Dilemma: Informasjon under tidspress

Av Lise Snorrason, intensivsykepleier, Intensivavdelingen, Sykehuset Buskerud HF. Foto: Erik M. Sundt  

Pasientrettighetsloven lovfester at «pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger.» Oppstart av intensivbehandling skjer ofte under tidspress og i situasjoner hvor man ikke har full oversikt over pasientens tidligere sykdomshistorie og uttrykte ønsker. Iblant innser man først senere at intensivbehandlingen kun vil ha livsforlengende funksjon, og man endrer fokus fra intensiv til lindrende behandling. I slike situasjoner er det etter min mening et viktig prinsipp at ingen pasient er helt lik noen annen. Selv med nåtidens store informasjonstilgang, vil pasienter i svært ulik grad ha kunnskap om og være forberedt på kritiske situasjoner som kan oppstå. Det er også veldig forskjellig hvorvidt pasienter har diskutert slike spørsmål med sine nærmeste og under hvilke forutsetninger slike samtaler har skjedd. Pasienter med samme medisinske diagnose kan ha helt forskjellig opplevelse av situasjonen, ikke minst med bakgrunn i tidligere liv, religion, verdier, sosiale og mentale forhold. For meg vil pasientens rett til informasjon være en overordnet retningslinje. I så henseende ser jeg ikke at respiratorpasienter er annerledes enn andre pasienter som får informasjon om livstruende tilstander. I min intensivhverdag lar vi pasienten være våken på respirator så fort det er medisinsk forsvarlig, for best mulig å bevare kroppslige og mentale funksjoner og forhindre komplikasjoner. Selv sederte pasienter blir informert og realitetsorientert. Det finnes ingen fasit for helsepersonells beslutninger om behandling i livets sluttfase, men beslutningene må tas med bakgrunn i:

• gjeldende lover og retningslinjer
• medisinsk og helsefaglig vurdering av hva som er til pasientens beste
• hva pasienten ønsker selv
• drøftinger i det tverrfaglige behandlingsteamet
• supplerende medisinsk vurdering eller konsultasjon med klinisk etisk komité ved tvil og usikkerhet

Disse vurderinger og konklusjoner skal dokumenteres. Jeg er skeptisk til at paradigmecase skal brukes aktivt i individuelle beslutningsprosesser, og redd for at de i tilfelle kan ta fokus bort fra den aktuelle medisinske vurderingen og pasientens ønsker. I stedet kan slike case brukes i diskusjoner i miljøet for å øke vår bevissthet og forberede oss bedre til slike utfordringer. I så henseende kan de ha stor verdi, og indirekte gjøre at vi allikevel til en viss grad anvender kasuistisk metode i nye problemstillinger. Takk til M. Næss som fokuserer på etiske problemstillinger - de er en viktig del av intensivsykepleieres (og annet helsepersonells) hverdag.