Pasientmøtet er det viktigste arbeidsrommet i sykepleien. Det er her informasjon fanges opp, kliniske vurderinger gjøres, og tillit bygges. Likevel er det ofte nettopp dette rommet som i dag belastes mest av dokumentasjonskrav og systemer som ikke er tilpasset den kliniske arbeidshverdagen.

Relasjonen mellom pasient og helsepersonell er helt sentralt i sykepleien. Kvaliteten i helsehjelpen formes i møtet, i samtalen og i det faglige nærværet. Samtidig har dokumentasjonsarbeidet fått en stadig større plass i hverdagen, ofte på bekostning av nettopp dette nærværet.

Mer servitør enn sykepleier

For kort tid siden snakket jeg med en sykepleier som satte ord på en erfaring mange vil kjenne seg igjen i. Hun beskrev hvordan hun ofte opplevde å være mer servitør enn sykepleier. Når hun gikk inn til pasienten, handlet besøket i stor grad om å «ta imot en bestilling». Rundt tolv informasjons­punkter måtte samles inn, huskes og senere dokumenteres. Samtalen ble oppstykket, oppmerksomheten delt og tilstedeværelsen redusert.

Det som ikke lot seg huske, ble skrevet ned for hånd. Notatblokker er det sjelden plass til i lommene, så man bruker det man har tilgjengelig: en serviett, et løst papir fra en dispenser eller små lapper som må tas vare på til senere.

Dette er ikke et unntak, men en praktisk tilpasning i en presset arbeidshverdag. Det illustrerer hvordan klinisk praksis i stor grad tilpasser seg systemene, snarere enn at systemene støtter praksis.

Preger pasientmøtet

Konsekvensen er at dokumentasjonen ofte skjer i etterkant, basert på hukommelse og fragmenterte notater. Samtidig preges pasientmøtet av at sykepleieren hele tiden må ha dokumentasjonen i bakhodet, i stedet for å være fullt og helt til stede. Det påvirker både pasientopplevelsen og sykepleierens faglige rolle.

Dette er et paradoks. Hensikten med dokumentasjon er å sikre kvalitet, kontinuitet og pasientsikkerhet. Når informasjon samles stykkevis og dokumenteres i etterkant, øker risikoen for at detaljer går tapt, blir feil eller aldri føres inn i journalen. Systemer som er ment å støtte helsehjelpen, kan i stedet komme i veien for den.

Spørsmålet er derfor ikke om dokumentasjon er viktig. Det er den. Spørsmålet er hvordan dokumentasjonsarbeidet kan organiseres og støttes på en måte som ivaretar pasientmøtet og gir helsepersonell rom til å utøve faget sitt. Behovet for bedre arbeidsflyt er tydelig, og det handler både om kvalitet i helsehjelpen og om bærekraft i arbeidshverdagen.

Løsningen er teknologi

Det er i dette rommet løsningene må utvikles. Digitalisering og kunstig intelligens er i ferd med å bli en integrert del av helsetjenesten. Det gir nye muligheter til å støtte dokumentasjonsarbeidet der det faktisk skjer. Ikke ved å legge flere oppgaver på helsepersonellet, men ved å redusere friksjon og gjøre dokumentasjonen mer naturlig integrert i pasientsamtalen.

Jeg er stolt over å være en del av dette arbeidet. Når teknologi utvikles med utgangspunkt i klinisk praksis, kan den bidra til å løse et reelt og velkjent problem i hverdagen til helsepersonell. Jeg gleder meg til den dagen disse løsningene er en integrert del av måten vi jobber på, og pasientmøtet igjen får den plassen det fortjener.