Jeg jobber på Lovisenberg Diakonale Sykehus og tenker ofte på at jeg har fått drømmejobben min som sykepleier. Jeg har kollegaer jeg lærer av hver dag, et fagmiljø jeg er stolt av og en arbeidsplass som virkelig setter pasienten i sentrum.

Lovisenberg er tuftet på diakonale verdier: omsorg, nestekjærlighet, respekt og varme. Dette er gode verdier uansett hvilket livssyn man har. Men noen ganger opplever jeg at sykehusets verdigrunnlag og religiøs praksis blandes sammen. 

Fellesskap eller forkynnelse? 

I juletider arrangerer sykehuset en årlig juleavslutning med lunsj for sine ansatte. Mye for å skape julestemning, men også som en klapp på skulderen for stabens gode arbeid gjennom året. Dette er i utgangspunktet en veldig fin tradisjon.

Samtidig er alltid gudstjeneste en stor del av programmet kombinert med konserter. Ikke en generell markering av jul, men en fullt ut kirkelig gudstjeneste med preken, trosbekjennelse og salmesang. Selv om det nok ikke er obligatorisk å møte opp på avslutningen sitter det ikke riktig hos meg at avslutningen inkluderer religiøse ritualer. Et forsøk på å inkludere ansatte kan da bli oppfattet som ekskludering. I hvert fall for de med annet eller uspesifikt livssyn.

En arbeidsplass skal være et hjem for alle

Diakonien og kristendommen er en viktig del av historien til Lovisenberg, og mange ansatte setter stor pris på gudstjenestene. Det er fint. Men vi er også et mangfoldig og moderne sykehus. Jeg ønsker meg et tydeligere skille mellom sykehusets verdigrunnlag og ansattes religiøse tilhørighet. At ansatte skal føle seg hjemme – ikke bare som fagpersoner, men som hele mennesker – burde være like selvsagt som at vi ivaretar pasientenes livssyn og åndelige behov.

Jeg er veldig glad i jobben min og jeg respekterer den rike historien vår. Men jeg tror vi må bli bedre på å romme både fortiden vår og mangfoldet i nåtiden.