Husker du...?

I perioden 2004–2006 gjennomførte Stiftelsen Kirkens Bymisjon i Oslo prosjektet: «Minner for livet – erindringsarbeid i demensomsorgen», med støtte fra Helse- og Rehabilitering. Erfaringer fra prosjektet viser at systematisk bruk av erindringssamtaler, enten i grupper på 3–4 deltakere eller i en-til-en samtaler, er en svært effektiv måte å oppnå velvære på, både for beboere og ansatte på sykehjem. Resultatene viser at i 80 prosent av tilfellene ble det registrert økt grad av positive følelser og i 70 prosent av tilfellene større grad av våkenhet blant personer med demens. Blant de ansatte viser 90 prosent av registreringsskjemaene en økning av positive følelser etter deltakelse i erindringssamtaler. Det er altså ingen tvil om at sammenhengen mellom erindring og velvære for deltakerne er sterk og positiv.

Mangelfull omsorg
Med jevne mellomrom møter vi beskrivelser av mangelfulle tilstander i eldreomsorgen. Spesielt gjelder det svikten i omsorgen som tilbys personer med demens. Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse har lenge hevdet at sykehjemmene trenger små enheter med en hjemlig atmosfære som møter behovene til denne pasientgruppen. St Meld nr 25 (2005–2006) «Mestring, muligheter og mening» påpeker at det nettopp er på det sosiale og kulturelle området dagens kommunale helse- og omsorgstjeneste først og fremst kommer til kort. Spesielt gjelder dette sykehjemmene og andre eldreinstitusjoner for mennesker med stort behov for bistand (1).

Reminisens
Med utgangspunkt i kunnskap om slike forhold, var målsettingen for prosjektet «Minner for livet» å styrke velværen hos personer med demens ved aktiv bruk av minner. Videre var det et mål å øke bevisstheten om hvordan bruk av minner kan forbedre kommunikasjonen mellom denne gruppen og deres pårørende, ansatte og frivillige medarbeidere.
I erindringsmetoden er hovedtanken at det å fastholde minner, spesielt fra barndom og oppvekst, og ivareta evnen til å fortelle fra sitt liv, styrker opplevelsen av identitet og kontinuitet hos personer med demens. Ulike studier, både nasjonalt og internasjonalt, de siste 20–30 årene har vist til at metoden er fruktbar (2,3,4). I prosjektet bruker vi begrepet reminisens med utgangspunkt i sosionom/terapeut Ken Heaps definisjon: «Med reminisens mener vi (…) gjenkallelse og formidling av minner, av erindringer (5).»
Erindringsarbeid i demensomsorgen innebærer en aktiv tilretteleggelse og stimulering fra omsorgspersonenes side. Derfor valgte man i prosjektet å vektlegge tilretteleggingsperspektivet: «Med erindringsarbeid mener vi å legge til rette for å vekke minner hos andre og at de har noen å formidle minnene til.»

Registrering av velvære
I dette erindringsprosjektet ble det for første gang foretatt systematiske registreringer i et velværeskjema for å kartlegge hvilken effekt erindringssamtalene hadde på de som deltok. To av Kirkens Bymisjons sykehjem i Oslo, Paulus sykehjem og Vålerengen bo- og servicesenter, var med i undersøkelsen. Det ble gjort registreringer i over 200 tilfeller blant beboere og ansatte på sykehjem. I undersøkelsen er velvære definert langs tre akser; aksen for positive følelser, aksen for negative følelser og aksen for våkenhet/oppmerksomhet. I velværeskjemaet som er utviklet av lege Audun Myskja og Solfrid Rosenvold Lyngroth, leder i GERIA, gjøres det registreringer langs de tre aksene, på bakgrunn av egenrapportering og observasjoner.
 Alle ansatte som deltok i prosjektet, enten som gruppeledere eller observatører, gjennomførte et undervisningsopplegg som gikk over tre kursdager. Opplæring i utfylling av velværeskjemaet var en del av undervisningen. Velværeskjemaet bygger på det man innen kvalitativ forskning kaller visuelle analoge skalaer (VAS-skalaer). I enkelthet innebærer disse skalaene at det settes opp en linje der man i den ene enden markerer «minst mulig» (0) og i den andre enden markerer «mest mulig» (10). I undersøkelsen foretok observatører registreringer i velværeskjema for hver deltaker før og etter erindringssamtalen, og dette utgjorde inngangsverdier og utgangsverdier. De ansatte som deltok fylte selv ut sine skjemaer. I tillegg til inn- og utgangsverdier ble det nedtegnet supplerende kommentarer som kunne forklare hendelsesforløp og endringene i verdier.
 I bearbeidingen av datamaterialet fra undersøkelsen er deltakerne fra de to sykehjemmene slått sammen til to grupper; alle beboere i én gruppe og alle ansatte i én gruppe, og det er regnet ut gjennomsnittlige inn- og utgangsverdier.

Hva forteller funnene?
Den gjennomsnittlige inngangsverdien på både positiv akse og akse for våkenhet ligger så vidt over middels (5,5) i hele utvalget. Deltakerne viser altså positive følelser og våkenhet allerede før erindringen starter. Vi antar at mange av deltakerne opplevde økt velvære allerede da de ble invitert med i et sosialt fellesskap – noe som skaper forventninger om at noe hyggelig skal skje – og altså før selve erindringssamtalen startet.

* Gjennomsnittlig utgangsverdi på aksen for positive følelser og aksen for våkenhet ligger på cirka 7–8 i hele utvalget. Utgangsverdien innebærer en betydelig grad av velvære etter erindringssamtalen er over. Erfaringer fra prosjektet antyder at når erindringen gjentas jevnlig over tid, øker opplevelsen av velvære også over tid.

* Gjennomsnittlig inngangsverdi og utgangsverdi på aksen for negative følelser er lav i hele utvalget. Det er lite sannsynlig at deltakere som i utgangspunktet viser betydelig grad av negative følelser i det hele tatt ønsker å være med i en erindringsgruppe.

* En andel på ti prosent av skjemaene fra sykehjemsbeboere viser reduksjon på aksen for positive følelser og ti prosent viser reduksjon på aksen for våkenhet. Det indikerer en reduksjon i opplevelse av velvære. Observatørens supplerende kommentarer i skjemaene kan gi noe av forklaringen på hva som går galt i de tilfellene erindringen ikke når frem til deltakeren. I et av tilfellene skriver observatøren følgende:
Hun «Prøver å si noe, men kommer ikke til. Følger med på de andre. Strekker seg frem mot det lille melkespannet, men rekker det ikke helt. De andre er ikke oppmerksom på henne underveis i timen. Beboeren ser ned.» Årsaken til at skjemaene viser en nedgang i velvære kan derfor være at forholdene ikke ble lagt tilrette for at den enkelte fikk utløst sine minner.

Blinkskudd
«Blinkskuddene» i utvalget er definert som de tilfellene hvor en deltaker hadde en endring eller «hopp» på 5 eller mer på en (eller flere) av aksene. I slike tilfeller kan vi anta at flere faktorer til sammen gjorde at erindringen hadde en spesielt god effekt: Erindringsgjenstanden viste seg å være en «minneskatt» for deltakeren, gruppelederen stilte de gode spørsmålene, sammensetningen av deltakere skapte en ekstra god og trygg atmosfære. Effekten av å erindre ble mer optimal enn for gjennomsnittet. Følgende er et slik eksempel: Kvinnelig deltaker, tema «husstell og matlaging», gikk fra 3–10 på positiv akse, 9–1 på negativ akse og 4–9 på akse for våkenhet. Kommentar fra observatøren:

«Meget negativ i utgangspunktet før hun kom til gruppa. Ville ikke være med, men ble engasjert da hun så og tok strykejernet som sto på bordet. Fortalte fra da hun selv brukte det, lo da hun fortalte og husket hvor tungt det var. Lurte på hvor ’de andre konene var’ (to i gruppa som nektet å være med). Refererer til sist hun var her. Forteller fra før i tiden – engasjert og ler, småprater og konverserer med de ansatte. Ser på hjulvispen – prater og forteller. Konverserer og tar initiativ. Liker å småprate, er blid og fornøyd. Gir komplimenter til en annen deltaker og de ansatte. Vil ’hjem’ etter 25 min. ’Nå må vi tenke på hjemveien’ Vil hjelpe til å rydde. Sier at hun vil komme tilbake.»

Det kommer tydelig fram hvordan konkrete erindringsgjenstander virker utløsende på minner, spesielt når deltakerne får tid til å se, kjenne og lukte på gjenstanden. Da kommer historiefortellingen i gang. Evnen til å bidra med historier fra sitt eget liv, synes i neste omgang å stimulere til at deltakeren henvender seg mer til de andre deltakerne i gruppa.
Eksempelet viser hvor viktig det er å «tåle» høye negative inngangsverdier hos enkelte beboere – fordi det kan vise seg å være nettopp de som til syvende og sist får det største utbytte av erindringen – og går ut igjen med de høyeste utgangsverdiene!

De ansattes erfaringer
I prosjektet ble flere av de ansatte intervjuet i etterkant for å kartlegge deres erfaringer knyttet til erindringsaktiviteten. De uttrykker at de opplever stor glede over å være med i samtaler hvor de får mulighet til å se helt nye og «overraskende» sider hos sine beboere:

«Jeg tror vi får mer respekt for dem når vi vet mer om det livet de har levd. Da er det et eller annet som skjer med oss. Jeg synes det har vært veldig vellykket og kunne tenke meg å ha erindringsgruppe hver dag.» (Gruppeleder)

Ressurser
Ressursinnsatsen i erindringsarbeid dreier seg om kursing av personell, innredning av erindringsrom og/eller utplassering av erindringsgjenstander på ulike fellesareal, sortering av erindringsgjenstander i ulike kasser etter tema med mer. Dette er en aktivitet som lett engasjerer både ansatte, pårørende og frivillige. Gjennomføring av selve erindringssamtalen vil variere noe med hensyn til tid og ressursbruk. En erindringsgruppe med forberedelser og etterarbeid vil vare i omlag 1 ½ til 2 ½ time.
 Med utgangspunkt i prosjektets undervisningsdel, har GERIA – Ressurssenter for demens/alderspsykiatri i Oslo kommune utarbeidet et lignende undervisningsopplegg for erindringsarbeid som skal tilbys eldreinstitusjoner i Oslo. Nettverksbygging for dem som driver erindringsarbeid i kommunen, kommer også til å være en viktig del av GERIA’s innsatsområde på feltet.

Nye perspektiver
En visjon for Kirkens Bymisjon er at mange gode øyeblikksopplevelser vil bidra til bedre livskvalitet for personer med demens, også over tid. Også de ansatte opplever stor glede over å være med i slike samtaler hvor de får mulighet til å se helt nye og «overraskende» sider hos sine beboere. Erindringsmetoden gir nye perspektiver på hvem som gir og hvem som får i relasjonen mellom de ansatte og beboerne. En god tilrettelegging i forkant, gjør det dessuten svært enkelt å utløse minner hos deltakere som har en demenssykdom.

Litteratur
1. St.meld. nr. 25 (2005–2006) «Mestring, muligheter og mening»
2. Costa P, Kastenbaum R. Some Aspect of memories and ambitions in centenarians. I: Charles D, Looft W.(eds.) “Readings in Psychological Development throughout Life”. New York: Holt, Rinehart and Winston, 1973.
3. McMahon A, Rhudick. P. Reminiscing: Adaptational Significance in the Aged, Archives of General Psychiatry 1964; 3:292-298.
4. Kjer M. Tid til fortid. København Nørrebro erindringssenter – Dansk Center for Reminiscens, 2003.
5. Heap K. Samtalen i eldreomsorgen, kommunikasjon, minner, kriser, sorg. Oslo: Kommuneforlaget, 2002.

Kirkens Bymisjons satsingsområder:
* Av innsatsområdet som har stått sentralt i Kirkens Bymisjons arbeid på sykehjemmene de siste ti årene kan nevnes; planlagt bruk av frivillighet, intern skolering av ansatte gjennom kulturarbeiderskolen og et eget kompetanseutviklingsprogram, tilrettelegging av musikkaktiviteter flere ganger i uken samt et opplegg for individualisert musikk, et mangfoldig kulturprogram, og mer systematisk bruk av erindringsmetoden. Det er dessuten opprettet egne stillinger som ivaretar kultur- og frivilligarbeidet ved de ulike virksomhetene.

"Minner for livet"
I rapporten «Prosjekt Minner for livet – en evalueringsrapport om erindringssamtaler i demensomsorgen» (2007) og Idéboken «Minner for livet – erindringsarbeid i demensomsorgen» (2007) fra prosjektet, gis en grundig beskrivelse av blant annet undervisningsopplegg og de ulike erindringstiltakene i prosjektet. Disse kan bestilles ved henvendelse til Kirkens Bymisjons hovedkontor i Oslo.