Smertevurdering krever opplæring

Studien til Reinertsen og medforfattere som vurderer postoperativ smerte hos barn fra null til fem år, viser at sykepleier 1 og sykepleier 2 vurderte barnas smerteatferd nesten likt. Korrelasjonen mellom FLACC-skåringer gjort av de to sykepleierne er altså reliabel. Dette viser at verktøyet er konkret og enkelt å forstå, og gir lite rom for subjektiv vurdering. Samsvar mellom de to sykepleiernes skåringer er utmerket for atferdsfaktorene gråt og aktivitet, og tilfredsstillende for atferdsfaktorene ansikt, bein og trøstbarhet. Erfaring med bruk av verktøyet kan påvirke reliabiliteten. For å heve reliabiliteten i en observasjonsstudie skriver forfatterne at det er anbefalt å trene observatørene. I en klinisk hverdag vil det bety at opplæring og diskusjon rundt de ulike kategoriene i FLACC-N er viktig. I tillegg må verktøyets styrker og svakheter belyses for dem som skal bruke det.

Artikkelens diskusjon avsluttes med at smertevurdering med skalaen må «sammenholdes med foreldrenes vurdering, samt barnets eventuelle selvrapportering og individuelle behov». Dette belyser at vurdering av smerteintensitet hos barn opp til fem år ikke er over når man har skåret med FLACC- N.

NRS skal fortrinnsvis brukes til selvrapportering av smerteintensitet hos personer over 12 år nettopp fordi det er vanskelig å vurdere andre menneskers smerteintensitet. Det er likevel synd at instruksen for datasamlingsmetode med NRS og FLACC-N er så ulik at sammenstilling av data blir problematisk. Forfatterne skriver at man i denne studien ikke kan «trekke noen sikker konklusjon på at systematisk kartlegging med FLACC-N fanger opp flere episoder av smerte hos barn enn bruk av sykepleiers vurdering + NRS». 

Sykepleiere har en viktig rolle i postoperativ smertebehandling. Vi har kunnskap om og erfaring med forventet smerteintensitet etter ulike kirurgiske inngrep og ettervirkninger av ulike typer anestesi. Tabell 4 i artikkelen gjengir vurderinger og observasjoner gjort i forbindelse med administrasjon av smertestillende medikament. Kompleksiteten av disse illustrerer bredden av informasjon sykepleiere kan benytte i sine avgjørelser, men også at et strukturert verktøy for observasjon av smerterelatert atferd kunne vært nyttig – som supplement til andre kliniske vurderingene.

I dag benytter mange barneavdelinger både endimensjonale og flerdimensjonale smertevurderingsverktøy. Disse bidrar til mer strukturert og lik vurdering og dokumentasjon. Det er viktig å ta med seg at ett barn kan få nytte av at flere verktøy blir brukt, og at vår kunnskap om ulike verktøy vil påvirke hvordan og hvor ofte smerteintensitetsvurderinger blir gjort.