At rett ord til rett tid kan ha stor verdi, er noe de fleste har kjent på.

Du har kanskje et dikt du plukker frem når livet butter imot? En romanhelt du sammenlikner deg med for å hente ekstra styrke? En sangtekst som gir gjenklang i sorg eller glede?

De siste årene har organisert bruk av litteratur innen helse blitt mer utbredt. Storbritannia regnes som toneangivende, men flere andre land har også hatt et blomstrende miljø lenge.

Verdens første forening for litteraturterapi, Suomen Kirjallisuusterapiayhdistys ry, ble for eksempel etablert i Finland så tidlig som i 1981. Föreningen för biblioterapi i Sverige ble på sin side grunnlagt i 2021.

Da en internasjonal konferanse om fagfeltet [pdf] gikk av stabelen i Budapest i fjor, var 136 deltakere fra hele 27 nasjoner representert. 

Det norske miljøet er foreløpig mer begrenset, men snøballen ser ut til å rulle stadig raskere også her, med forskning, bokutgivelser og praktiske prosjekter.

En tidligere frisk mann

En som gjerne skulle sett at litteratur ble brukt mer aktivt i helsevesenet, er litteraturprofessor, forfatter og – i nyere tid – pasient, Tore Rem.

– Fortellinger tilbyr et fellesskap, sier han til Sykepleien.

Rem fant selv mye hjelp og støtte i bøkenes verden da han ble alvorlig hjertesyk for drøyt ti år siden.

Nylig ga han ut boken «Tidligere frisk mann – en sykdomshistorie», der litteraturens betydning for ham personlig, skinner tydelig gjennom.

– Å lese kan være en måte å få bekreftelse på at man ikke er alene. Det finnes så mye menneskelig erfaring som er gjort tilgjengelig for oss gjennom bøker. Du trenger ikke å starte på bunnen og forsøke å finne alle svar selv når livet blir vanskelig.

Rem har stor tro på at mange kan ha noe å hente fra litteraturen når sykdom rammer.

På mobilen sin har han faktisk et slags bevis, som vi snart skal komme tilbake til.

Men først en liten statusrapport og begrepsavklaring fra noen som lenge har engasjert seg for litteratur i helse.

Økt livskvalitet gjennom litteratur

– Enkelt forklart handler litteraturterapi om å bruke lesing, skriving, eller begge deler i kombinasjon, for å skape økt livskvalitet, sier Thor Magnus Tangerås.

Han er førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania, der han blant annet forsker på transformative leseropplevelser, biblioterapi og litteraturformidling i praksis.

Bruk av litteratur i helse kan plasseres inn i et større bilde, der kultur og kreative uttrykksformer vies stadig mer oppmerksomhet innen sektoren.

Tidligere i år kom boken «Kreativitet i terapirommet» ut på Gyldendal. Her presenteres ulike aspekter ved terapeutisk bruk av blant annet musikk, litteratur, dans, humor og bildekunst.

Helsefremmende bruk av litteratur kan ta mange former og inkluderer både lesing og skriving.

Her i landet har for eksempel litteraturviter og professor ved VID, Oddgeir Synnes, jobbet mye med kreativ skriving for blant annet eldre og pasienter i palliativ fase.

– Vi er en liten gjeng som jobber for å styrke litteraturterapi som fagfelt i Norge, opplyser Tangerås.

– På sikt ønsker vi å få etablert en egen utdanning.

Samlesing

En av de mest utbredte måte å bruke lesing av litteratur terapeutisk, er shared reading, eller samlesing på norsk.

Metoden ble utviklet for nærmere 30 år siden av Jane Davis og hennes The Reader i England. 

Sykepleien har tidligere skrevet om hvordan metoden brukes ved Vinderen voksenpsykiatriske avdeling i Oslo.

Enkelt fortalt handler dette om at en tekst, gjerne noe kortere som en novelle eller et dikt, leses høyt for en mindre gruppe. Så har man en reflekterende diskusjon om teksten, styrt av en såkalt leseleder.

– Man bruker helst kvalitetslitteratur og kortere tekster, forteller Tangerås.

– Det bør være noe med substans. Tekster å bryne seg på. Målet er ikke å finne noe som passer til sykdom eller diagnoser, men noe mange kan leve seg inn i. Deltakerne skal få pause fra sykdomstanker, men også ta noe med seg videre.

Litteraturens forløsende effekt

Tangerås har kurset både bibliotekarer, lærere og helsepersonell i samlesing, en metode han mener kan ha mye for seg innen blant annet psykiatri og eldreomsorg.

Tidligere i år ga han ut boka «Leseledelse – en innføring i samlesing» sammen med Kjell Ivar Skjeringstad.

Allerede i 2018 skrev han sin doktorgrad om metoden. Desember i fjor forsvarte også Tine Riis Andersen en avhandling om samlesing, denne gangen brukt sammen med kreftpasienter.

– Enkelte putter samlesing inn under sekkebegrepet biblioterapi, opplyser Tangerås.

– Andre, blant annet innen helsevesenet i Storbritannia, er skeptiske til det, siden formålet med samlesing ikke nødvendigvis defineres som terapeutisk.

Selv bruker Tangerås helst ordet litteraturterapi som en fellesbetegnelse, og han tror mange pasientgrupper kan ha nytte av slikt.

Som eksempler nevner han personer med angst eller depresjon, i tidlig fase av kognitiv svikt og med alvorlige somatiske diagnoser.

– Mange unge sliter dessuten i dag med konsentrasjonsvansker, ensomhet og sosial angst, påpeker han.

– I mange slike tilfelle tror jeg god bruk av litteratur kan ha en forløsende effekt. 

Bok i små doser

Hjemme på Sagene i Oslo fisker litteraturprofessor Tore Rem frem telefonen.

Han vil vise noe til Sykepleiens journalist.

En tekstmelding han fikk et par dager før fra en leser:

«Jeg tok inn boka i små doser over mange dager. Den virker fortsatt.»

Avsender er selv alvorlig kreftsyk fremgår det. Rem er tydelig rørt av tilbakemeldingen.

Boka leseren har tatt inn i «små doser», er Tore Rems ovennevnte bokutgivelse, «Tidligere frisk mann – en sykdomshistorie».

I den skildrer han sine personlige erfaringer og tanker om å være alvorlig hjertesyk etter at han brått falt sammen under en fotballtrening i 2014.

Årene siden har vært preget av usikkerhet, tøffe behandlinger, helsemessige opp- og nedturer og forsøk på å finne et språk for det hele.

Tikker inn

Rem beskriver utgivelsen som en selvpatografi, en bok om egen lidelse Sjangeren handler om at pasienter skriver om sine sykdomserfaringer, eventuelt om sorg eller tap, og at de forsøker å rokke ved kulturens etablerte fortellinger om sykdom.

– Min ambisjon har vært mer litterær enn for eksempel en debattbok eller selvhjelpsbok. Jeg håper erfaringene og språket jeg har tilgang til, gir mening for andre.

Tilbakemeldingene tyder på det. Tekstmeldingen ovenfor er en av mange. Uvanlig mange for Rems del.

Også etter tidligere bokutgivelser, om blant andre Dickens, Hamsun, kong Olav V og Bjørneboe, har han opplevd respons.

Nå kommer den fra mange flere. Fra behandlere og pårørende, men ikke minst fra personer som selv har erfaring med alvorlig sykdom.

– Det tikker inn mail og meldinger omtrent daglig. Fra helt ukjente mennesker som må ha søkt opp kontaktinformasjonen min.

For Rem er dette tegn på at boka treffer og virker.

– Jeg har ønsket å fange det krevende og komplekse ved å være alvorlig syk, sier han.

– I beste fall kan «Tidligere frisk mann» fungere terapeutisk ved å gi leseren tilgang til en unik erfaring, som man likevel kan identifisere seg med.

Puster gjennom litteratur

Én ting er hva boken hans kan bety for andre. En annen ting er hva bøker har betydd for Rem selv.

«Tidligere frisk mann» er kraftig krydret med litterære referanser og sitater.

Innimellom dramatiske episoder, innleggelser, oppturer og nedturer som pasient, finner Rem naturlig plass til Franz Kafka, Knut Hamsun, Virginia Woolf, Charles Dickens, Dylan Thomas, Henrik Ibsen og Henry David Thoreau, for å nevne noen.

– Jeg har levd et liv med litteratur. Etter hvert som jeg skrev om mine erfaringer, ble dette stadig tydeligere. Teksten min puster på et vis gjennom litteratur.

Egentlig hadde han ikke tenkt å skrive noe særlig om hvem han var før sykdommen rammet. Eksterne lesere av manus insisterte derimot på at det måtte til for å forklare. Han har tross alt vært en ihuga leser mesteparten av livet.

– For meg dukket litteraturen opp naturlig som et redskap og en ressurs da jeg ble syk, sier han.

Som eksempel trekker han frem et kjent dikt.

– I starten, da jeg lå i en uviss situasjon og uten diagnose, ramlet noen linjer fra Dylan Thomas inn i hodet mitt: «Do not go gentle into that good night. Rage, rage against the dying of the light.»

Relevant og givende

Senere i sykdomsforløpet begynner Rem å lese Henry David Thoreaus «Walden», som skildrer det enkle livet i en liten hytte ved en innsjø.

– Plutselig angikk den meg på et vis jeg ikke trodde den ville gjøre, forteller han.

– «Walden» handler om å gå inn i naturen for å stilne støyen. Akkurat da opplevdes det som veldig relevant og givende for meg. Sykdommen ga en mer positiv bevissthet om tilværelsen. Jeg tok ting inn med større intensitet.

Rem minner om at det å gi litteratur større rom i helsevesenet, ikke trenger å kreve så mye innsats.

– I første omgang kan man gjøre bøker mer tilgjengelige rent fysisk for langtidspasienter, foreslår han.

– En liten, men velvalgt boksamling på avdelingen kan bety mye for den enkelte. Mitt inntrykk er at det i dag er svært vilkårlig hva som tilbys.

Prestasjonsfri sone

Førsteamanuensis Thor Magnus Tangerås beskriver litteraturterapi som en etterlengtet prestasjonsfri sone. Et pusterom de fleste har behov for, men ikke alltid unner seg.

– Mange kan nok huske fra barndommen hvor avslappende det var å bli lest for. Å møtes rundt fortellinger, uavhengig av status, diagnoser eller verden utenfor, kan være frigjørende.

For mange kan også diskusjon om andres tekster fungere som et beskyttende filter for å ta tak i ting ved eget liv, mener Tangerås.

– Ved å snakke om litterære tekster og karakterer, slipper du å blottlegge deg direkte. Samtidig kan du legge mye personlig i diskusjonen, skape nye fortellinger og sette ord på tanker og ideer om deg selv.

Selv om feltet er i vekst, er litteraturterapi foreløpig langt mindre utbredt og etablert i Norge, sammenliknet med for eksempel musikkterapi.

På sikt håper Tangerås å se en hel armé av litteraturarbeidere i helsevesenet.

– Det kan i utgangspunktet høres dyrt ut, men det er også dyrt med psykisk sykdom og utenforskap.