene, er triangulering et mye brukt hjelpemiddel. Gode foreldre bruker teknikken helt naturlig uten at den må være lært på forhånd (1). En helsesøster forteller:
- Første gang jeg treffer en familie, er jeg opptatt av hvordan jeg blir introdusert for barnet. I familier med normale kommunikasjonsforhold, vil foreldrene trekke barnet med i situasjonen ved at de presenterer meg for barnet, det blir da mye lettere å starte en samtale som også involverer barnet.

Barnets selvpresentasjon
Barns måte å delta i sine omgivelser på, og deres metoder for å skape eller hindre interaksjon med omgivelsene, er for helsesøstre kilde til informasjon om familiens samspill (5). De ser gjerne etter to kategorier:

De usynlige barna: Noen barn utvikler en evne til å nesten gå i ett med omgivelsene, de ønsker ikke å bli sett. Helsesøstrene ser
- ... barn som bare sklir bort. De snur seg bare bort når en prøver å ta kontakt. De har ikke noe initiativ og får ikke gjort noe, blir borte på en måte. De er heller ikke noe problem for omgivelsene.
De utagerende barna: Dårlige forhold i hjemmet kan føre til svært urolige barn. Disse ungene finner ikke ro, og mangler ofte evnen til å konsentrere seg om noe over litt tid.
- Vi reagerer på de urolige barna. På helsestasjonen, som er et lite rom, finner noen unger ro og slår seg ned, mens andre bare farer rundt. Vi observerer da konkret i forhold til foreldrene; hva de sier, vi merker at ungen føler seg frem, hvor går grensene i dag. Noen unger tar et nei for et nei, mens andre unger prøver og prøver, hvordan er reglene der, ungen vet rett og slett ikke hva som gjelder. Det er akkurat som om ungen ikke kjenner igjen det som moren sier. Så tar kanskje moren seg litt sammen på helsestasjonen, for det er ikke som det er hjemme, ungen blir veldig forvirret og det gjenspeiler seg i aggresjon ved at ungen slår og sparker moren litt. - Ikke gjør sånn da, sier moren, akkurat som om dette er helt uvanlig. Moren prøver å se litt ordentlig ut, du ser at ungen blir utrygg. Jeg syns vel da at disse ungene er lett å få kontakt med hvis en inviterer, fordi de lett slipper tak på den de har med seg. Det er vanlig at det skorter på grensesetting hos de utagerende barna.

Problemfokuserte eller problemløsningsfokuserte foreldre
I samspillet mellom foreldre og barn forteller det fokus foreldrene har på tilværelsen, mye om hvordan de ser på barnet. Om dette forteller helsesøstrene:
- Under samtale med foreldrene prøver vi å legge merke til om foreldrene virker slitne eller bekymret, og om de bare presenterer problemer og vanskeligheter. De foreldrene som har fokus på løsninger, er ofte lettere å jobbe med; de ser det positive i barnet og det virker ikke så negativt inn på samspillet.


Hvordan vurderer helsesøster sine observasjoner?

Fagetisk dilemma
En av helsesøstrenes hovedoppgaver er å ivareta barnets rettigheter og behov:
- Vi må ivareta barnets interesse ... fordi barn har rettigheter også i forhold til sine foreldre. Dette er noe vi har med oss i møte med foreldrene og barnet. Vi ser etter om familien har det bra. Det er en vanskelig kombinasjonen å ha det i bakhodet, uten at folk føler seg kontrollert.
Balansegangen mellom det å være en hjelper og samtidig ha et ansvar for å utøve kontroll, er alltid vanskelig. At helsesøstrene ser dette dilemmaet, tror vi styrker deres mulighet til å utføre sine oppgaver uten for mye konflikt. Vi kan si at det som er kjent, er det også mulig å gjøre noe med. Ved at helsesøstrene klargjør sin rolle i kontakt med familier med problemer, vil grensene - og mulighetene - være tydelige for alle involverte parter.
- Det er viktig at vi deler den bekymring vi har med familien, forteller dem hvilke tilbud vi kan gi og klargjør de begrensningene som vi må forholde oss til.

Validering
Helsesøstrene forteller at de i stor grad bekrefter sine observasjoner med å sammenligne opplysninger. Observasjonene blir sammenlignet med hvilke erfaringer andre instanser har med familien. Det etterstrebes altså et helhetlig syn. For eksempel fortalte en helsesøster:
- De opplysningene jeg får, har jeg et behov for å gjøre til mine egne. Når det er gjort, sammenligner jeg mine funn med slik som andre ser saken. Jeg er opptatt av å se helheten i familiens samspill.
At helsesøstrene er villige til å gjøre nytte av andres mening i validering av egne tolkninger, er med på å styrke muligheten for at disse blir korrekte. En tolkning som ikke er riktig, kan lett føre til at det iverksettes dårlige eller direkte feilaktige tiltak.

Respekt
Helsesøstrene ser det som et ideal at møtet mellom familien og helsesøsteren preges av åpenhet og fordomsfrihet fra helsesøsterens side. Som et eksempel forteller en helsesøster:
- Muligheter, kombinasjoner og variasjoner av personligheter og problemer er så stor at det er vanskelig å bli helt konkret. Det som er rett for noen, behøver ikke være rett for andre. Utgangspunktet i møte med en familie, er respekt for dem. Det er deres familie, ansvar og forhold.

Observasjon og tolkning
Det er et ideal å skille mellom observasjon og tolkning:
1. Dette har jeg sett - og
2. slik forstår jeg det jeg så(6).

Uten en slik forståelse bygges tolkningen på enkeltpersonens moral, eventuelle fordommer og verdiforankring, fremfor faglighet. Helsesøsterne går av og til direkte fra observasjon til tolkning. Som et eksempel sier en helsesøster:
- Jeg så et barn totalt uten grenser.
Å se et barn uten grenser er ikke mulig. En korrekt observasjon ville være å beskrive eksakt det en så. For eksempel at barnet klatret på bordet, kastet lekene rundt omkring osv.
Ved å beskrive sin tolkning som en observasjon, mister helsesøsteren muligheten for å få andre til å kontrollere hennes vurderinger. Faren ved å gå direkte i tolkning, er at etterprøving av observasjonsdata nesten blir umulig å gjennomføre. I en tid hvor helsevesenets tiltak og handlinger er så sterkt i søkelyset som nå, ville det være en fordel om etterprøving av data er nær ett hundre prosent. Ved å gjennomføre en bevisst todeling mellom observasjon og tolkning, vil det være mulig for andre å gjøre seg opp egne meninger om de data som foreligger.

Årsaksforklaring
Den naturlige fortsettelsen av tolkning er årsaksforklaring (6). Helsesøstrene går ikke direkte fra tolkning til årsaksforklaring.
Eksempelvis sa en helsesøster:
- Jeg så et barn som hadde et lavt utviklingsnivå. Det som da blir interessant, er å kartlegge om problemet skyldes en omsorgssvikt eller barnets evnenivå.
Helsesøstrene venter med å finne årsak til de har fått validert sine observasjoner/tolkninger. Helsesøstrene er tålmodige og hopper ikke direkte på den første og beste mulige årsaksforklaring av problemet. Slik sikres både det juridiske og faglige innholdet i de tiltakene de eventuelt iverksetter.


Hvordan opplever vi det helsesøstrene sier?
Etter å ha arbeidet med intervjuene sitter vi igjen med en følelse av at helsesøstrene har en vilje, og ikke minst et ønske, om å møte familien med respekt og forståelse for den unike situasjonen enhver familie er i. At de også poengterer at de ser det positive i samspillrelasjonene, forteller oss at de er løsningsfokuserte og ikke bare leter etter problemer.
En slik innstilling er nødvendig hvis foreldreveiledning skal ha mulighet til å forløse familiens positive resurser. Ofte kan foreldreveiledning være skillet mellom omsorgssvikt og et utviklingsstøttende familiesamspill (1).

Helsesøstrene presenterer seg på en tillitvekkende måte. Vi kunne selv tenke oss å ta kontakt med en helsestasjonen for å få veiledning i foreldrerollen.
Helsesøstrene har et bredt spekter av tiltak som kan iverksettes ovenfor familier med samspillproblematikk. Som et eksempel nevner de:
- Det er ikke bare bekymringsmelding til barnevernet som er av de tiltak vi iverksetter. Vi tilbyr også som for eksempel veiledning i foreldrerollen, og vi ønsker at brukerne skal nyttiggjøre seg den kompetansen som vi innehar.

Helsestasjonens ressurser er et frivillig tilbud til foreldre og barn. Som et eksempel sier helsesøster:
- Utgangspunktet er respekt for deres familie, deres forhold. Besøket på helsestasjonen er en service - skal ikke være en kontroll, en plikt. Viktig at familien ikke skal føle seg kontrollert.
På denne bakgrunnen ser vi det som et paradoks når helsesøster sier:
- Om de ikke møter opp, og følger helsestasjonenes tilbud, ser vi det som et varsku på at noe er galt. Vi har standardiserte brev; etter fjerde tilbudsbrev sender vi en innkalling til foreldrene - de har møteplikt. Om foreldrene ikke møter opp, prøver vi å ordne til et hjemmebesøk. Lykkes ikke dette, er neste skritt en bekymringsmelding.

Dette paradokset fører til at enkelte brukere opplever helsestasjonens tilbud som et tvangsmessig kontrolltiltak. Særlig for grupper som har et stort behov for hjelp, men selv ikke ser det, er det en fare for at de får denne opplevelsen. En slik opplevelse kan føre til en negativt forhold til helsestasjonen. Det vil svekke helsestasjonens mulighet til å yte hjelp og veiledning. Blant annet forteller en helsesøster om familier som slutter å møte fordi helsestasjonen har «trødd dem for nære». De flytter ofte, får mange adresseforandringer og blir derfor vanskelig å nå for hjelpeapparatet.

Når barnefamiliene ikke har tillit til helsestasjonene og deres kompetanse, vil helsesøstrene miste muligheten til raskt å identifisere problemer og samtidig gi tilbud om kvalifisert hjelp.
Helsesøstrene vektlegger selv at å komme i gang med tidlig veiledning, er en vesentlig faktor for at familiens problemer skal kunne løses:
- Det å oppdage problemene tidlig og derfor raskt kunne sette inn nødvendige tiltak, er avgjørende for om vi skal lykkes.

Vi hadde forventet, på tross av vår teoretiske forståelse, at helsesøstrene hadde vært mer opptatt av de grunnleggende fysiske behovene til barna. Vi fant at helsesøstrene registrerte dette, men at de la størst vekt på barnas psykiske og sosiale oppvekstvilkår. Dette finner vi svært positivt, og vi tolker det slik at dette er en erkjennelse av at mennesket ikke lever av brød alene. Særlig for barns mulighet til å utvikle seg og bli sosialt tilpassede, er det viktig at de får en utviklingsstøtte som møter deres sosiale og psykiske behov. Hvis en omsorgsperson ikke ser - eller prøver å tildekke - et barns fysiske behov, mener vi det er vesentlige mangler i det sosiale samspillet. Ved å ha fokus på det sosiale samspillet mellom foreldre og barn, kan en helsesøster avdekke de bakenforliggende årsakene til den fysiske omsorgssvikten.


Konklusjon
Helsesøstrene kombinerer teori og empiriske kunnskaper i sin utøvelse av observasjon i foreldre/barn-samspillet. Funnene viser hva de helsesøstrene vi intervjuet, ser etter i samspillet mellom foreldre og barn. Vi opplever at helsesøstrene har et høyt faglig nivå med et godt teoretisk fundament i sin analyse. De er en ressurs og sentrale premissleverandører for analyser av foreldre/barn-samspillet.
I samarbeid med familiene setter helsesøstrene ikke egen prestisje fremfor familiens resultater. Dette slutter vi utfra at helsesøstrene forteller at de søker faglig veiledning, og henvender seg til andre profesjoner der de selv ikke innehar relevant kompetanse.

Videre har vi sett at helsesøstre har mange observasjonselementer, som de vektlegger under analyse av foreldre/barn-samspillet. Det er et problem at det ikke er konkrete observasjonskriterier som sier hvor mye de forskjellige elementene skal vektes, og dermed hvilken type og mengde hjelp som skal tilbys. Det kunne derfor vært nyttig om det ble utarbeidet konkrete observasjonskriterier til hjelp i analysen av foreldre/barn-samspillet.
Helsesøstrene sier at de er opptatt av helheten i familiens samspill. Begrepet har en sentral plass i helsesøstrenes tenkning, og det kunne derfor vært interessant å kartlegge begrepets innhold og bruksområde. Dette fordi det er flere profesjoner som sier de jobber helhetlig med mennesker, uten at det er gitt en klar og entydig definisjon av helheten.


Litteratur
1. Øvereide H. Samtaler med barn. Kristiansand: Høgskoleforlaget, 1995.
2. Rye H. Tidlig hjelp til bedre samspill. Oslo: Universitetsforlaget AS,1995.
3. Hunseide K. Barns livsverden. Oslo: J.W. Cappelens forlag AS, 1989.
4. Fahrman M. Barn i krise. Oslo: Ad Notam Gyldendal AS, 1993.
5. Webster-Stratton C. De utrolige årene. Oslo: Gyldendal Akademiske, 2000.
6. Føllesdal D, Walløe L, Elster J. Argumentasjonsteori, språk og vitenskapsfilosofi. 4. Utgave. Oslo: Universitetsforlaget AS, 1986.