De siste årene har beredskap vært et hyppig debattert tema. Ikke bare i politiske debatter, men også noe våre medlemmer tar opp når vi i ledelsen av Norsk Sykepleierforbund besøker kommuner, sykehus og andre arbeidsplasser. Beredskap knyttet til hverdag og til kriser, samt i ytterste konsekvens i krig. 

Et tema som ofte har kommet opp i samtalen om beredskap, er manglende koordinering. 

Koordinering mangler også i de mindre krisene. Hverdagskrisene. 

Akutte situasjoner oppstår uten varsling

La meg ta deg med inn i en tenkt situasjon. Sykepleier Anne er på jobb i hjemmetjenesten, i en kommune litt utpå landet. Hun drar til Sigrid som er en eldre dame med et komplisert sår. 

Anne parkerer bilen utenfor Sigrids hus og går inn for å gjøre sårstellet. Omtrent samtidig utspinner det seg et drama hos Sigrids nabo, Per. Han har plutselig ramlet om og ligger livløs på gulvet. Kona har ringt 113.

AMK (akuttmedisinsk kommunikasjonssentral) tar imot samtalen fra Pers kone og forstår fort at det handler om en hjertestans. Ambulansebil blir sendt ut som rød utrykning. Bilen er nesten en halvtime unna, så fastlegekontoret blir varslet. Det er jo naturligvis ingen legevakt på dagtid. Legevakten er dessuten også en halv time unna. Det er for lenge å vente for Per. 

Systemene varsler ikke sykepleieren som er nærmest

I denne kommunen har man en ordning med «first responder». Brannvesenet blir derfor varslet og rykker ut. De er på plass etter 15 minutter og starter med hjerte-lunge-redning. De har med hjertestarter. 

Imens gjør Anne seg ferdig med sårstellet og er klar til å kjøre til neste pasient. Da hun kommer ut på trappen blir hun overrasket over å se både ambulanse og brannbil i innkjørselen hos Per. Hun løper over gårdsplassen og bidrar i redningen av Sigurd. 

Hva var nå poenget med denne historien? Jo, hverdagsberedskap. Hvorfor ble ikke hjemmesykepleieren som befant seg i nabohuset, varslet om Pers hjertestans? Det er ingenting i veien med at brannvesenet ble varslet. Det er ganske vanlig rundt om i Norge. 

Det som er merkelig, er at det i hver eneste kommune er sykepleiere på jobb, enten i hjemmesykepleie, på sykehjem, på legekontor eller på andre institusjoner. De blir svært sjelden varslet om slike akutte hendelser. Det er fullt mulig å få til. Det er bare ikke laget systemer for det. 

Kommuner kan bruke sykepleiere som akuttressurs

Kommuner som Røyrvik i Trøndelag har etablert en slik fremskutt akuttberedskap hvor sykepleiere rykker ut til akutte hendelser sammen med brannvesenet. Da behandles pasienten før ambulanse rekker frem. 

For at dette skal fungere må det etableres en ordning hvor sykepleiere kan delta i en slik beredskapsordning. Her må de få opplæring og sertifisering slik ambulansepersonell har. Hjemmesykepleiens biler må utstyres med nødvendig utstyr som hjertestarter, og sykepleierne må kunne kontaktes via AMK. Alt dette er mulig, og AMK kan til og med spore hvor nærmeste sykepleier er. 

Det vil kunne gi en solid styrking av akuttberedskapen i distriktene. Det ville bidra til å øke krise- og katastrofeberedskapen og gitt Norge en solid ressursreserve i en krig. Det ville dessuten vært et rekrutteringstiltak for mange sykepleiere ut i distriktene, for mange sykepleiere er opptatt av akuttberedskap. Det er ikke kun er sykehus som kan gi akutthjelp. Den mest effektive akutthjelpen er den du kan få raskt. 

Tjenestene må samhandle for å styrke beredskapen

For å få dette til må de ulike aktørene, i dette tilfellet, kommunene, spesialisthelsetjenesten, AMK, legevakt og brannvesen samhandle. Det er ikke så mange aktører, men det fremstår likevel komplisert. 

At noe er komplisert i dag, betyr ikke at det ikke er verdt å gjøre. Effekten av å bruke de tjenestene vi allerede har tilgjengelig på en mer helhetlig måte, vil være stor og koste lite. 

La oss løfte beredskapen ut av festtalene og inn i hverdagen. Til alle de såkalte hverdagskrisene som i virkeligheten er liv og død for enkeltmennesket. La oss lage systemer for at de ulike tjenestene skal finne hverandre.