I Sykepleien 22. november kunne vi lese et flott og fascinerende innlegg skrevet av Mona Hjønnevåg.

I artikkelen beskriver Hjønnevåg sitt sterke møte med pasienter rammet av lepra ved spesialsykehuset ALERT i Addis Abeba i 1996. Hun skildrer både de omfattende skadene sykdommen kan gi, behandlingen hun fulgte på såravdelingene og de kirurgiske metodene som den gang bidro til å redusere antall amputasjoner.

Innleggsforfatteren forvekslet begrepene «fullhudstransplantat» og en såkalt «hulfotslapp», noe jeg ønsker å kommentere, men også komme med en utdypende forklaring på. 

Dette er velkjent stoff for sykepleiere og leger som jobber ved plastikkirurgiske avdelinger – eller andre kirurgiske avdelinger hvor det foretas rekonstruktiv kirurgi.

Fullhudstransplantasjon gir nytt dekke

Ved en fullhudstransplantasjon flyttes kun et stykke hud, dog i full tykkelse, til et sted med hudmangel, hvor den i løpet av noen dager etablerer ny blodsirkulasjon fra «sengen» hvor den legges. Forbausende raskt vokser det inn nye små blodkar, og huden får nytt liv på et nytt sted.

Ved en større defekt på en hæl er både hud og underhudsvev ødelagt, og hælbeinet er gjerne mer eller mindre blottlagt. Både huden og det viktige polstrede vevet er altså borte. Dersom man legger et fullhudstransplantat på et slikt sår, får man det i beste fall til å feste seg, men resultatet vil bli et stykke beingrodd hud helt uten underliggende polster, altså en hæl som er uegnet til å motstå belastningen ved gange. 

Ved en såkalt «lappeplastikk» flytter man ikke bare hud, men man tar også med underhudsvev. I disse tilfellene er man avhengig av at vevet får med seg blodforsyningen under selve operasjonen, fordi vevsbiten ellers ikke vil overleve. 

Vev fra hulfoten gjenoppretter hælens belastningsevne

Vevet i fotsålen er svært spesialisert for å kunne motstå belastningen det utsettes for ved gange. Tykk og robust hud er solid forankret til underlaget med kraftige bindevevsdrag for å hindre at huden forskyves når vi går. Videre er det mellom disse bindevevsdragene lommer med fettvev som fungerer som en solid polstring. 

I hulfoten er det ikke noe nevneverdig belastning ved gange, så lenge foten har normal form. Det er stort sett tråkkeputene i hælområdet og forfoten som belastes. Men hulfoten har det samme spesialiserte vevet som hæl og forfot. 

Ved å flytte vev, med bibeholdt blodforsyning, fra hulfoten til hælen får man en ny hælpute med samme type vev som det som har gått tapt. Innen leprakirurgien var denne operasjonen en ny og revolusjonerende metode, og som Mona Hjønnevåg nevner: Leggamputasjoner kunne unngås i mange tilfeller.

Under finnes en skisse og noen bilder tatt fra en artikkel jeg publiserte i Scandinavian Journal of Plastic and Reconstructive Hand Surgery i 1991.