For fem år siden måtte helsesykepleier Hilde Ørbeck møte pårørende og evakuerte etter at det var gått et stort kvikkleireras i et boligfelt i Gjerdrum kommune. I den lille kommunen nord for Oslo var det mange berørte. Det var sjokk, sorg og mange spørsmål. Og hun var selv en del av det. 

Hun har klart seg. Det var ikke en selvfølge. En rekke helt avgjørende faktorer hjalp henne med å bearbeide det som skjedde. 

Telefonene ringte

Det var natt til 30. desember 2020 at hele Gjerdrum kommune ble satt i katastrofeberedskap. Alle slapp det de hadde i hendene. Beskjeden var at det hadde gått et ras. Hvor stort visste ingen de første timene. 

Helsesykepleiertjenesten var midt i håndteringen av pandemien. Det var smittevern og avstand, og de sto foran massevaksinering på nyåret.

For Hilde Ørbeck startet denne romjulsdagen med at telefonen ringte rundt halv seks om morgenen. Det var fra ledelsen i kommunen. «Kom med en gang!» 

Samtidig ringte telefonen til mannen. Den yngste datteren var blitt evakuert fra boligen der hun bor, en bolig for funksjonshemmede som ligger rett ved rasstedet. Uten nødvendige medisiner og utstyr.

På hytta på Sjusjøen var det fremdeles julestemning. Men nå måtte Hilde få vekket de to eldste døtrene. De måtte hjem. 

– Det ble mange telefoner i bilen på veien nedover, forteller Hilde Ørbeck.

– En krise for vår familie

Hun er leder for helsesykepleierne i kommunen, men først og fremst var hun mor denne morgenen. Datteren var blitt trillet ut i rullestolen, i snøværet, med bare et teppe rundt seg. Hun måtte ha et sted å være. Å være på evakueringssenteret som ble opprettet på Olavsgård hotell, var ikke et godt alternativ med hennes tilstand.

– Denne situasjonen var en krise for vår familie, sier Ørbeck. 

De fikk noen naboer til å hente henne fra evakueringssenteret. De kunne ha henne hos seg til far og søsken kunne overta ansvaret. Medisinene hun er avhengig av, fikk Hilde ordnet via sin søster, som jobber på apotek. 

Så begynte jobben som helsesykepleier. 

Hvordan organisere i kaoset?

Det viste seg at det var gått et stort kvikkleireskred som hadde tatt med seg flere hus. I mange av husene lå folk og sov. Flere hus sto og vippet på kanten av skredgropen. Tidlig om morgenen var nødetatene på plass. Helikoptre jobbet på spreng for å redde opp folk som var havnet i leiregropa. Det var snøvær og dårlig sikt i mørket.

– Min jobb besto i stor grad i å organisere arbeidet. For det første – kommunehuset var evakuert, der lå sentralbordet. Vi hadde altså ikke telefon. Men vi måtte informere innbyggerne og gi dem muligheten til å kontakte kommunen.

Helsestasjonen var også evakuert, men hun fikk lov til å låse seg inn og hente en koronatelefon og fikk lagt ut telefonnumre på nettsiden og Facebook. 

Kulturhuset ble sentralen for nødtjenestene og krisestaben. 

Ringte etter vakter på juleferie

Det neste Hilde måtte gjøre, var å lage en vaktplan. Det ble mange telefoner til de ansatte. Når kunne de komme? Kunne de avbryte ferien og julefeiringer? 

Så begynte arbeidet med å være kontaktperson i pårørendesenteret på Gardermoen. Hit kom de som savnet noen. Det var tidlig klart at det trolig var omkomne, men de hadde fremdeles status som savnet. Det var fremdeles håp.

– Dette er kanskje den vanskeligste samlingen jeg har hatt. Jeg husker jeg spurte en kollega til råds om hvordan jeg skal åpne. Hva i all verden sier man til denne forsamlingen? 

Det gikk bra, fikk hun etterpå bekreftet. Denne typen korte tilbakemeldinger underveis betød mye. 

Hvem trenger prest?

Det ble noen sterke menneskemøter. Hun skulle nå få oversikt over hvem som trengte å snakke med kriseteam og prest, og lage grupper for forskjellige behov. Hun måtte kontakte familier som var rammet, og sørget for at de hadde en kontaktperson. 

Hun arrangerte også møter for de evakuerte. 

– Det var sterke møter. Det var redsel, uro, uvisshet og mange spørsmål. Mange store og alvorlige følelser for voksne og barn. 

Noen hadde medisinske utfordringer og hadde ikke fått med seg nødvendige medisiner. 

– Jeg husker en på Gardermoen som sa at han ikke turte å gå og legge seg den første kvelden, for han var helt avhengig av en pustemaskin. Da ringte jeg til Ahus. Hun på sentralbordet sa bare: Vi ordner det. Ikke lenge etter dukket bilen med pustemaskin opp utenfor hotellet. 

Ørbeck skryter av hvordan både Ahus og apotekene stilte opp. Også nabokommunene Ullensaker, Nannestad og Lillestrøm hjalp til på pårørendesenteret. 

– Dette var så katastrofalt at alle bare slapp det de hadde i hendene.

Barn og unge savnet 

I dagene etter hadde Hilde Ørbeck ansvaret for det psykososiale arbeidet for barn og familier. 

Over nyttår skulle alle tilbake til skoler og barnehager. Fremdeles ble det søkt etter overlevende.

– Vi visste etter kort tid at en ungdomsskole og en barnehage var stekt sterkt berørt.   

En elev på ungdomsskolen var savnet. Et barnehagebarn var omkommet sammen med mor, far og et ufødt barn. 

– Her måtte vi informere foreldrene, elevene og barnehagebarna. Vi er en liten kommune, så alle følte seg berørt av denne katastrofen. 

De begynte med å forberede foreldrene. Det ble holdt teamsmøter om sorg, traumer og krise. Møtene ble holdt for foreldre til barn i skole og barnehage – med barn til stede om de ønsket det.

Det kom også folk fra NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) for å forklare hva som hadde skjedd. 

På skolen som hadde mistet noen, ble det opprettet psykososiale støtteteam. De var tverrfaglige, men ble ledet av helsesykepleiere. 

Det tok tre måneder før Hilde Ørbeck var tilbake på helsestasjonen.

Helt avgjørende med råd fra psykolog 

Men hvordan gikk det med Hilde selv etter dette? Hvordan tåler man en slik hendelse som helsepersonell? 

 – En viktig faktor for meg var at vi fikk med oss RVTS, regionsenter mot vold og traumatisk stress. En person herfra kom med en gang, og jeg brukte henne hele tiden til å rådføre meg om alle informasjonsmøtene vi skulle ha. Det gjorde meg trygg. De folka vet jo mye mer om hvordan man håndterer en slik katastrofe. De har vært med på katastrofer som Utøya og tsunamien i 2004. 

Alle vurderingene av avveiningene var belastende. Prioriterer man riktig? Blir det bra om vi gjør sånn eller sånn? Støtteteam ble opprettet for å ivareta mange ulike behov.

– Det var også en trygghet i å være så godt kjent i kommunen.

Viktig støtte fra leder

– Så hadde jeg en leder som hadde tro på det vi satte i gang av tiltak. Dermed unngikk vi konflikter. 

Hun hadde også god støtte i min egen familie. Slike ting hadde mye å si for henne. Ørbeck kjenner til kolleger som har reagert annerledes. Ikke alle har orket å stå i det.

Selv har hun klart seg bra, men dårlig søvn, lite mat og høy aktivering over tid kjentes på kroppen lenge etterpå.

Hun forteller om en episode på en skitur da en venninne spurte hvordan det går. 

– Jeg begynte å hyperventilere, og det var like før det svartnet for meg. Det kom rett og slett en sterk kroppslig reaksjon, så jeg måtte stoppe for å ta meg inn. 

Debrif og veiledning

På helsestasjonene hadde alle behov for debrif og samtaler mens katastrofearbeidet pågikk. Etterpå fortsatte de med veiledningsgrupper for de ansatte. 

 – Min debrif med psykologen fra RVTS var helt avgjørende, sier Ørbeck. 

Nå har det gått fem år. 

– Jeg kan fortsatt reagere hvis det for eksempel kommer kritikk av det vi gjorde, men også kjenne på en glede hvis folk minner meg på noe som gikk fint. Så jeg er fortsatt ikke helt ferdig med det, men det blir jeg kanskje aldri. 

Hun sier hun har lært veldig mye om seg selv og veldig mye om ledelse i katastrofesituasjoner. 

Nå ser hun frem til femårsmarkeringen 30. desember. Det blir i skredgropa.