Manglende forebygging av trykksår i helsetjenesten

Av Marianne Eriksen, fagansvarlig sykepleier, Klinikk for ryggmargsskader og multitraumer, Sunnaas sykehus HF.

Studiens mål var å teste ut en europeisk standardisert datainnsamlingsmetode, i en norsk sykehussetting. Kartleggingsinstrumentet fokuserer på flere områder; antall trykksår og alvorlighetsgrad. Relevante bakgrunnsdata om pasienten, risikovurdering og iverksatte forebyggende tiltak blir også registrert. Dette er av vesentlig betydning for at prevalensstudien skal ha relevans for praksis, etter min oppfatning. Datainnsamlingen må være enkel å gjennomføre. Standardisering fører til gjenkjennelse og etter hvert blir det en del av rutinen. Denne studien konkluderer med at EPUAP- metoden var tidkrevende i datainnsamlingen og krevde mye forberedelser og opplæring. Et nasjonalt prevalensinstrument må sannsynligvis forenkles ytterligere dersom det skal få bred oppslutning. Egen erfaring med pasienter med ryggmargsskade bekrefter at trykksår fører til store lidelser og forstyrrelser i normal livsførsel. Disse pasientene tilhører en høyrisikogruppe med henhold til å få trykksår. Personer som har levd lenge med sin skade uttrykker at de er livredde for å legges inn på sykehus ved akutt eller planlagt behandling. De er usikre på om det er kompetanse hos personalet og egnet utstyr for å forebygge komplikasjoner. Dette er en gruppe pasienter som er få i antall, ofte yngre personer og som vet å stille krav i forhold til sine behov. Studien bekrefter at de har grunn til engstelse. Andre risikoutsatte grupper, syke og svake eldre, demente, intensivpasienter, terminale pasienter og så videre er ikke alltid i stand til å si ifra om sine behov. De må sette sin lit til at personalet undersøker og forstår alvorligheten av «røde merker», iverksetter riktige forebyggende tiltak, og at nødvendige hjelpemidler er tilgjengelige. Som sykepleiere har vi et faglig ansvar for at pasienten får den beste sykepleie og trygge og tilgjengelige tjenester. Studien påpeker et alvorlig avvik mellom forebyggende tiltak og pasientens behov. Alt kvalitetsarbeid må forankres i ledelsen, slik det også påpekes i studien. Forankring medfører forpliktelse til oppfølging og iverksetting av tiltak ved påviste avvik, for eksempel mangler med henhold til opplæring og kompetanse i personalet. Ledere har også mulighet for å påvirke budsjettet. Hendelsesregistreringssystemer (for eksempel TQM) kan fange opp disse avvikene når de skjer og kan sikre oppfølging både på individnivå og systemnivå. Den enkelte pasienten får en egen «saksgang» og summen av hendelser over tid kan vise utviklingstrender og omfang av problematikken. Tendens til underrapportering kan svekke dataregistrering som kvalitetsmåling.