Sykepleiere bærer ansvar uten makt

Lav bemanning og stramme rammer begrenser sykepleiernes handlingsrom. Dette gjør det vanskelig å gi pasientene den oppfølgingen de trenger.
Debatten om sykefravær i helse- og omsorgstjenestene tar ofte utgangspunkt i økonomi, arbeidsmoral og individuelle insentiver. Som psykiatrisk sykepleier, med erfaring fra både klinisk arbeid og veiledning av ansatte i helse- og omsorgstjenestene, mener jeg denne tilnærmingen overser et avgjørende forhold: hvordan ansvar i praksis legges på sykepleiere og annet helsepersonell uten at de har reell makt til å påvirke rammene for arbeidet sitt.
I sykepleieyrket blir konsekvensene av lav bemanning og stramme rammer synlige hver eneste dag. Ikke som tall i en rapport, men i møte med pasienter og brukere som ikke får den oppfølgingen de har behov for. Dette krever både faglig skjønn og emosjonell tilstedeværelse samtidig som handlingsrommet ofte er svært begrenset.
Sykepleiere tar ansvar for systemets mangler
Sykepleiere har ikke ansvar for budsjetter, bemanningsnormer eller overordnede prioriteringer. Likevel er det ofte vi som står i frontlinjen når systemet ikke strekker til. Over tid kan konsekvensene av strukturelle mangler dermed oppleves som et personlig ansvar – som om det er egen utilstrekkelighet, snarere enn rammebetingelsene, som er problemet.
Et sentralt, men lite tematisert aspekt er mangelen på strukturer som beskytter ansatte mot å internalisere systemsvikt. Når pasienter eller pårørende uttrykker frustrasjon, sorg eller sinne over mangelfulle tjenester, rettes dette naturlig nok mot den som er til stede. Sykepleieren blir systemets ansikt utad, og opplevelsen av ikke å strekke til kan bli dypt personlig.
Denne typen emosjonell belastning akkumuleres over tid.
Organisasjonen må løfte konsekvensene av rammer
En mer bærekraftig arbeidshverdag forutsetter tydeligere ansvarsavgrensning. Det innebærer ikke mindre omsorg eller engasjement, men at konsekvensene av mangelfulle rammer i større grad må løftes oppover i organisasjonen – i stedet for å bæres individuelt av den enkelte sykepleier.
At dette er et gjennomgående problem, bekreftes av den store etterspørselen etter veiledning knyttet til emosjonell belastning og moralsk stress i sykepleieyrket. På tvers av kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten beskriver ansatte de samme erfaringene: høyt ansvar, lav innflytelse og et vedvarende press om å kompensere for systemets mangler.
Når ansvar og makt over tid ikke henger sammen, er det grunn til å forvente at belastningen før eller siden setter seg i kroppen – og i sykefraværsstatistikken.




















0 Kommentarer